Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Bryggemannen

Illustrasjonsfoto

Hva gjør at man blir en bryggemann?

Av Erik Andreassen, pastor i Oslo misjonskirke Betlehem

 

 

Det var femten år siden jeg hadde prøvd brettseiling, men jeg var overbevist om at jeg fortsatt hadde det inne. Men jeg var helt ute. Ute i vannet og kavet. Var ikke dette nesten å regne som et sånt familiebrett?! Spill på lag da, kom igjen, sa jeg til brettet, men det bare lå der. På land stod litt for mange venner som tilskuere og jeg så at de prøvde å si noe, men jeg kunne ikke høre. Det var på grunn av vinden, eller fillern, var det på grunn av pusten?!

På nabobrygga til der vi holdt til hadde det plutselig dukket opp en mann. Han satt der tilsynelatende uten mål og mening. Men det hadde han, selv om hytta hans var langt vekk. Det fant vi først ut da min venn ville ut på brygga for å gi meg verbal nødhjelp.

«Du, kan jeg bare gå ut og si noe til han som ligger i vannet der», spurte han.
«Nei, det kan du ikke», svarte han, bryggemannen.
«Men det går veldig fort, jeg skal bare ...»
«Nei, denne brygga er privat. Det er ikke aktuelt».
Sa bryggemannen.

Resten av dagen snakket vi om bryggemannen. Hva gjør at man blir en bryggemann? Og hva skulle vi gjøre for at vi, når vi en gang får egne brygger, ikke skulle bli som bryggemannen?

Det var da jeg begynte å tenke på hytta vår i Kragerø. Vi fikk den plutselig i 2001. Et langt golfslag ut i vannet ligger tre øyer. Eller to skjær og en øy. Og disse øyene har ikke hatt noen annen funksjon bortsett fra å være fine å se på, og at det går an å hoppe fra ti-meteren på den største av dem. Men så, plutselig for noen år siden fikk vi tilsendt et tomtekart fra kommunen, og der var nummeret på øyene det samme som på hytta vår. Vi eier de øyene!

Og jeg merket hvordan det gjorde at jeg fikk et annerledes forhold til dem. Plutselig var det ikke hvilke øyer som helst. De var våre! «Skal vi ta en tur til øyene våre», sa vi lenge på spøk før vi sa det med litt mer alvor. Og de har ingen verdi utover at vi kan si at vi eier noen øyer i Kragerøskjærgården.

Like etter dette kom det to seilbåter fra Nederland inn fjorden og la seg til på den største av dem. Da tok jeg meg selv i å tenke; «jasså, de tar seg til rette?!» Bryggemannen lever! Han bor i hjertet mitt, og om jeg ikke følger med, er det jeg som sitter på den brygga om noen år og passer på. Hvorfor er det sånn? Hvorfor blir vi så koblet til tingene våre, og hvorfor tror vi at det i det hele tatt går an å eie noen øyer, eller egentlig noe som helst?

Jeg tror det var Gud som skapte himmelen og jorden, og som David skriver i salme 24; Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til.
Ja, men de øyene der ute, de tilhører familien Andreassen. Og denne brygga er min. Hvorfor blir det sånn, og hva gjør det med oss?

Kanskje var der derfor Jesus snakket så mye om penger og ting, han vet at vår største utfordring ligger der. I Bibelen står det om saker og ting som er «innviet Herren». Hvordan ser det ut om bryggene våre, øyene våre og alt vi eier og har, er innviet Herren?

Kan du praktisere raushet denne sommeren, på en måte som strekker deg?