Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Alle krever noe av oss

Illustrasjon: Bjørn Mike Boge

Hvordan ta relasjonene på alvor uten å slite seg ut? Ektepar i 60-årene stiller et spørmål til samlivsterapaut Anne Dahl i Agenda 3:16s faste spalte «relasjonelt»

Vi kan nok trenge hjelp fra både prest, psykolog og familieterapeut! For oss handler det om å håndtere nesten for mange relasjoner for tiden. Vi har gamle foreldre som trenger økende grad av hjelp og oppfølging.

Barn, svigerbarn og ikke minst barnebarn er en fantastisk gave, men også tidkrevende oppgave å følge opp. Så har vi vårt eget parforhold, vennenettverk og fortsatt yrkesaktiv hverdag å ivareta. Det oppleves som grenseløse behov og forpliktelser rundt oss på alle kanter! Hvordan ta relasjonene på alvor uten å slite seg ut med kronisk opplevelse av utilstrekkelighet og dårlig samvittighet?

Hilsen ektepar i 60-årene

 


Anne Dahl, familieterapaut

 

Kjære ektepar!

«På seg selv kjenner man ingen andre» sies det, og det betyr vel at man skal være forsiktig med å tro at man gjenkjenner så inderlig vel andres situasjon og følelser. Vi er alle unike med hver våre historier og liv.  Men jeg vet at deres hjertesukk deles av mange, meg selv inkludert. Dere setter ord på en veldig aktuell problematikk. Det som i utgangspunktet er en stor gave med nettverk, relasjoner og familiefellesskap, er også en utfordring i å finne en slitesterk balansegang mellom plikt, ansvar, omsorg, samvittighet, lyst og hvile… I sannhet spørsmål som rommer både åndelige, psykologiske og terapeutiske momenter.

Tidens ungdomsgenerasjon kalles av og til for «Generasjon prestasjon», som uttrykker deres strev og stress for å bevise at de er «gode nok» på livets arenaer. Mon tro om ikke vi som besteforeldregenerasjon er litt i samme klemma? Vi vil så gjerne gjøre alle til lags, og vi er mer enn noen gang omsluttet av små og store mennesker foran oss, bak oss og ved vår side, som alle trenger og ønsker våre bidrag.

Jeg kan ikke love dere fravær av dårlig samvittighet, men det går an å skjelne mellom skyldfølelse og medfølelse. Jeg øver selv på å kjenne på og tåle min gamle mors ensomhet, småbarnsforeldrenes travle hverdag eller ettåringens frykt foran oppstart i ukjent barnehage, uten å kalle det dårlig samvittighet. Jeg føler med dem, men må sette noen grenser. «Ikke mitt ansvar, ikke min oppgave å være der for dem i dag …» Ingen er jo tjent med at dere sliter dere ut!

Det handler om å øve seg på å si JA og å strekke seg når vi har dekning for det. Vi må ikke bli en for makelig og selvopptatt besteforeldregenerasjon. Men for dere er utfordringen kanskje enda mer å si NEI! Tør dere våge å skuffe, ikke innfri andres forventninger til enhver tid, tåle hintende bebreidelser og praktisere en frigjørende myndighet?

Tidlig, tidlig i våre liv dannes våre relasjonsmønstre. Noen er typer som tilpasser seg og er veldig snille og greie. Andre trekker seg unna og frigjør seg fra felles-skapets behov og forpliktelser. Felles for oss alle er at vi søker anerkjennelse. En livslang øvelse som for deres generasjon mer enn noen gang står på timeplanen, handler vel nettopp om dette å praktisere en sunn balansegang mellom å ta hensyn til andre – og seg selv: Å elske sin neste som seg selv!

Kanskje hjelper det å tenke at det også er en sunn utfordring for den trengende å måtte klare seg selv, eventuelt med hjelp fra andre? Det ligger mye glede og mening gjemt i å bidra og stille opp for våre gamle og unge. Men blir gleden borte, forsvinner overskuddet, og vi må justere kursen, trekke oss tilbake, og samtidig da ansvarliggjøre andre? For så å komme sterkere tilbake, stille opp, bidra, gi og ta imot… takknemlighet fra den gamle, begeistring og lettelse fra de unge, og selv kjenne på glede midt i det hele!

Arnold Eidslotts ord kan være en rettesnor for oss i å finne den gode balansen:

En tyv har tatt det beste fra meg
og båret det langt bort
han har tatt det beste men jeg vet ikke hva det det er
men at det er det beste vet jeg fordi
mine fylte hender ikke gir meg glede.


Lykke til! Hilsen Anne