Leter etter en nådig Gud

Hun gråter når hun synger salmer og jobber med å finne en nådig Gud. Åshild Mathisen er Vårt Lands første kvinnelige redaktør, og beskriver seg selv som en fighter.

Tekst Birgit Nersten Lopacki Foto Siv Dolmen

To år har gått siden Åshild Mathisen inntok sjefsstolen i avisenVårt Land. Hun har ikke bare redusert antall redaktører, men også størrelsen på eget kontor. Det er der Agenda 3:16 møter henne. Innerst i lokalet bak enkle vegger. 

– Hvis jeg spør hvem er du, hva er det første som faller deg inn?
– En fighter, svarer redaktøren. 
– Har du alltid vært det?
– Ja, jeg tror det, sier hun. 

Og det må man kanskje være når man er villig til å ta over ledelsen i en avis med tøffe nedskjæringer bak seg og har nye tanker man vil ha med seg de ansatte på. Selv tror hun svaret kan henge sammen med at hun nylig kom på arbeid etter 
morgenrushet og nå er fokusert på de utfordringer, bekymringer og hverdagsgleder jobben innebærer. Hun sier hun elsker det; arbeidet og det meningsfylte, men krevende kaoset. Intensiteten.

– Hvordan vil du beskrive deg selv?
– Jeg har en sårbarhet, er ikke flink til å legge ting bort og tenker mye. 
Redaktøren sier hun alltid har vært en som grunner mye. 
– Jeg gransker meg selv; hva jeg kunne gjort annerledes og hva jeg kan gjøre bedre. 
Når hun får tenkt seg om, vil hun også si hun er en outsider.
– Jeg har aldri passet helt inn og har alltid hatt en annen erfaring, et annet perspektiv.
Noe av grunnen til det, tror hun er oppvekst og familiebakgrunn.  

Jeg prøver å være litt mer raus med meg selv og ha mindre dårlig samvittighet enn før.

Åshild Mathisen

Skilsmissebarn
Åshild er nordlending. Begge bestefedrene var fiskere med småbruk og hadde ganske like sosiale kår. Men der slutter kanskje også likheten. Farens familie tilhørte den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen med Gro Harlem Brundtland som en av heltene. Fra morens side bærer Åshild med seg læstadianismen, en pietistisk tradisjon.

To svært forskjellige univers. Midt i dette vokste Åshild opp som enebarn. Hun beskriver foreldrene som likestilte der faren var hjemme og passet sin datter, mens moren utdannet seg til sykepleier. 

Sine første seks år hadde Åshild i Hammerfest i Finnmark før de flyttet til Tromsø der hun tilbragte resten av oppveksten. Der kom hun tettere på morens læstadianske røtter. 

Foreldrene skilte seg da Åshild var ti år. 

– Min bestemor hadde ti barn, hun var en mater familias som satt der og tok imot alle barna når livet gikk på tverke. Hos henne var det plass, det var dit man dro. En veldig trygg, tradisjonell kjernefamilie.

Foreldrenes skilsmisse preget ikke bare Åshilds oppvekst, men også den hun er i dag – spesielt som mor. 

– Jeg tok mye ansvar hjemme da foreldrene mine ble skilt. Det å bygge et hjem og føle at jeg hadde en trygg sone ble viktig for meg. Det var bare mora mi og meg, og det kunne være tøft. Jeg bærer med meg en utrygghet jeg håper mine barn ikke har, sier hun. 

Utryggheten ble ikke bedre av at faren ble alvorlig syk og døde av kreft da Åshild var tidlig i 20-årene.

Alle kan
– Hva er det viktigste du har fått med deg hjemmefra?
– Likestilling og troen på at man kan lykkes og har rett til å gjøre det samme. Da jeg var seks år klagde jeg til min mor om at gutta kastet snøball på meg. Hun ble med meg ut, lærte meg å lage snøball og kaste tilbake. 

Åshild sier moren er et forbilde for henne når det gjelder forventninger til at alle skal kunne gjøre det samme. Faren beskriver hun som en dedikert far.

– For meg var det en selvfølge at han var hjemme med meg, men når jeg tenker tilbake var det jo tidlig. Det er en fin ting! Skriving og tegning som jeg har holdt mye på med, har jeg også fra min fars side.

Men det er ikke alt i oppveksten Åshild setter pris på. Hun likte ikke den negative omtalen av læstadianere hun opplevde fra farens familie, basert på det hun opplevde som fordommer og ikke fakta. 

– Læstadianere blir ofte negativt omtalt der hvor sekulære er tett på menigheten, sier hun. 

Den dag i dag er det viktig for 43-åringen at kritikk baseres på fakta, og ikke på fordommer. Noe hun også ønsker at avisen hun leder skal speile.

– Vi skal være kritiske, særlig til religiøse tradisjoner og det som er lukket. Men å fordomsfullt holde folk på avstand vil jeg ikke vi skal drive med. Det tror jeg skjer i stor grad overfor ulike religiøse tradisjoner og grupper, sier hun. 

Janteloven i menighetslivet er også noe Åshild misliker, og da er det ikke det som ble sagt på prekestolen hun er mest kritisk til.

– Det var mye mer moraliserende det som kom fra sladderen på bedehustrappa, mener hun. 

For der ble det diskutert hvem som kom for sent, hvem som satt foran og bak og hvem som kom i miniskjørt.

– Mange spør hva man bærer med seg. Og det er klart en preges av det som blir sagt av predikanter og religiøse ledere. Men jeg synes det var vanskeligere med bygdesnakket – spørsmålene om hvorfor du kler deg slik, hvem du tror at du er… Det er bygdedyret, og det er helt uavhengig av religion og sted. Du finner det også i byen, sier hun.

Underkjent
Åshild har ikke noe aktivt forhold til den bevegelsen læstadianismen er i Nord-Norge i dag, men mener den er en like viktig del av historien som Hans Nielsen Hauge og haugianerne. 

– Læstadianismen er en viktig, kulturell og sosial bevegelse i Nord-Norge som jeg synes er underkjent og for ukjent, sier hun.

Og det er en del av den hun er.

– Jeg kaller meg læstadianer, men jeg er ikke aktiv. Dette er den kristendomsforståelsen jeg har og den oppveksten og tilhørigheten jeg har fått med meg. Det er min arv på godt og vondt.

– Hvordan er det godt og hvordan er det vondt?
Åshild prøver å svare, men stopper opp. Dette synes hun er vanskelig å snakke om.
– Vi nordlendinger blir litt mutte og tause om dette. Det er litt annerledes enn vestlandskristendommen jeg ble kjent med gjennom Vårt Land, svarer hun og prøver å sette ord på hva som kjennetegner oppvekstens kristendom. 

– Det er den litt taus-i-naturen-følelsen, bønn, det å tørre å være i kontakt med frykten for døden, og det å være liten overfor Gud. Det gode er å være et kjødelig menneske med alle de begrensninger vi har i våre liv og komme frem for Gud med det. 

Åshild sier hun er sentimental og tror hun har det fra mormoren.

– Synger jeg en salme, så gråter jeg. Det er slik vi uttrykker øyeblikkene vi er i kontakt med Gud; da er det tårer, og ikke latter hos oss. 

Hun liker det at man har sitt eget forhold til Gud. 

En straffende Gud
Baksiden er at man bærer troen og forholdet til Gud helt alene. Læstadianismen er lite mystisk, den er bare ekstremt luthersk, forklarer Åshild. Alt det ytre er skrellet bort; ingen musikk, det er Ordet alene og man er på et vis alene i fellesskapet.

– Det blir veldig intimt med en gang.
– Det er deg og Gud?
– Ja! Og det er tungt. Og vanskelig å snakke om. 

Enda vanskeligere er det å sette ord på Jesus og korsets betydning. Da er det lettere å snakke om Gud. For selv om Jesus er hele fundamentet og den som frelser også for læstadianerne, snakker de ikke mye om det.

– Jeg jobber med å finne en nådig Gud. Jeg har dessverre med meg et bilde av en straffende Gud, på autopilot av og til. Når det kommer til Jesus … Det er jo fundamentalt for min kristendomsforståelse at Jesus døde for mine synder. Men som sagt – kanskje er det der det sitter? At jeg jobber med å finne en nådig Gud, og ikke helt har kommet dit?

Nå er Åshild i Den norske kirke, og trives med at hun kan komme og gå uten at noen ser eller vurderer tilhørigheten hennes.

– Men det er noe med det kraftfulle i den læstadianske forkynnelsen jeg savner, det å tørre å være kompromissløs og si ting som ikke behager, men som er viktig å høre.

Slaget

39 år gammel opplevde Åshild hvordan livet fort kan snu. Hun fikk hjerneslag og havnet på sykehus. Der, i en situasjon hvor hun var fullstendig prisgitt noe større enn seg selv, møtte læstadianeren en nådig Gud. 

Hun var sykemeldt et halvt år i etterkant av slaget, men kom gjennom det uten varige skader og er glad for det. For noen vil en slik opplevelse føre til store endringer i livet.

– Jeg har ikke gjort noen radikale livsvalg, jeg har gått tilbake til mitt liv og vil ha det, sier hun.

– Men har det gjort noe med deg?

– Jeg skal ikke hevde at jeg har fått en dypere klangbunn i livet og har blitt flinkere til å sette av tid til familien. Men jeg prøver å være litt mer raus med meg selv og ha mindre dårlig samvittighet enn før. Dette er det livet jeg har. Jeg forsøker å balansere familie, jobb og barn, og det er intenst på alle kanter. Man vil føle seg utilstrekkelig både her og der. Men dette er å leve, og jeg setter pris på livet. Jeg setter pris på å gjøre alt dette; både familie og en krevende jobb. Jeg vil være i det og forsøke å være raus med meg selv på at man er utilstrekkelig og ikke klarer alt. 

Nysgjerrig
Åshild kom seg tilbake i jobb og begynte så som direktør for samfunnskontakt i NRK. 

Etter to år der takket hun ja til redaktørjobben i Vårt Land.
– Hva er den største forskjellen mellom det Vårt Land du overtok og det du leder i dag?
– Åpnere. Vi har flere perspektiver, stemmer og er mer nysgjerrig. 

Redaktøren er opptatt av nysgjerrighet. 

– For kristne og for en kristen avis, særlig når man blir marginalisert og opplever at sekulariseringen blir sterkere, er det lett å tenke at man må hegne om sine synspunkter og sine likesinnede. Jeg tror ikke at man styrker seg på det. Når jeg blir kritisert for at jeg har sluppet til den ene og den andre på debatt- eller kommentarplass, tenker jeg at hvis vi ikke gjør det blir vi ikke regnet som relevante i offentligheten. Jeg vil at Vårt Land skal regnes som så sterk og kraftfull at vi er med på å sette agenda, og at vi er en felles arena for hele kristen-Norge. Det betyr at vi inviterer flere inn enn vi gjorde før. Det vi må gjøre, er å være tydelige på lederplass. Det er der vi skal vise vårt syn, utfordre de ulike stemmene og ha våre tydelige innganger. Vi er en meningsbærende avis, og det er det viktigste. 

Jeg tror på involvering, men også på å ha et tydelig ståsted.

Åshild Mathisen

Ikke redd for meningsbryting

Det har blitt flere kvinner i avisa etter at Åshild ble redaktør, ikke bare på ledernivå, men generelt. Men ingen av dem er kvotert inn, presiserer lederen, for det gjør hun ikke. 

– Men man må ha en kultur for å ta imot kvinner. 

Det har vært viktig for henne å skape et fellesskap med mange ulike meninger. 

– I kristne sammenhenger har vi en harmonisøkende kultur der det å si noe som bryter med stemningen i rommet ikke er bra. Jeg har ikke med meg den harmonisøkende kulturen. Jeg er vant til, også i menighetssammenhenger, at damer reiser seg og slår i bordet. Det er en verdi i seg selv at meninger brytes i et rom, det er ikke farlig.

Endringer er heller ikke farlig, og det har det vært en del av de to årene Åshild har vært redaktør. Hun berømmer medarbeiderne sine for å være en gjeng som drar i samme retning.

– Hva har vært viktig for deg som leder i den prosessen og hva kjennetegner en god leder?
– Det er viktig at jeg viser at jeg vil noe og har en visjon. Jeg har ikke tro på å spille ting over i en prosess hvis jeg ikke har staket ut en kurs, og det har jeg gjort. Og så, innenfor de rammene, involvere medarbeiderne i hvordan nå det målet. Jeg tror på involvering, men også på å ha et tydelig ståsted og tåle den friksjonen som oppstår når folk er uenig i en strategi. Det er bedre på en arbeidsplass at det er en strategi man kan diskutere og være uenig i, men må forholde seg til, enn at det ikke er noen strategi og at medarbeidere må finne sin egen kurs i det daglige, svarer redaktøren. 

Vår tid er nesten omme. Ute skinner sola og skaper lys og skygge inne på kontoret vi snart er på vei ut av.  

---

Portrettet er trykket i Agenda 3:16s påskenunmer.