;

Livet vant

– Jeg synes stadig vekk jeg møter en holdning om at mitt liv ikke er verdt like mye. Folk sier det ikke rett ut, men jeg kan bli møtt med utsagn som at «sånne personer ikke har glede av livet», noe jeg absolutt har, sier Eva Løvik.
Foto: Karen Margrete Kilane

Skrevet av Karen Margrete Kilane

Hun ble født med ryggmargsbrokk og økt trykk i hodet. I dag har hun kroniske hodesmerter. – Livet er fantastisk, sier Eva Løvik.

Sørlandet sykehus i Arendal, 23. august 1974: 
– Kan jeg se henne, spør den unge moren. 
Hun er 21 år og har nettopp født sitt første barn. 
– Hun kommer ikke til å overleve, så jeg vil ikke anbefale det.
Så går de ut med babyen.

Grimstad 2016: 
– Bare ta av kremen på muffinsen hvis du vil. 
– Nei, kremen er jo det beste av alt. Har du bakt dem nå?

– Ja, jeg har nettopp blitt med i kjøkkengruppa i Betania. Vil du ha litt kaffe også?
Eva Løvik ønsker velkommen til nyvasket leilighet. En bibel ligger på salongbordet. Skinnjakke og matchende skinnstøvletter står klar til tur. På kjøleskapet er bilder av venner og familie festet med magneter som vitner om at hvis Eva har kjøpt en magnet per Israelstur, ja, da har hun vært der en del ganger.

– Ved Dødehavet er jeg så godt som smertefri. Når jeg bare har spart opp nok penger, så tar jeg meg nok en ny tur, sier Eva Løvik.
Reising og språk er lidenskap for Eva. Drømmen er å en dag kunne fullføre utdanningsløpet hun begynte på innen språk, men som hun måtte avbryte på grunn av hodesmerter.  Livet er ikke smertefritt, men livet er likevel godt å leve, forteller Løvik.

Jeg er veldig glad for at ultralyd ikke fantes den gangen jeg ble født.

«Hun vil ikke overleve»
Men den vesle babyen overrasket alle ved å overleve. Og senere har Eva fortsatt å overraske legene. Gang på gang. Hele oppveksten fikk familien Løvik beskjed om at Eva levde på ubestemt tid.

– Lever du ikke på lånt tid lenger?
– Nei, jeg tror den tidsfristen er gått ut, sier hun og ler litt. 
Eva Løvik ble født med ryggmargsbrokk.

– Jeg føler meg god nok for Gud. Og jeg tenker at Jesus alltid har vært der for meg. Han var der også da jeg var liten, sier Eva Løvik.

– Mitt brokk var på størrelse med en grapefrukt. Det er stort på en liten baby, sier Løvik.
Ingen trodde at jentebabyen ville overleve, og innen en time etter fødsel ble hun sendt videre til Rikshospitalet.

– Mamma hørte ikke mer før etter tre dager, da fikk hun telefon fra sykehuset i Oslo. 
«Vil du gi barnet et navn? Hun bør få et navn, for nå må hun opereres. Men hun kommer ikke til å overleve», gjengir Eva.
Den unge moren sa «Eva» inn i telefonrøret. Og omgitt av fremmede mennesker, ble Eva kalt ved navn og døpt før operasjon.

– På den tiden ble en liggende en uke på sykehus etter fødsel. Mamma også. Da hun ble skrevet ut, dro hun til Rikshospitalet. Men der fikk hun beskjed om at jeg var blitt flyttet til barnehospitalet i Hokksund. Ingen hadde sagt noe om det til mamma, sier Eva.
Den unge moren reiste videre til Hokksund. Der fikk hun se sin datter for første gang. Men framtiden var ikke lys.

– Jeg hadde blitt lagt inn på en avdeling der barna var så syke at de færreste kunne overleve. Mamma fikk beskjed om å ikke ta meg med hjem. Legen som opererte vekk brokket sa han hadde sett så mange med samme diagnose som meg, så det var ikke håp. Men etter seks uker ringte telefonen hos mamma og pappa. Det var fra barnehospitalet og de spurte når de ville hente babyen sin, sier Eva.

Den fysiske smerten er ingenting i forhold til smerten ved å bli snakket til som om jeg skulle være et lite barn.

Blir snakket til som et barn
Eva Løvik gjorde mer enn å overleve. Hun vokste og utviklet seg som andre barn, begynte på skolen samtidig med sine jevnaldrende og fullførte skoleløpet. På ettårskontrollen ved 
Rikshospitalet ble legen så overrasket over den lille jenta som satt på venterommet og lekte, at han umiddelbart ringte rundt og fortalte om henne til kollegaene.

I tillegg til ryggmargsbrokk, ble Eva også født med hydrocephalus. Det ble oppdaget allerede ved fødsel, men ble ikke fulgt opp. Ikke før Evas hodesmerter i 1994 ble så intense at hun mistet bevissthet, ble økt trykk i hodet igjen oppdaget. Hun fikk satt inn dren i 1995, men da var det for sent til å få en god nok virkning. Det er hodesmertene som følger med tomrommet i hodet som har vært mest smertefulle. I tillegg har hun en cyste i hodet. Bare det siste året har hun vært gjennom ti operasjoner. Under intervjuet er Eva preget av smerter. Det er bare tre uker siden forrige operasjon.

– Men den fysiske smerten er ingenting i forhold til smerten ved å bli snakket til som om jeg skulle være et lite barn. Når folk hører at jeg har en hjerneskade, så blir jeg ofte tatt for å være tilbakestående. Men det er jeg ikke, jeg er på samme kognitive nivå som andre. For meg er det å bli tatt for å være tilbakestående det som sårer mest. Mitt problem er ikke IQ. Mitt problem er først og fremst selvtillit, sier Eva.
Er ikke mitt liv verdt like mye?

«Kjøtthaue», «hun med den feite ræva». Kommentarer om hals og kropp blir ikke så lett glemt. Selv om Eva sier at hun blir tryggere med årene, så setter mobbing spor. Men Eva Løvik var ikke alene. På barneskolen hadde hun lærere som tok tak i mobbingen og grep inn. I tillegg hadde hun en bestevenn gjennom barneårene.

– Han var veldig til å støtte meg. Hadde jeg ikke hatt ham, så hadde jeg nok ikke klart meg så bra, forteller Eva.

I tillegg til det konkrete som har blitt sagt til Eva, sier hun at hun også blir preget av det hun leser om ryggmargsbrokk og abortstatistikk.

– Det blir jo personlig, selv om jeg ikke tar det like mye til meg som jeg gjorde før. Men jeg synes stadig vekk jeg møter en holdning om at mitt liv ikke er verdt like mye. Folk sier det ikke rett ut, men jeg kan bli møtt med utsagn som at «sånne personer har ikke glede av livet», noe jeg absolutt har. Livet er fantastisk. Selv om jeg for eksempel ikke er i arbeid. Det frustrerer meg at det virker som om abort har blitt så lettvint. Hvordan kan vi vite at ikke barna vil leve opp når vi ikke gir dem et forsøk? Jeg er veldig glad for at ultralyd ikke fantes den gangen jeg ble født, sier Løvik.

– Jeg er ikke den eneste som har overlevd på tross av dårlige utsikter.

Løvik ønsker at foreldre som vurderer om de skal avslutte et svangerskap, tenker seg om.

– Jeg er ikke den eneste som har overlevd på tross av dårlige utsikter, sier Løvik.
Selv om hun har kroniske hodesmerter, så er det viktigste å få lov til å leve.

– Det er lettere å leve med smertene i livet om en godtar tingene som de er. Og så setter jeg sånn pris på at jeg får lov til å leve med Jesus. Han er her, og det er han som gir meg styrke, sier Eva.

Ble kristen
Denne fortellingen starter nest siste søndag i april 1998. Eva hadde gått på søndagsskole da hun var liten, hun hadde alltid trodd at det fantes en Gud. Men hun syntes det var vanskelig å føle seg god nok, også overfor Gud. Denne kvelden hadde Eva vært ute på fest. Å drikke fungerte smertelindrende, det ga en pause i hverdagen. Så i helgene var Eva ofte på fest.

– Det var noe som hadde skjedd på den festen jeg var på. Da jeg kom hjem, fikk jeg syndenød og ropte «Jesus, du må hjelpe meg». I det jeg ropte, så skjedde det noe. Det kom en fred. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men fra skolegangen min hadde jeg ei venninne som jeg visste var kristen. Hun bodde i Bergen, men jeg prøvde å ringe henne gjennom hele neste dag. Det første hun sa var: «Hvordan går det med deg, Eva?» «Det går ikke bra.» «Skal jeg be mamma og pappa om å hente deg og ta deg med på møte til søndag?» «Ja.» 
Og slik begynte Eva Løvik i menighet. I dag er Eva mest aktiv i Betania i Grimstad. Her er hun med i cellegruppe og i kjøkkengruppa.

Han var der også da jeg var liten. Det er så mye utrolig som har skjedd.

– Jeg føler meg god nok for Gud. Og jeg tenker at Jesus alltid har vært der for meg. Han var der også da jeg var liten. Det er så mye utrolig som har skjedd, sier Eva Løvik.

Da legene anbefalte Evas mor at hun ikke burde knytte seg for sterkt til jentebabyen, og da de gjennom oppveksten sa at Eva ikke ville overleve, så tenker Eva at de gjorde det i beste mening. Og nå ser hun framover. Det er flere språk som kan læres, feriereiser å dra på, kirke-kaffekaker som skal bakes, hun er venninne, tante, søster og datter. Noen ganger kan livet overraske – noen ganger går det bedre enn en først skulle tro. Og det er Eva Løvik glad for.