Hiphop ungdomspastor kalt til relasjon

Skrevet av Birgit Nersten Lopacki

Rapper og ungdomspastor Lars Petter Frønes lærer bort skatetriks til tolvåringer og maler graffiti på bedehusveggen med konfirmanter for å vise dem Jesus.

– Jeg merker at Gud ofte putter oss på steder vi ikke hadde sett for oss at vi kunne vært. Jeg kunne ikke kommet til en bedre menighet.

Rapperen Lars Petter Frønes’ forhold til Den norske kirke for noen år siden var at han ikke skulle inn i Kirken. Han mente de hadde for mye ritualer, religion og tradisjon.

– Men det er der du ser Guds humor – han putter deg der han vil ha deg, ler Lars.

For i dag er det nettopp i Den norske kirke han jobber som ungdomspastor. Langesund menighet i Telemark kapret den kristne hiphopartisten da de for over to år siden søkte ungdomsprest. Det ble ingen prest, det ble en pastor. Lars har ikke et fullt teologistudium, men er pastorutdannet ved Ansgar teologiske høgskole.

Skating og graffiti
Lars er en av Norges få kristne hiphopartister og med i gruppa G’Bless, fire soloartister som liker å opptre sammen og lage show.

– Du er kanskje ikke det man forbinder med en typisk ungdomspastor?
– Nei, jeg er jo ikke det… Selv om jeg vet det er noen som driver med breakdance som også er ungdomspastor. Selv hadde jeg en rockeprest som ungdomspastor; han var også litt annerledes enn normen, sier Lars.

​

Gud ser ikke på nederlagene til folk, han ser på hjertet.

​

For i tillegg til å være rapper, har Lars holdt på med skating siden han var ti år og malt graffiti siden midten av tenårene. Skate- og graffiti-ferdighetene bruker han i arbeidet med de unge.

Han har skatekurs for de mellom ti og tolv år på juniorklubben og lærer barn, konfirmanter og ungdom graffiti på bedehusveggen i nærheten. Selvsagt med tillatelse fra bedehuset.

– Jeg tror det er viktig at man er inkluderende. Man må ikke være rocker eller hiphoper for at det er en greie. Hjertet er det viktigste. Og så er det viktig å se at det er et mangfold i Kristi kropp. Kirka har godt av å få inn forskjellige impulser fordi folk tenker forskjellig.

Lars tror ikke det var helt tilfeldig at han havnet i Den norske kirke i Langesund. Da han søkte jobb for tre år siden, var det få ledige stillinger som ungdomsarbeider på mer enn 50 prosent. Derfor søkte rapperen på det han kom over, også i Den norske kirke.  Han tror ikke han fikk jobben fordi han ble sett på som kul.  

– Langesund er en menighet som satser hardt på barne- og ungdomsarbeid. De så nok at jeg kunne være et friskt pust. Men jeg tror det handlet mest om at jeg hadde et hjerte som brant for Jesus. For sannheten er at hvis jeg ikke har Jesus i hjertet, er alt det jeg driver med, enten det er rap, skating eller graff, ikke verdt noen ting. Da er det bare en fasade.

Kirka har godt av å få inn forskjellige impulser fordi folk tenker forskjellig.

Ydmyket
Også ungdommene merker fort om du bryr deg, eller om du kun bærer en kul fasade, mener Lars. Det første han svarer når han skal fortelle hvordan tida som ungdomspastor har vært, er ordet «ydmykende».

– Jeg trodde det skulle gå mye smoothere enn det har gjort, at jeg hadde løsning på alt og at jeg skulle ta ungdommene med storm, ler Lars.

– Men jeg skjønte at det handler ikke om hvor kul jeg er, men om relasjoner og at ungdommen merker at du bryr deg om dem, legger han til.

Hvis et ungdomsarbeids suksess skal måles i antall, mener Lars det er lett å gi opp.

– Suksess i et ungdomsarbeid måles i om du ser den enkelte eller ikke. Kan du vise én ungdom Jesus eller hjelpe han eller henne til et bedre selvbilde eller til å takle hverdagen bedre, så er det verdt alt. Kan du redde et menneske, er det verdt det!

​

Jeg er bare redskapet som forteller min story, er der og prøver å elske dem så godt jeg kan.  

Ydmykelsen har også handlet om å erkjenne at det bare er Gud som kan nå inn til ungdommene.

– Jeg kan ikke frelse noen, det kan bare Gud.  Jeg er et menneske og kan svikte dem. Jeg er bare redskapet som forteller min story, er der og prøver å elske dem så godt jeg kan. Jeg prøver å være et godt forbilde med livet mitt som eksempel der jeg samtidig tør å dele mine dårlige erfaringer og vanskelige ting. Men det er Jesus som kommer med den åndelige overbevisningen.

Lars tenker seg litt om.

– I bunn og grunn handler det om å la Guds vilje skje. Når jeg ber for ungdomsarbeidet prøver jeg å be: La det være ditt, Gud, og ikke mitt. La din vilje skje og ikke min. 
Han sier årene som ungdomspastor har vært lærerike, frustrerende og gøy.

– Å være ungdomspastor er både himmel og helvete – jeg skal være ærlig og si det.

– På hvilken måte da?
– Ta konfirmantene for eksempel – du bruker ni måneder og knytter kontakt med dem, blir kjent med dem og glad i dem. Men den dagen konfirmasjonen er over, så slipper de. Og det er veldig heartbreaking. Da er de ferdig. Men det er da du må du stole på at du har sådd noe, men at du kanskje ikke skal høste det. Jeg må slappe av og tenke at det er ikke mitt frelsesverk, det er Guds. Det er ikke jeg som skal ut og frelse verden – det er det Jesus som gjør. Men jeg kan fortelle om han som har seiret over døden.

Dobbeltlivet
Lars begynte å skate da han var ti år. På videregående fikk han venner som malte graffiti. Siden Lars alltid har likt å tegne, ville han også prøve graffiti. Det ble veien inn i hiphopen hvor han etter hvert også begynte å skrive egne låter.

– Jeg følte meg ofte litt som en outcast da jeg vokste opp fordi jeg ikke var som alle andre. Jeg var en skater, forteller Lars.

Han vokste opp i en kristen familie, og var med i ungdomsmiljøet i Skien misjonskirke, men følte seg ikke helt hjemme der.

– Det var greit å være skater, men ikke like lett å være hiphoper. Jeg fikk hele tiden den der yo. Folk mener ikke noe vondt med det, men du blir ganske lei til slutt og jeg følte nesten at de gjorde narr av det jeg var så brennende opptatt av. Det gjorde at jeg valgte å være med mine likesinnede venner, og begynte å leve et dobbeltliv; et menighetsliv og et liv utenfor der jeg begynte å feste som alle andre, forteller Lars.

​

Det koster å elske sin neste! Det er ofte lettere å vise fingeren til folk enn å gi dem et smil.

​

Han mistet aldri troen på Gud, men levde ikke lenger etter det på samme måte.

– Jeg visste hele tiden at det ikke var bra det jeg holdt på med, uten at noen sa det til meg. Når jeg ser tilbake så ser jeg at Gud sa til meg: «Du kan gå ned den veien der, men det er ikke smart.» Men selv om jeg kanskje slapp Guds hånd en stund – så betyr ikke det at han slapp min, sier rapperen. 
Det kom til slutt et punkt hvor han ble lei av å leve dobbeltlivet mellom kirka og festing. Da var Lars 19 år.

– På et lederseminar sa Gud til meg at jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville. Da valgte jeg å overgi meg. Jeg orket ikke leve med jaget etter den kortvarige lykken lenger.  

Andreplass
For et år siden ga hiphopartisten ut EP’en Andre Plass. Den handler om å la Gud være førsteplassen i livene våre. Inspirasjonen har han hentet fra det amerikanske konseptet «I am second» hvor folk forteller vitnesbyrdene sine og avslutter med «My name is… and I am second». 

– Det jeg liker med «Andre Plass», er at det er et veldig statement mot det egoistiske samfunnet vi lever i nå. Folk velger jo sine behov over ektefeller, kjærester og barn. Det er meg, meg, meg.

– Hvorfor er dette så viktig?
– Jeg ser det på noen av ungdommene som ikke får den kjærligheten de skal ha hjemme. De har alt de trenger, men søker veldig oppmerksomhet. Egoisme gagner ingen. Vi blir kaldere av det og bryr oss mindre og mindre om folk. Jesus sier du skal elske Gud og du skal elske din neste. Min neste er ikke bare venner og familie. Det er deg og folka jeg møter på bussen, ungdommene – det er alle menneskene som er rundt meg. De jeg møter er min neste. Vi er ikke skapt til å være ego eller soloartister, vi er skapt til fellesskap og er avhengig av hverandre for å ha et godt liv. Selvjaget er bare en ond sirkel som går i ring. Jeg synes vi beveger oss mot et kaldere samfunn.

Lars vet det er utfordrende. Han lever med den samme utfordringen hver dag.

– Det koster å leve på andreplass og det er ofte jeg vil si: Se på meg, se på meg. Men det er derfor jeg trenger Jesus.

Kjærlig, men tøff
Lars tror Jesus ofte har blitt feminisert, og nesten fremstilles som en hippie som plukker blomster med disiplene sine.

– Jesus var kjærlig, men han var også tøff. Når Jesus snakker om hva det vil si å følge etter ham, snakker han jo om å fornekte seg selv og ta opp sitt kors. Det er en hardcore ting å gjøre. Det handler om å ikke følge etter sin egen vilje, men å underordne seg ham fordi han valgte å dø for deg, sier Lars engasjert og fortsetter.

– Det koster å elske sin neste! Det er ofte lettere å vise fingeren til folk enn å gi dem et smil.

Selv om Lars ikke er like hiphophiphop nå som for seks år siden, preger det ham på mange måter.  

– Skateboard, hiphop og graffiti er en del av den jeg er, og jeg har den kulturen i meg; med måten jeg snakker på, tenker på og kler meg. Men jeg er ikke hiphop til beinet i alt jeg gjør. Jo eldre man blir, jo mer jevnes det ut i ytterkantene, sier han.

Han var aldri en del av blingbling-hiphop-en, men ble tatt av opposisjonhiphopens tydelige protest og meninger. Det liker han fremdeles. Og så liker han den harde, aggressive musikkstilen.  

Hiphoperens viktigste budskap er at vi alle er elsket. Ingen av oss kommer til himmelen fordi vi er perfekte, men fordi vi har en Gud som elsker oss slik vi er.

– Gud ser ikke på nederlagene til folk, han ser på hjertet. Du skal ikke gjøre ting ut av plikt og fordi du må, men fordi du har lyst. Religiøsitet er å blidgjøre Gud, men Gud kaller oss til relasjon, sier rapperen og ungdomspastoren Lars Petter Frønes.