;

Nytt innhold i lomma

Skrevet av Henrik Guii-Larsen, trosopplærer i Sandefjord

Hvorfor ser du iPhonen i din brors øye, men flatskjermen i ditt eget øye ser du ikke?

Livet mitt myldrer av duppedingser av alle slag. Nettbrett, smarttelefoner, GPS-klokker, spillkonsoller og flatskjerm-TVer. Alle disse duppedingsene har en tendens til å få en god del oppmerksomhet. Noen ganger fortjent, hyggelig eller nødvendig. For eksempel når jeg sjekker været, nyter en hyggelig melding fra kona, eller når en kollega tar kontakt for å løse en utfordring.

Andre ganger stikker duppedingsene av med store doser ufortjent oppmerksomhet. Eksempelvis når en kjapp tur på Facebook sømløst glir over til fråtsing i personlige nyheter fra fjern og nær, eller når en dotur ikke bare handler om det fornødne, men også om å finne ut av hvilken karakter jeg er i Game of Thrones. Slike nødvendigheter tar jo tid. Sakte, men sikkert har det gått opp for meg at duppedingsenes uendelige muligheter begrenser livets her og nå, nummer sansene og forvirrer tiden. I hvert fall for meg. Dette er helt åpenbart i det jeg ufokusert tumler ut av toalettet og barna hilser meg som en fjern slektning. Den eneste trøsten er at jeg er en kul dverg i Game of Thrones. 

I tillegg til å begrense, numme og forvirre, tuller duppedingsene med rettferdighetssansen min. Særlig håndholdte duppedingser som smarttelefoner, iPader og spillkonsoller… De føles stort sett godt i mine egne hender, men i andres hender oppleves de som en trussel som umiddelbart må elimineres. De ligger der i håndflatene som lysende hindre for menneskelig interaksjon. Jeg lar meg irritere, men sjelden har vel Jesu ord om flisen og bjelken truffet bedre. «Hvorfor ser du iPhonen i din brors øye, men flatskjermen i ditt eget øye ser du ikke?»

I høst skal jeg forsøke å begrense duppedingsene litt og gi mer plass til livet. Det som skjer her og nå. Jeg vil forsøke å puste litt dypere og la kropp og sjel få lande. La tankene få jobbe med èn ting om gangen. Jeg tror det kan bli tøft. Overgangen fra ferie til jobb drar gjerne med seg en opplevelse av travelhet. Men jeg har trua. Jeg vil ta tiden tilbake og slippe den fri til det som virkelig betyr noe. 

Når de små pustehullene kommer og fingrene automatisk leter etter telefonen i lomma, skal de kun finne rusk og kanskje nok kontanter til høstens første kopp kakao. Helst nok til å spandere på alle som vil ta seg tid til å nyte den med meg.