;

Olles himla liv

Olle Carlsson vokste opp i et raust og åpent pinsevennhjem. – Det ga meg den holdningen
at du skal aldri forakte noen eller være redd for mennesker, forteller han.
Foto: Per Arne Gjerdi

Skrevet av Per Arne Gjerdi

Han var en sosialt begavet og godt likt prest i Stockholm, ikke minst ute på byen. Det ble sene kvelder, dype samtaler og mye alkohol. Selv mente Olle Carlsson han hadde kontroll. Men på 90-tallet sa det brått stopp, og alkoholikeren måtte konfrontere selvbedrag og svik.

På baksiden av Olle Carlssons selvbiografi Mitt himla liv står det at han på mange måter har vært en paradoksenes mann. Hans historie likner heller ikke på noe annet vi har hørt fra et liv som prest. Etter år med alkoholmisbruk, livskriser, skuffelser og utbrenthet, nådde han på slutten av 90-tallet den absolutte bunnen. Men det var også der troen hans fikk ny mening, og livet tok en overraskende retning.

Vi har møtt soknepresten i Katarina kyrka i Stockholm, for å høre om et omskiftelig liv og hva som skjedde for tjue år siden da en liten bønne- og samtalegruppe gradvis ble til det som i dag er en av Sveriges mest besøkte messer.

Fra å ha tålt alkohol ganske bra, ble jeg oftere full og dummet meg ut. Til slutt ville ingen ha med meg å gjøre.

Klassereise 
Olle vokste opp i en pinsevennfamilie, de første årene i småbyen Hudiksvall i Norrland, der faren var handelsmann. Da han var åtte år, sommeren 1963, pakket trebarnsfamilien tingene sine og dro avgårde til Stockholm i en Opel Kapitän. Faren hadde fått jobb som vaktmester i Felixkyrkan, midt i den svenske hovedstaden.

Hvorfor de flyttet, har ikke Olle noe sikkert svar på.  Farens virksomhet hadde ikke greid å henge med da de selvbetjente snarkjøpene dukket opp på 50-tallet. Så kanskje var det sosial skam som drev dem bort fra småbyidyllen der alle visste alt om alle. Eller kanskje handlet det om å foreta en klassereise nedover, uten at folk la seg borti det.

Olle Carlsson fotografert bak disken i kafeen som daglig er åpen i menighetsalen til
Katarina kyrka.  FOTO: PER ARNE GJERDI

Aldri forakte noen
Olle hadde et svært sammensatt forhold til sine foreldre både i oppveksten og som voksen, og skriver mye om det i selvbiografien, ikke minst hvor bundet han var til sin mor – på godt og vondt. Men han forteller også at det i barndomshjemmet fantes en from og uskyldig åpenhet, et ønske om å tilby andre mennesker et fristed, og å stole på det gode hos mennesket.

Det kanskje sterkeste eksemplet på denne rausheten, er historien om Arvid. En dag da en av Olles søstre kom fra skolen, så hun faren prate med en sterkt beruset mann i trappeoppgangen. Hun ba Olle komme faren til unnsetning. Men i oppgangen oppdaget han snart at praten var blitt fortrolig. Faren tilbød mannen husrom over natten. Arvid ble boende i seksten år, som et ekstra familiemedlem.

Også andre mennesker fikk opp gjennom årene en sofa å sove på hos familien Carlsson, en natt eller to. Denne generøsiteten har preget Olle og hans søstre senere i livet, og er noe de bærer med seg med stolthet.

– Jeg tror det ga meg den holdningen at du skal aldri forakte noen eller være redd for mennesker. Det følger meg veldig mye i mitt arbeid i dag også, sier Olle, som i dag leder en menighet med en sterk sosial profil. Ikke bare arrangerer Katarina kyrka och Allhelgonakyrkan messer med lav terskel og stor delaktighet fra mange. Menighetssalen er også omgjort til kafé, daglig åpen for alle. Da de innredet den ble alle de gamle presteportrettene fjernet fra veggene. 
Familiemessig er Olle blitt far til sju. De eldste, fra hans første ekteskap, er for lengst voksne og har selv barn.

– Min familie er stor og komplisert, men i vårt hjem har det alltid vært rom for noen som i en periode trenger et sted å bo, sier han.

Hasj og øl
– Hvordan var det å vokse opp som pinsevenn i 60-tallets Stockholm? 
– Det var en enorm brytningstid i Sverige da vi flyttet fra Hudiksvall til Stockholm i 1963. Det var på den tiden The Beatles og popmusikken dukket opp. I Sverige fikk 
vi Mellanølet, som du kunne kjøpe i butikken. Og med hippiekulturen kom hasjen og sterkere stoffer. Både kirken og vårt hjem lå midt i byen. For meg ble det en temmelig
schizofren tilværelse, denne opplevelsen av frihet og synd ute på byen, og så komme hjem til mamma og pappa, minnes Olle.

Å tilhøre pinsekirken var heller ikke noen garanti mot å bli trukket mot fristelsene der ute.  

– Alkoholen som kom inn i mitt liv i tenårene, ble vel nesten en antitese til pinsebevegelsen ekstatiske uttrykk. Ja, som å bli frelst på en annen måte, sier han.

 – På begynnelsen av 70-tallet var jeg på vei inn i et tungt rusmisbruk. For meg gikk det i hasj og øl. Jeg prøvde også amfetamin noen ganger.  Og jeg vet ikke hva som hadde hendt om ikke jeg hadde kommet i kontakt med Jesusbevegelsen.

Jesusvekkelsen
Det hadde seg nemlig slik at da Olle dro på språkreise til England, endte han opp med å bo hos en pinsepastor. Og i menigheten der oppholdt det seg akkurat da en gruppe ungdommer fra den voksende Jesusvekkelsen i USA.

Olle forteller at han ble frelst under oppholdet i England. Og tilbake i Sverige fikk han ganske snart en sentral lederrolle i det kristne fellesskapet Agape, som var synlige i gatebildet, der de tok seg av mennesker som trengte det.

– I lang tid var dette en ikke-hierarkisk bevegelse, med en veldig lavmælt tro, og en visjon om å virkeliggjøre Guds rike her og nå, forteller Olle.

– I Stockholm var vi blitt et ganske stort nettverk av mennesker med tilknytning til Citykyrkan, men som levde sine egne liv. Pastor Stanley Sjöberg ga oss stor frihet. Men etter hvert kjente jeg at denne åpne åndelige holdningen aldri kom til å bli en del av den tradisjonelle kirken. Jeg mistet på et vis troen på den organiserte kristendommen.

Desillusjonert
– På midten av 70-tallet begynte Jesusbevegelsen å gå i ulike retninger. Noen ble militante i sin bibeltroskap, og begynte å forberede seg på Jesu gjenkomst. Noen beveget seg over i det som ble den karismatiske vekkelsen. Andre, som meg, begynte å spille vanlig musikk, og studerte på universitetet. Men fortsatt preget Jesusbevegelsen meg og min tro, understreker Olle.

– Jeg har alltid hatt drømmen om en eller annen slags forsamling. Selv om jeg syntes ordet forsamling virket så lukket. Og som prest var jeg nokså desillusjonert når det gjelder kirkens muligheter til å være en bevegelse eller vekkelse. Alkoholen og misbruket ble en naturlig konsekvens av denne fremmedgjøringen, der man jobber med noe man ikke føler at fører noe sted hen, mener Olle.

– Da jeg var prest på 80-tallet fantes det en veldig sterk alkoholkultur på Södermalm i Stockholm. Der var jeg som fisken i vannet.  Jeg var en godt likt prest, og det ble mange sene kvelder med dype samtaler, og mye alkohol.

– Du satt altså ikke hjemme alene og drakk?
– Nei, jeg var en del av en gjeng. Jeg var sjelden full. Men jeg drakk for mye.  

Det er egentlig vanskelig å finne en vaskekte ateist. Folk kaller seg det av ulike grunner.

Intervjuet i bakrus
På denne tiden ble Olle kontaktet av Father Martin, en amerikaner på utkikk etter svenske prester som kunne jobbe med den såkalte Minnesotamodellen, også kjent som tolvstegprogrammet til Anonyme Alkoholikere (AA).

– Jeg fikk altså en henvendelse om jeg ville begynne å jobbe med noe jeg ikke hadde noen aning om hva var. Jeg drakk stadig for mye, og i ansettelsesintervjuet var jeg i bakrus. Men jeg tenkte ikke på meg selv som alkoholiker. Jeg var en sosialt begavet prest, og fikk jobben som etisk rådgiver på behandlingshjemmet Noor.
Etablert i ny jobb drakk Olle betydelig mindre.

– Og så var det utrolig deilig å slippe kirken. Aldri mer prest, tenkte jeg. Dessuten ga arbeidet på behandlingshjemmet meg et nytt syn på hva åndelighet og tro handler om. 
Olle kjente at han passet bra i jobben. Folk fikk hjelp. Samtidig knyttet han kontakter med andre grupper og institusjoner. Flere besøkte behandlingshjemmet for å lære av deres erfaringer. Men parallelt med at Olle var engasjert i et stort og spennende arbeid i utvikling, brøt hans alkoholisme ut for alvor.

– Fra å ha tålt alkohol ganske bra, ble jeg oftere full og dummet meg ut. Til slutt ville ingen ha med meg å gjøre, og jeg fikk sparken på behandlingshjemmet. 
Etter mange år i forfall havnet Olle selv på et behandlingshjem.

– Jeg trodde vel egentlig da at livet mitt var slutt. Men så ble det faktisk starten på dette, sier Olle, der han sitter på sitt prestekontor i Katarina kyrka.

Tilbake som prest
Det gikk nemlig ikke lang tid fra han nær 40 år gammel måtte se sin alkoholisme i øynene, til han var tilbake i prestetjeneste. Først som vikarkapellan i Vantör kyrka i Högdalen, en drabantby sør for Stockholm, før han i 1996 kom til Katarina kyrka, der han en maidag tretten år senere ble innsatt som sokneprest.

– Jeg hadde aldri… Det er veldig, veldig merkelig … 
Olle leter litt etter ordene når han skal beskrive både sin egen vei tilbake, og den gudstjenestefornyelse han har vært med på der.
Da han begynte som prest i Katarina kyrka, etablerte han ganske snart en gruppe som kom sammen til en blanding av andakt og selvhjelpsmøte, ut ifra tolvstegprogrammet til AA.

– Denne gruppen ble etter hvert en samtalegruppe, som i neste omgang startet opp med gudstjenester. Der fortsatte vi med det samme roterende lederskapet som i samtalegruppen. Dermed blir det ikke noen som holder gudstjeneste for andre, men et kollektiv som feirer gudstjeneste sammen, forklarer Olle.

– Det interessante er at selve gudstjenesten på en måte er en fortsettelse av en selvhjelpsgruppe. Den har ingen leder. Det er alltid nye mennesker som bidrar. Gudstjenesten har eksakt samme form. Den tar en time. Noen innleder, noen deler noe, noen synger og noen deler ut nattverd. Og det er alltid nye mennesker som ønsker deg velkommen. Vi vil unngå et vi og de. Alt er veldig strukturert lagt opp, men med stor delaktighet.

Gi mennesker livsmot
– Mange som kommer til våre gudstjenester, kommer ofte i en eller annen livskrise. De har kanskje fått beskjed om en sykdom, livet kjennes tungt. Eller de sliter med et misbruk av noe slag. Da handler det om å gi mennesker livsmot. Og fordi så mange ikke lenger vet hva kristendom er, blir kirkens oppgave å gi dem et meningsfullt og relevant gudsbilde, sier Olle.

Denne oppgaven har han ikke bare tatt på alvor som prest og menighetsleder, men som forfatter. Den siste boken han skrev var en samling korte andakter, med tittelen Just i dag. 365 tankar för sinnesro. I høst gir han ut en ny slik bok med 365 tekster, nå med betraktninger man kan lese med barna. 
Hans første bok, Kristendom för ateister, kom for snart ti år siden. Den fikk veldig god mottakelse, og er en bok der han utfolder sin teologi.

– Boken ble skrevet mye ut fra erfaringene i mitt arbeid på behandlingshjemmet, i møtet med mennesker i en dyp livskrise, kombinert med mitt eget liv som gikk i stykker og fikk en ny start. Når jeg har kalt den Kristendom för ateister, så er det ingen polemisk bok, for eller imot ateisme, poengterer han.

– Det er egentlig vanskelig å finne en vaskekte ateist. Folk kaller seg det av ulike grunner. Noen tar bare avstand fra kirken. For andre dreier det seg omdet ondes problem, eller de ser på tro og vitenskap som motsetninger. Andre igjen tar et oppgjør med det de opplever som kirkens hykleri, erfarer Olle Carlsson.

Han vil gjerne være i dialog med alle disse. Og han er overbevist om, som han skriver i sistnevnte bok, at «misjon blant mennesker i et sekularisert miljø framfor alt handler om å skape et rom og en sammenheng der det moderne mennesket, med integriteten i behold, kan få hjelp til å sette ord på sine dypeste lengsler».