Ingen Javascript

Din nettleser har deaktivert Javascript som brukes på denne nettsiden.
Trenger du hjelp for å aktivere klikk her

Make tea, not war


Hva er det egentlig vi vil?

 
Av Torbjørg Torp Nilssen, lektor og tekstforfatter

 

 

Spørsmålet ble stilt rundt nyttår, det var mannen min som var i det tenksomme hjørnet. «Ja, hva er det egentlig vi holder på med?» Kanskje det jeg egentlig holdt på med akkurat da var å pensle en halvtint kalkun med smør, eller så fisket jeg fram julegavepapir fra under sofaen eller kanskje jeg til og med befant meg oppi sofaen med et interiørblad om nye kjøkkentrender 2017. Jeg husker ikke hva jeg gjorde da han spurte. Men jeg husker spørsmålet. Hva er det egentlig vi vil?

Ennå har vi ikke hele svaret. Men det vi kom fram til at vi begge ville, det var å ha tid sammen med folk. Vi hadde lyst til å snakke hele setninger sammen med voksne. Vi hadde lyst til å stille oppfølgingsspørsmål, til å få oppfølgingsspørsmål. Vi hadde lyst til å bli kjent med flere folk i nabolaget og i kirka. Jeg så for meg noen bånd som gikk mellom husene der vi bor, nye bånd som vi hadde mulighet til å knytte nå, med overskudd. I fredstid.

Annenhver onsdag kveld ber vi to mennesker på te. Te, knekkebrød og ost. En og en halv time.

Spørsmålet ved nyttår ble til noe konkret:
Annenhver onsdag kveld ber vi to mennesker på te. Te, knekkebrød og ost. En og en halv time. Det skulle være så enkelt at det kom til å skje. Det skulle være lov å støvsuge opp smuler under bordet og dra over vasken på badet før gjestene kom, men det skulle også være lov å la være. Dette skulle være enkelt. Det skulle være tid og prat. Og te.

Snart har det gått et halvt år siden vi funderte på hva vi egentlig ville. Noen folk har vært hos oss for første gang, andre kjente vi fra før. Historier har blitt fortalt, om livet da det gikk skikkelig bra og om livet da det gikk skikkelig galt, eller bare om livet slik det er en onsdag kveld.

Noen som har vært hos oss en onsdag har begynt å invitere folk hjem til seg selv på samme måte. Bånd knyttes mellom husene der vi bor, flere enn jeg hadde sett for meg. Hadde vi virkelig en slik tørst etter tid? Har folk det? Var det dette vi egentlig ville? Jeg tror det.

Til å begynne med lurte jeg på hvem vi skulle invitere. Nå ser jeg at vi kommer ikke halvveis oppi gata engang før vinteren kommer. Det er enkelt, så enkelt at det kommer til å skje. Knekkebrød og te.

 

Til å begynne med lurte jeg på hvem vi skulle invitere.

«Make tea, not war», skal den britiske komikergruppa Monty Python ha sagt. Og te-bevegelser har verden sett før, noen konserverende, andre mer nytenkende.
Poenget annenhver onsdag er jo ikke teen i seg selv, men det den fører med seg.