;

Ble nonne for å redde verden

Livet som nonne er ifølge søster Anne-Lise både ensformig og interessant der tidebønnen setter hverdagsrytmen.
Livet som nonne er ifølge søster Anne-Lise både ensformig og interessant der tidebønnen setter hverdagsrytmen.
Foto: Joakim S. Enger

Tekst Birgit Nersten Lopacki

Søster Anne-Lise kunne ta den utdannelsen hun ville. Hun valgte å gå i kloster og engasjere sitt liv i bønn. – Det er det som redder verden, det er jeg sikker på, sier hun.

Like ved Bjerke travbane, mellom riksvei 4 og Østre Aker vei i Oslo, ligger Lunden kloster som en liten oase mellom betong og industri, både for mennesker og dyr.

– Vi opplever å være en grønn lunge i et industrielt område, og som et fredens sted hvor folk kan komme og innhente sjelen sin, forteller søster Anne-Lise Strøm (77).

Den katolske nonnen har i 24 av sine vel 50 år i Lunden kloster vært klosterets priorinne og ansikt utad. Et sterkt engasjement både for mennesker og for kristen enhet har gitt den katolske nonnen en stor kontaktflate innenfor kirke og kristenliv, skole og samfunn.

– Jeg har vært sosialt og religiøst engasjert hele livet og synes livet er utrolig interessant, vanskelig og av og til fryktelig slitsomt, sier 
hun selv.

Mediene la tidlig sin elsk på nonnen med det brede smilet og humoren på lur, som samtidig evner å snakke godt om klosterliv, stillhet og dype eksistensielle spørsmål. Samme uka som Agenda 3:16 møtte 77-åringen, ble hun også intervjuet av både avisen Klassekampen og folkehøgskolenes blad, Steg.

Oslo-jente
Anne-Lise ble født i august 1940 og vokste opp på Sinsen i Oslo. De første årene var hun mye alene med moren. De så lite til faren som var med i motstandsbevegelsen. 77-åringen forteller at hun og moren brukte å be sammen hver dag under krigen. Om kvelden når hun la seg, leste moren for henne fra barnebibelen. Fra hun var tre år gikk hun alene på søndagsskolen i Sinsen kapell.

– Jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg på at mitt klosterliv egentlig hadde sin opprinnelse der. Det er veldig spesielt, og jeg blir nesten rørt når jeg snakker om det.

Les hele portrettet i papirutgaven, nummer 8/2017.