Identitet, økonomi og misjon blir viktigst

– Jeg brenner fortsatt for en mer helhetlig organisasjon, men jeg har måttet tenke nytt om hva det betyr, sier Tormod Kleiven, landsstyreleder i Normisjon.
Foto: Kristin W. Malmin

I mer enn et år har Normisjon hatt gående en identitetsprosess, og i juli inviteres det til ny generalforsamling. Agenda 3:16 har snakket med snart avtroppende landsstyreleder Tormod Kleiven om organisasjonens økonomiske og kirkelige utfordringer. Og hva med misjon?

Tekst: Per Arne Gjerdi

I portrettetintervjuet Agenda 3:16 gjorde med Tormod Kleiven høsten 2013, sto det at han «brenner for å gjøre Normisjon til en mer helhetlig organisasjon». Hva tenker han om det nå, etter snart seks år som styreleder?

– Jeg brenner fortsatt for en mer helhetlig organisasjon, men jeg har måttet tenke nytt om hva det betyr.  Det handler om å bygge gode forbindelser mellom de ulike virksomhetene, gjennom relasjonelle bånd og felles forståelse av hva som er viktig. Jeg pleier å si at Normisjon er mye mer en organisk bevegelse enn en organisatorisk bevegelse.

Kleiven poengterer at organisasjonen består av tydelige, selvstendige enheter. 

– Når jeg ser på de forsøk som har vært gjort for å bygge organisatorisk tettere nett, så har det hatt begrenset gjennomslagskraft. Det er verken vilje eller lyst til det, og det er kanskje heller ikke ønskelig. Jeg tror at forestillingen om at Normisjons hovedkontor og landsstyret skal kunne være en base for enhet, er en illusjon. 

«Sentralleddet har ansvaret for å tydeliggjøre hva som gjør oss til en enhet.» 

 – Men hvem har ansvaret for organisasjonens enhet og helhet, hvis ikke Normisjon sentralt har det?
– Sentralleddet har ansvaret for å tydeliggjøre hva som gjør oss til en enhet. Men det er ikke det samme som å lage en organisasjon som er mer enhetlig.

Identitetsprosessen
To eller tre saker kommer til å bli spesielt viktige under sommeren generalforsamling (GF), mener Kleiven.

– Det ene er den identitetsprosessen vi har hatt gående siden januar 2017. Der har vi landet når det gjelder selvforståelse, men vi utfordres på hvilke konkrete handlingsmåter vi skal velge for å uttrykke vår identitet. Det legges opp til et grundig forarbeid med drøftinger både på vårens regionårsmøter rundt om i landet, og i Normisjons ledersamlinger. Jeg har ingen illusjon om at vi ender opp med en veldig konkret handlingsplan på GF, men jeg håper vi finner en tydelig retning på hva Normisjon skal gjøre framover, og hva vi ikke skal gjøre – ut fra identiteten vår.

– Hva er Normisjons identitet for deg?
– Jeg er begeistret for ordene vi valgte som en grunnvoll: Elsket og sendt. Jeg er også begeistret for Normisjons visjon, og ønsker at den fortsatt skal være vårt fyrlys. Den sier noe konsist om hva Normisjon skal være, nemlig Jesus Kristus til nye generasjoner og folkeslag.

Økonomien utfordrer
– Den andre viktige saken på GF blir økonomien, som i og for seg henger sammen med identiteten vår, fortsetter Kleiven. 

– Vi ser at vi ikke har rammebetingelser til å gjøre det vi har sagt at vi skal gjøre, og som identiteten vår sier at vi skal legge vekt på. Det utfordrer meg kanskje aller mest. Ikke bare fordi innsamlede midler ikke strekker til, men fordi vi må se på det grunnleggende i strategien vår. Både sentralt og regionalt må vi finne fram til hvordan vi skal drive Normisjon videre. Vi utfordres med tanke på forholdet mellom betalt arbeidskraft og frivillighet. Det er et tankekors at økonomien blant folk flest tilsier at vi aldri har hatt større forutsetninger for å kunne drive misjon enn vi har i dag. I tillegg er muligheten for å investere fritid i kirke og misjon også større blant de fleste av oss. Her er det et misforhold.

«Både sentralt og regionalt må vi finne fram til hvordan vi skal drive Normisjon videre. Vi utfordres med tanke på forholdet mellom betalt arbeidskraft og frivillighet.»

– Når det gjelder økonomien bestemte GF i 2015 at Normisjon skulle være i balanse i løpet av de tre neste årene. Det har ikke gått sånn?
– Det gikk etter planen og vi var i rute helt fram til høsten 2017. Men så forsto vi i høst at vi hadde brukt opp alle de mulighetene vi kunne se, til å komme i balanse. Da valgte landsstyret å jobbe med hvordan et langtidsbudsjett på andre premisser kan se ut. Det andre vi gjorde, var å investere i flere ressurser innen innsamling, for å øke antall givere.

Nytt misjonsarbeid
– En tredje stor sak til sommeren blir det som GF i 2015 ba oss se nærmere på, nemlig hva vi de neste årene skal fokusere på i det internasjonale arbeidet. Hvilke samarbeidsland skal vi satse på, i samsvar med visjonen vår? Hvilke land skal vi eventuelt avslutte vårt arbeid i, og hva skal vi gjøre av nye ting? – Får da misjonsfolket være med i prosessene og de viktige beslutningene?

– GF skal være med å bestemme retning framover. Men vi kan ikke sitte i tre år og vente på å ta beslutninger. Når en generalforsamling har gitt oss mandat til å jobbe fram et tydeligere fokus på samarbeidsland, må vi se på hva det innebærer, sier Kleiven. 

– Vi ser også at det blir investert mye i internasjonalt arbeid på lokalplan og i menigheter. Det tas initiativ til nye samarbeidsland, ut fra et engasjement som ikke Normisjons hovedkontor og landsstyret har initiert, men som vi ønsker å forholde oss til. Vi vil heie på de lokale kreftene, med bakgrunn i visjonen vår – å gå til nye folkeslag, sier styrelederen og legger til:

– Kanskje må det internasjonale engasjementet i større grad skje med utgangspunkt i våre fellesskap og menigheter. Det er der vi har størst mulighet til å utvikle og gjennomføre nytt misjonsarbeid i dag.

«Det tas initiativ til nye samarbeidsland, ut fra et engasjement som ikke Normisjons hovedkontor og landsstyret har initiert, men som vi ønsker å forholde oss til.» 

Hvor avgjørelsene tas 
– Noen vil si at Normisjons internasjonale satsning ikke er offensiv nok, sammenliknet med hvordan det var i Santalmisjonen?
– Det er både sant og feil. Vi har aldri investert mer i misjon utenfor Norge, i penger og innsats, enn det vi gjør nå. Måler vi innsatsen i antall misjonærer, faller vi gjennom sammenliknet med før, men jeg tror de fleste er enige om at det ikke er måten å telle på lenger.  

 – Kan delegatene til GF være trygge på at ikke alle premisser er lagt på forhånd, slik at det faktisk er mulig å mene noe og påvirke beslutningene?
– Jeg har et tvisyn på det. Sammenlikner vi oss med andre demokratiske institusjoner, for eksempel Stortinget, så er det ikke i organisasjonens hovedsete at avgjørelser tas, selv om det formelt skjer der. Det skjer i forarbeidet – i komiteene og samtalene, på regionårsmøtene og på ledersamlingene. Jeg tror ikke GFs viktigste funksjon er å gjøre vedtak, men at vi snakker sammen og lytter oss fram til hva vi skal gjøre de neste tre årene. GF skal gi retning.

Ikke i retning trossamfunn
– Hva tenker du og landsstyret om etableringen av stadig flere menigheter i Normisjon, samtidig som flere i organisasjonen også markerer brudd med Den norske kirke?
– Det er viktig å skille mellom det å være trossamfunn, og det å bygge menigheter og forsamlinger der sakramentene blir forvaltet. Det siste har Normisjon gjort i mange år.  Og det har aldri vært en intensjon at det skal resultere i et nytt kirke- eller trossamfunn. Fra landsstyrets side er det fortsatt ikke det.

«Det har aldri vært en intensjon at det skal resultere i et nytt kirke- eller trossamfunn.»  

– Hva da med Normisjon i Agder, som har etablert et eget trossamfunn?
– Vår holdning er at det har de hatt full rett til å gjøre. Vi synes det er udramatisk, og har først og fremst vært opptatt av å bidra til at det får gode rammer. Vi tror også det er en god ordning for en del Normisjonsfolk. Et viktig premiss for å tenke slik jeg og landsstyret gjør, er blant annet å lytte til Acta, vår barne- og ungdomsorganisasjon. Actas ledelse og landsråd er entydige på at vi ikke skal bygge et alternativt trossamfunn, ikke minst av strategiske grunner. Samtidig må vi hele tiden følge med på kirkevirkeligheten i Norge. Det er mye ved utviklingen de siste årene som utfordrer oss. Så langt har Normisjon sentralt ikke ønsket å utvikle organisasjonen i retning av et trossamfunn. Men vi ønsker å ivareta både de som vil være i Den norske kirke, og de som opplever at de ikke lenger kan stå i den.