Krimforfatterens tro

Trude Teige tror på det hun ikke kan forklare. Barndommen på Sunnmøre preger henne fortsatt. – For meg finnes det ingen andre forklaringer som rokker ved barnetroen, fastslår den tidligere TV2-reporteren og forfatteren.

Tekst: Brita Skogly Kraglund

Hun åpner døra til det gule huset i Asker med et hjertelig «Velkommen!». Her bor Teige med familien – med utsikt til fjorden – og her blir bøkene hennes til. Forfatteren og journalisten er sin egen arbeidsgiver nå, tre år etter at hun sluttet i TV2.

Den gangen var hun tydelig i vurderingen av sin arbeidsplass gjennom mer enn tjue år. Kritikken mot «gutteklubben grei» var ramsalt som havet der hun vokste opp.

– Jeg hadde en trygg og god oppvekst i Fosnavåg, Herøy på Sunnmøre. Der var kjønnsrollemønsteret tradisjonelt. Far var på sjøen, mor var hjemmearbeidende og kunne mer enn å skifte lyspærer. Hun sydde blant annet alle klærne mine, mimrer attpåklatten med to storebrødre.

Livet i hjembygda var preget av organisasjonsliv.

– Det handlet om Frikirken, idretten og bedehuset. I min oppvekst var bedehuset forsamlingshuset der det meste foregikk. Jeg var med i Ten Sing og andre kor. Øvingene foregikk på bedehuset og i Frikirken. Vi reiste rundt og opptrådte. Piano spilte jeg også; mest klassisk. Jeg drev i flere år med friidrett, og aktiv håndballspiller har jeg vært helt til tiden ikke strakk til i godt voksen alder.

Krimbøker
En av krimbøkene hennes, «Jenta som sluttet å snakke», har handling fra bedehusmiljøet. Det har også en del av handlingen i fjorårets bok «Pasienten».

 Les hele portrettet i Agenda 3:16 nr 1, 2018!