– Jeg har vært veldig heldig

Skrevet av Kristin Wennemo Malmin

– Jeg tenker faktisk mer på at jeg har vært heldig enn at jeg har vært uheldig, forteller Per Morten Wiig. En trafikkulykke i september i fjor gjorde folkehøgskolerektoren lam fra nakken og ned. I dag kan han gå selv.

8. september 2016:Per Morten Wiig, rektor ved Haugetun Folkehøgskole i Fredrikstad, skal på et møte i sentrum av byen ved lunsjtider. Høstdagen er ekstra varm og fin, derfor velger han å droppe motorsykkelbuksa denne dagen. Iført jakke, hjelm og olabukser setter han seg på sin Kawasaki 650 og drar avgårde. I det han legger seg ut for å passere en bil og en traktor, bestemmer bilisten seg også for å kjøre forbi traktoren. Bilen treffer motorsykkelen, og ulykken er et faktum.

23. mai 2017: – Jeg husker at det smalt, og så er det ingenting mer, forteller Per Morten.

Det neste han husker, er at han våkner på Ullevål dagen etter, med brudd i ryggen og prolaps i nakken. Med beskjed fra legen om at det er en stor mulighet for at han kommer til å bli lam resten av livet, selv om ryggmargen  i nakken ikke er totalt avrevet.

– Hvordan var det å høre det?
– De 14 første dagene på Ullevål er litt svevende for meg, for jeg var sterkt medisinert. Men jeg forstår at jeg må forholde meg til at verden – og jeg – vil bli annerledes. Legen hadde en samtale med kona mi der han sa at vi måtte forvente at jeg aldri kom til å gå igjen. Jeg måtte begynne å innstille meg på en ny hverdag.

Per Morten må ha hjelp til alt. Likevel setter han seg tidlig et mål: Han skal klare å være til stede på elevenes avslutningsdag den 12. mai.

Per Morten forteller om netter som var svært lange. Hva skulle det bli av han nå?
– Gjennom disse nettene var det en utrolig trøst i å merke Guds nærvær. Jeg var så alene og så liten, og så maktesløs.

Den dag i dag forstår han ikke hvordan han unngikk å skade bena i ulykken.

– I olabukse – å bli slengt over i motgående kjørefelt, langs asfaltkanten, over en gangsti og ned på gresset … at jeg skadet ryggen og nakken er forståelig, men at jeg ikke brakk benet, at jeg ikke fikk store kjøttsår, det forstår jeg ikke.

Ville på skoleavslutning 
I løpet av den aller første tiden på Ullevål setter Per Morten seg et mål: Han skal klare å være til stede på avslutningsdagen for elevene den 14. mai i år. I begynnelsen er målet bare å være til stede.

Men ettersom Per Morten stadig når fysiske mål raskere enn fysioterapeutene har tro på, setter han seg nye mål også når det gjelder oppmøte på skoleavslutningen.

Etter to uker på Ullevål blir Per Morten overført til Sunnaas sykehus. Fysisk kjenner han en liten fremgang: Han kan nå stramme litt i det ene låret, og så vidt bevege noen tær.

– Det betydde at det ikke var helt dødt, kommenterer Per Morten, som må ligge med et rør inn i munnen som han blåser i hvis han har behov for hjelp.

– 27. september var en spesiell dag, for da så jeg en liten bevegelse i to av fingrene. Jeg hadde begynt å trene sammen med en fysioterapeut, og nå forstod jeg at trening ville hjelpe. 
Skaden han fikk, gjorde aller mest utslag i armene.

– Det å klare å pusse tennene var lenge et mål. Det å spise selv var forferdelig tungt. Første gang jeg klarte å løfte gaffelen opp til munnen, var en fantastisk følelse, forteller Per Morten. 
I dag har han fortsatt lite følelse i hendene. Finmotorikken er dårlig, og styrken er dårlig.

Begynner å gå
I oktober setter Per Morten seg et mål om å klare å gå. Han vil gå med prekestol, men fysioterapeuten forbereder ham på at han kan bli skuffet. Per Morten trener hver dag: med fysioterapeut og ergoterapeut, i tillegg til svært mye egentrening. Han trener på å bevege beina og på å sitte – muskelstyrke, leddsans, koordinasjon, balanse – alt må trenes opp.

– Jeg var nok en av de ivrigste på Sunnaas til å trene. Det har jeg fått igjen for.

I begynnelsen av november tar Per Morten de første skrittene. Og i løpet av den siste uka på Sunnaas i januar, befinner han seg i toppen av klatreveggen.

– Jeg fikk høre at ansatte på Sunnaas som hadde jobbet der i 20 år hadde snakket om at de ikke kom på noen som har hatt samme utvikling som meg – som kom inn såpass dårlig, og som går ut når han er ferdig. De kom ikke på noen. Det er spesielt.

– Hva kan årsaken til den raske framgangen være? 
– Jeg var i veldig god form da ulykka skjedde. Det har gjort veien lettere – sammen med det at jeg var vant til å trene. Jeg er vant til at det er greit at det gjør vondt, og at det ikke er farlig å presse seg. Jeg har vært veldig heldig, jeg tenker faktisk mer på at jeg har vært heldig enn at jeg har vært uheldig. Når jeg ser de jeg har vært sammen med på Sunnaas, som jeg så gjerne skulle ha ønsket var i min situasjon, så har jeg vært heldig.

– Så har det selvfølgelig vært viktig å få forbønn. Det er fantastisk å ha Gud der, sammen med deg – som støtte, hjelp og trøst, legger Per Morten til.

Han er imponert over oppfølgingen han har fått alle steder. Både fra Sunnaas, fra Cato-senteret i Son der han er en måneds tid før han flytter hjem i mars, og fra Fredrikstad kommune.

– Over alt har det blitt lagt utrolig godt til rette for meg.

Korte øyeblikk av sorg
Per Morten forteller at han ikke er bitter eller sinna.

– Men jeg har korte øyeblikk av alt. Øyeblikk av sinne, frustrasjon, sorg, veldig dyp sorg over hva jeg har mistet. For jeg har på en måte mistet meg selv. Selv om jeg er meg selv, har jeg rent fysisk mistet meg selv. Jeg har ikke gått igjennom en stor krise, men kanskje veldig mange små. Det har vært et bevisst valg helt fra starten.

Per Morten kan oppleve frustrasjon over ikke å ha styrke nok i fingrene til å åpne en brusflaske, eller at han ikke klarer å kneppe igjen skjorta.

– Da kan det komme øyeblikk av sorg – hva skal det bli av meg? Men mens jeg var på Ullevål var det to ting jeg bestemte jeg for: Jeg må fysisk sett glede meg over bittesmå mål. Det samme må jeg gjøre mentalt – jeg kan ikke la hele situasjonen overmanne meg, for da ville jeg bli knust. Om jeg fokuserte på hva jeg hadde mista og hva jeg ikke kunne, ville jeg ikke klare å opprettholde optimisme, godt humør, det å være positiv. Det vonde måtte jeg ta i små skritt, også det mentale. Det tror jeg har vært lurt.

– Mange ville kanskje blitt deprimert i en slik situasjon?
– Det er helt naturlig, og vanlig. Men rehabiliteringsprosessen som man må igjennom har på en måte ikke rom for depresjon. Du må ta høyde for det, men det hjelper deg ikke framover. Du må gjennom og ut av en depresjon for å klare å jobbe hardt nok fysisk for å komme videre.

– Du er gift og har tre gutter – hvordan tok familien dette? 
– Det er klart at de har vært igjennom en tøff tid. Særlig i begynnelsen, da vi ikke visste hvordan det ville gå. Det ble et vendepunkt litt ute i prosessen da jeg merket at ungene kunne begynne å tulle med ting ved meg. Da var de over det at jeg skulle behandles forsiktig. 

Avhengig av Gud
– Hva har opplevelsen gjort med troen din?
Per Morten tenker seg om en liten stund, før han lander på ordet avhengighet.

– På Ullevål og på Sunnaas var jeg helt avhengig av Guds nærvær for å kjenne meg trygg, for å kjenne fred, for å ha glede. Jo bedre jeg blir, jo mer selvstendig jeg blir fysisk, jo større er faren for at jeg tror jeg kan være mer selvstendig også åndelig sett. Jo mer avhengig jeg er av Gud, jo rikere blir også troen. Her i Norge, hvor vi har det så godt på alle måter, er dette en reell utfordring, mener Per Morten.

Han tror ikke det var Guds plan å sette i gang ulykken. Han tror vi lever i en verden full av tilfeldigheter. Og når Jesu første disipler tålte lidelse og forfølgelse, må vi i dag også tåle motgang og lidelse.

– Jeg kunne blitt sinna på Gud og til og med vendt ham ryggen, for hvorfor skulle han tillate at jeg ble utsatt for en sånn ulykke? Men det er jo ikke det det handler om, Gud var jo der. Gud har lovet å være med gjennom det som er vondt og vanskelig.

Om å stoppe opp
Per Morten når målet sitt om å møte opp på avslutning med elevene. Allerede på julemiddagen i desember kommer den skadde rektoren gående inn med staver. Og da elvene er samlet til avslutning den 14. mai, holder Per Morten tale. Han har noe viktig å si dem.

Det første punktet handler om at mål ikke blir nådd om man ikke trener og yter en viss innsats. Det andre punktet handler om fordommer.

– Skal jeg være ærlig, så har jeg tidligere, kanskje i løpet av noen sekunder, dømt og forskjellsbehandla folk ut fra førsteinntrykket. Det å være på et sted som Sunnaas eller Cato-senteret, der man uansett bakgrunn eller sosial status er i samme bås, og må møte hverandre med den man er i stedet for hvilken status man har – det gjør at en får et annet blikk på seg selv og sine fordommer. Livet blir mye mer fattig hvis det styres av fordommer, mener Per Morten.

Det tredje punktet i talen handler om å stoppe opp. Ofte. Og spørre seg selv om hva jeg egentlig holder på med.

– Er jeg der jeg skal være, og prioriterer det som er viktig i livet mitt? Eller lar jeg meg bare rive med? I Salme 23 kan vi lese at «bare godhet og miskunn skal etterjage deg». På grunnspråket står det forfølge deg. Om vi vil bli forfulgt av Guds miskunn og godhet, handler det om å stoppe opp innimellom, og la Guds godhet og nærvær prege deg. Det skjer ikke om du ikke stopper opp.

Stryke på kinnet
Fortsatt et det noe usikkert om Per Morten kommer tilbake som rektor ved Haugetun Folkehøgskole.

– Hva tenker du om framtiden?
– Jeg kan ikke ha noe annet mål enn å bli hundre prosent frisk. Så lenge det går framover, er det det eneste målet jeg kan ha. Jeg har satt meg store mål hele tiden og faktisk klart å nå dem. Men – hva er egentlig hundre prosent? Jeg var i eksepsjonelt god form før ulykken. Ideelt sett ønsker jeg å bli sånn jeg var fysisk, noe jeg kanskje ikke kommer til å klare. Men hvis jeg kan bli god nok til å ta en joggetur, og ha god nok følelse i handa til at jeg kan stryke sønnen min på kinnet og føle noe selv – så må kanskje det være godt nok.