Historien om Kim

Kim Kristoffersen som liten gutt i Korea, før han ble adoptert.


Skrevet av Hjørdis Halleland Mikalsen

Ingen er bare det vi ser, heter det. Kim Kristoffersen ser ikke ut som mors beste barn. Han har tatoveringer og et språk som han i alle fall ikke har lært på søndagsskolen. Men bak det tøffe ytre finnes et lite traumatisert barn med et stort hjerte. Dette er Kims historie.

– Jeg har ofte tenkt på hva han opplevde de første årene av sitt liv som
gjorde at han har denne smerten inni seg, sier mamma Torborg. 
Foto: Hjørdis Halleland Mikalsen

Finnøy, 1975: 
Torborg holder den vesle hånden hans i sin og kjenner hjertet bruse av stolthet og kjærlighet. I elleve år var hun barnløs. I elleve år var morskjærligheten innestengt i hjertet – nå hadde den endelig fått slippe fri.

Han kom for et år siden med fly fra Korea, bare tre år gammel. Hun glemmer aldri det første møtet; en liten spinkel gutt i gul strikkegenser. Han hadde grepet hånden hennes, og siden hadde han knapt sluppet tak. Denne formiddagen står de på kaien og venter på båten til byen. Det står flere mennesker og venter. Torborg kjenner alle ansiktene.

Hun har vokst opp her, det er et lite sted. Alle kjenner alle. En eldre mann kommer bort. Torborg kjenner ham fra bedehuset. Han er en aktet og godt likt mann i bygda. Torborg smiler og nikker. Mannen nikker tilbake, kaster et blikk på Kim og sier: Går det an å bli glad i en sånn?

Finnøy, 2016:
– Han kunne likeså godt slått meg i magen. Da jeg fikk summet meg, forklarte jeg med dirrede stemme at jeg var like glad i Kim som om jeg skulle hatt født han selv, sier Torbjorg.

Det er over 40 år siden den opprivede hendelsen, men Torborg kommer aldri til å glemme. Ordene har etset seg fast i hukommelsen.

Les den sterke historien om Kim i papirutgaven nummer 1/1017.