Hvem skal vi gå til?

Det er påfallende mye forkynnelse i offentlige medier hvor Jesu navn knapt nevnes.

På et visst tidspunkt oppstod det en krise mellom Jesus og hans etterfølgere. Det står i evangeliet at mange av disiplene trakk seg unna og ikke lenger gikk omkring sammen med ham (Johannes 6, 63–69). De som trakk seg unna må ha tilhørt en større krets enn de tolv. I hvert fall spør Jesus de tolv om også de vil gå bort. Det er da Peter svarer: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Hvem er Jesus?
Det siste halvåret har det vært mange diskusjoner i det offentlige rom om hvem Jesus er. På den annen side er det påfallende mye forkynnelse i offentlige medier hvor Jesu navn knapt nevnes, og hvis det nevnes er det som oftest bare enkelte sider ved Jesus som løftes frem. Meget sjelden hører vi om Guds Sønn fra evighet av, han som er født før alle tider, som ble unnfanget ved jomfru Maria og led, døde og oppstod for vår skyld og til vår frelse.

Det foregår en nødvendig dialog mellom kristendommen og islam i kultur og samfunn. I denne dialogen forsøker man fra begge sider å finne frem til noe som er felles. Noen ganger trekkes det frem at fortellingen om Jesu fødsel finnes både i Bibelen og i Koranen, og at det på det etiske felt kan finnes mye som er felles.

Det store skillet mellom kristendom og islam (og gjerne også jødedom) handler ikke minst om synet på Jesu gudommelige opphav og hans frelsergjerning, slik de oldkirkelige bekjennelsene tilrettelegger dette. Denne siden blir ofte underkommunisert av forståelige grunner. Den forstyrrer dialogen.

Dette er noe av det bildet som får meg til å se en parallell mellom vår egen tid og det vi leser i evangeliet om de som «trakk seg unna» Jesus. Det kan faktisk noen ganger synes som om kirken selv «trekker seg unna» i den forstand at dens representanter blir opptatt av mange andre måter å gjøre kirken relevant på enn selve forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus. Vi må finne en riktig måte å forkynne om Jesus på, den Jesus som døde og oppstod for vår skyld.

Vandret med Jesus
Simon Peter har et motspørsmål til Jesus: «Herre, hvem skal vi gå til?» I dette spørsmålet ligger det også et svar. Dette svaret er at Peter ikke ser noen annen: «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Vi trenger å spørre oss selv om hvordan Simon Peter hadde kommet frem til denne erkjennelsen og bekjennelsen. Svaret på det kan ikke være noe annet enn at denne disippelen hadde vandret sammen med Jesus og blitt fortrolig med ham over lang tid. Slik hadde det vokst frem en så klar overbevisning i Simon Peters indre.

I vår kristengenerasjon har vi sett hvordan mye av rammeverket omkring det åndelige livet har smuldret bort. For å sette det på spissen, igjen med et selvkritisk perspektiv:

Hvordan kan jeg forvente å ha et sterkt og tydelig bilde av Jesus når jeg ikke daglig leser i de profetiske og evangeliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente? Hvordan kan jeg forvente å få et personlig forhold til den oppstandne og levende Jesus når jeg ikke bruker tid på samværet med ham i bønn og lovsang?

Hvordan kan jeg forvente å være en del av den bekjennende og levende menighet når jeg aldri går til gudstjeneste?

Vi trenger å høre spørsmålet fra Jesus: «Vil også dere gå bort?» Vi klarer kanskje ikke å svare på den samme overbeviste og djerve måten som Peter gjør. Om det er tilfellet, trenger vi å stanse opp, gjøre noe annet og se en annen vei.

Vi trenger større nærhet til Jesus Kristus, den levende, Guds Sønn.