Arnevågs metode
Skrevet av Solveig Schanke Eikum
Den tidligere fotballproffen og toppscoreren Eivind Arnevåg i KFUM-fotball synes det er stas at ett av lagene deres rykker opp i 1. divisjon. Men den største seieren er måten de har gjort det på.
Det har vært en utrolig høst. For dem som ikke kjenner til KFUM-Kameratene må det ha vært en absurd opplevelse å høre bordverset «Gledens Herre, vær vår gjest» runge ned fra tribunen på en fotballkamp i andre divisjon. De syngende supporterne kommer i alle aldersgrupper. De eldste er oppe i nittiårene, mens de yngste ikke klarer å holde seg lenger da laget fra den kristne idrettsklubben slår Tromsdalen 2-1 denne søndagen i oktober. Barna stormer spontant banen og feirer som om de har vunnet hele serien, selv om det ennå gjenstår to kamper.
Klubbleder Eivind Arnevåg (54) ser det hele fra sidelinjen. Han har vært toppscorer både i Vålerenga og Lillestrøm, og jobbet målbevisst for å bli en del av fotballeliten. Men han har strukket seg enda lengre for å nå hit. I over 30 år har han brukt dager, kvelder og helger på å utvikle en fotballklubb som setter leken og fellesskapet foran toppidretten. Som har satset langsiktig på barn og unge, og ikke kjøpt en eneste spiller. Likevel klarer annerledesklubben i løpet av de påfølgende helgene å rykke opp i første divisjon.
– Det snakkes visst om oss i fotballmiljøet nå, sier Arnevåg.
På sin egen måte
Klubblederen har fremdeles bildene på netthinnen der han sitter ved kjøkkenbordet hjemme i Vestengsvingen i Oslo. Herfra er veien kort ned til Ekebergsletta og KFUM-hallen hvor et nytt banner nettopp er kommet opp. «Gratulerer med opprykk» står det med fete typer. Det er stort. Større enn Arnevåg hadde tenkt seg på forhånd. Men det største er at de har gjort det på sin egen måte. Fra å ha noen få lag da Arnevåg begynte som sivilarbeider i 1981, er KFUM-Kameratene blitt en av de største breddeklubbene i Norge med over 1300 spillere. Det bobler fremdeles når Eivind snakker om ungdommene som stiller i ti minusgrader og må se treneren i øynene. Om den viktige sosialiseringen lagspillet øver dem i, de røde og gule kortene, det forebyggende og samfunnsbyggende med klubbene, og gleden ved å score mål.
– Jeg sa på foreldremøtet for trettenåringene at det er nå de må investere i barna sine. Det er lett å få engasjerte fotballforeldre til førstelaget, men vi må ha noen som stiller opp for barna på tredjenivået også. For oss handler det om å se alle og få med flest mulig. Derfor driver vi på en annen måte enn Stabæk, Lyn og Vålerenga.
Les hele saken i Agenda 3:16 nr 12/2015.