Barnebibeljungelen

Skrevet av Karen Kilane

En barnebibel kan være en god julegave. Men det er ikke bare-bare å skulle gå inn i en bokhandel og plukke med seg en barnebibel. For å gi en så personlig gave, bør en kjenne barnets familie- og menighetsbakgrunn, interesser og modenhet.

Som mor, som fadder og trosopplærer, er jeg opptatt av at barn har tilgang på godt lesestoff. Ikke minst er jeg opptatt av at de kristne bøkene holder mål. 

Jeg har sett på og vurdert barnebibler som har solgt mye, som er nyheter, eller som på annen måte har vist seg å være spesielt populære. Disse har jeg delt inn i tre aldersgrupper: storskolen, mellomtrinnet og barnehagebarn. Jeg har ikke sett på bibler for de aller, aller minste barna.

Jeg har prøvd å vurdere hvorvidt jeg tror biblene faktisk vil bli tatt i bruk, og om jeg synes innholdet samlet er godt nok til at jeg selv kunne ønske å gi Bibelen i gave. 
Noe annet jeg tror det er nyttig å tenke gjennom når en skal velge hvilken barnebibel en skal gi til et barn, er hvorvidt denne Bibelen er den eneste barnebibelen barnet vil ha å forholde seg til. For eksempel er det bibler jeg kunne ha sett på som et spennende supplement til barn som allerede har ti forskjellige barnebibler i bokhylla, men som ville vært for sære eller for smale til  å egne seg som eneste kilde til bibelkunnskap. Som trosopplærer ser jeg dessuten behovet for at  barnebiblene ikke forutsetter så alt for mye bibelkunnskap hos foreldrene. Enkelte av forlagene har gjort en solid jobb med å skrive gode forord og etterord, mange er flinke til å forklare vanskelige ord og uttrykk slik at foreldre kan oppleve større trygghet og mestring. Dette er noe jeg skulle ønske ble en del av så mange barnebibler som mulig.

Bibel i julekalenderen?
Etter åtte og elleve år, har mine døtre Emma og Mathea jobbet seg opp et solid lager med barnebibler. Hadde de lest alle barnebiblene de har daglig tilgang til, hadde de hatt inne nok bibelstoff til nesten å passere en eksamen i KRL 100. Men foruten barnebiblene med klaffer og luker, de som de brukte mest i sine første leveår, er det få av biblene som er betydelig merket av aktiv lesing.
Likevel mener begge to at de godt kunne fått enda en barnebibel i julegave.
– Eller, mamma, jeg synes jo det er mest gøy om jeg får julegaver jeg kan leke med. Kanskje jeg kunne fått en barnebibel i julekalenderen, foreslår Emma.

Emma og Mathea får presentert fire bibler hver sammen med spørsmålet: Hvilken av disse ønsker du aller helst å finne under juletreet (eller i kalenderen)?
For min egen del hadde jeg på forhånd laget et skjema hvor jeg vurderte alle biblene ut fra språk, utseende, tekstutvalg, teologi og hvorvidt jeg kunne tenkt meg å gi denne Bibelen i gave til egne barn, til fadderbarn, eller om jeg som trosopplærer kunne ha tenkt meg å dele denne ut på arrangement i menigheten. Barnas valg av bibler stemte nok ikke overens med det jeg hadde forventet.

Skumle superhelter 
Mathea på 11 år ville aller helst fått Den største fortellingen fra Lunde forlag. Selv hadde jeg notert meg at boka virket solid, men at tekstene var relativt tunge og lange. Jeg opplevde også illustrasjonene som litt mørke, tunge og distanserende. I mine notater leser jeg «OK å gi til egne barn, en svært grundig framstilling, men virker litt lite tiltalende». Mathea selv likte at barnebibelen var så grundig.

De andre barnebiblene Mathea på 11 kunne velge mellom var Actionbibelen fra Hermon forlag, Studiebibel for tweens fra Hermon forlag og En venn fra himmelen fra IKO-forlaget. 
Actionbibelen ble knapt åpnet.
– Du må jo lese noen sider i den hvis du skal kunne si om du vil ha den eller ikke, sa jeg.
– Men jeg kan jo se med en gang at dette ikke er noe for meg, mamma!  

– Men tror du andre av vennene dine kunne blitt glade for å få den i gave?
– Joda, det kan nok være. Men den er jo skummel, da!
Selv noterer jeg meg at jeg ikke kunne ha tenkt meg å gi denne som trosopplærer eller som fadder (med mindre jeg hadde avtalt gaven med foreldrene til fadderbarnet på forhånd). Men at jeg likevel kunne ha tenkt meg å ha den liggende hjemme. Og jeg må innrømme at jeg ble litt revet med av den selv. Språklig er ikke boka et høydepunkt, allerede i forordet florerer det av skrivefeil. Noe av intensjonen bak å lage en actionbibel er nok å framstille Gud som en superhelt, og å appellere til den målgruppen min elleveåring ikke tilhører: De som er glade i action og spenning. Dette virker da også å ha påvirket utvalget av bibeltekster. Det er nok få av de andre barnebiblene som for eksempel bruker plass på å beskrive de fire udyrene fra avgrunnen som vi kan lese om i Daniels bok.
Et annet moment er at jeg mener en av fordelene med tegneserier er at de er morsomme å lese på egenhånd (og gjerne før en sovner). Men akkurat denne bibelutgaven gjør seg ikke særlig godt uten voksne til stede. Tror jeg, da.

Tweens-bibelen falt mer i smak 
– Se, her er det jo en skikkelig god forklaring på hvem Jesus er, mamma!
Bortsett fra noen litt amerikanske og pompøse presentasjoner av forfatterne, så er dette en bok som framstår som grundig og godt gjennomarbeidet. Dette er kanskje den av barnebiblene som er tydeligst på teologi, likevel balanserer den i forhold til vanskelige diskusjonsemner som for eksempel fortolkningen av Johannes åpenbaring. På denne måten kan boka bli brukt i mange forskjellige kirkelige sammenhenger, selv om den fronter en klassisk kristendomsforståelse. Det kan for øvrig nevnes at barnebibler generelt virker å være preget av en klassisk kristendomsforståelse. Studiebibelen blir verken julegave eller adventskalendergave. Den får elleveåringen her og nå. Og selv om jeg nok hadde måttet gå noen runder før jeg eventuelt hadde delt den ut i menigheten som ansatt, så vil jeg med glede gi denne i gave til venner og familie. Men, jeg ville først og fremst gitt den i gave til noen som allerede hadde hatt god kjennskap til menighetsliv.

Til slutt kommer vi til min egen favoritt: En venn fra himmelen, utgitt på IKO-forlaget. Vi leste den for første gang i familien for et par år siden. Språket er godt, svært godt. Fortellingsgleden, alvoret og nærheten rører meg. Lesestykkene oppleves passe lange, og skriften er så stor at barna like godt kan lese høyt for oss voksne, som at vi leser for dem. Det er ingen jeg ikke kunne ha tenkt meg å gi denne boka til. Men det er ett problem her: Barna ville ikke velge den. Og det kan synes som om at jeg som mor har vært så opptatt av min egen opplevelse under høytlesningen at jeg ikke har fått med meg barnas slunkne oppmerksomhet. Likevel, vi vil fortsette å lese høyt fra den, og jeg vet allerede om noen som skal få den av meg i julepresang.

Desmond Tutu og åtteåringen
Emma på åtte år tilhører mellomgruppen av lesere. Hun fikk velge mellom fire bøker. Mens den eldste og den yngste gruppen hadde bibler som var preget av ulike stiler og sjangre, syntes jeg nok hennes utvalg virket noe mindre spennende. En bok som tiltrekker seg umiddelbar oppmerksomhet er Bibelens store fortellinger fra Luther forlag. Boka har store og vakre illustrasjoner. Inni en klaff finner vi en kort og velskrevet tolkning av en bibelfortelling. Dette var den første boka Emma fant fram og leste. Likevel tror jeg den forutsetter at foreldre og barn allerede har kjennskap til Bibelen. Ettårsbibelen for barn fra Hermon forlag var verken Emma eller jeg særlig begeistret for. Det er fint at den har et lesestykke for hver dag, men spesielt illustrasjonene er litt tunge. På forsiden av boka framstår Jesus som varm og nær, inni boka er illustrasjonene mer distanserte. Min favoritt blant bibler for denne aldersgruppen, er Min bildebibel fra Verbum. Hadde ikke pris vært en faktor som betydde noe, så hadde dette vært en innertier å gi barn i trosopplæringen. Både språket og illustrasjonene virker svært grundig gjennomarbeidet. Dessuten har de en veldig fin del for voksne.

Men boka som jeg fant igjen på rommet til Emma, det var Guds barn Bibelfortellinger fra IKO-forlaget. På forhånd hadde jeg smilt litt og kommentert til min mann at når det står på forsiden av boka «Gjenfortalt av Desmond Tutu», så tror jeg ikke det har noe å si for en åtteåring. Men Tutus bønner gikk rett hjem hos Emma.

En smilende Jesus til de minste
For de minste barna har jeg sett på Bibelen forteller fra Verbum,Bibelboka mi fra IKO-forlaget, Barnebibelen min fra Hermon, Bibelandaktsboka fra Lunde og Mine Bibelfortellinger fra Luther.

Jo yngre lesergruppen er, jo gladere og lettere blir illustrasjonene. Jesus framstår gjennomgående som en smilende fyr for de minste leserne. Kontrasten mellom superheltene som var klar til angrep i Actionbibelen og de joviale personene i disse barnebiblene, er slående. Og det er sikkert naturlig nok. Det er ingen av disse biblene jeg ikke kunne ha tenkt meg å gi i gave til fadderbarn og egne barn. Jeg har snakket med mange som er begeistret for at Kees de Kort sine illustrasjoner nå er relansert på Verbum forlag gjennom Bibelen forteller. Boka er flott  – både med gode tekster og sanger. Likevel, jeg husker at jeg selv som barn aldri ble helt fortrolig med disse illustrasjonene. Men jeg forstår at jeg kanskje ikke representerer et flertall. Personlig ville jeg for de yngste valgt bøkene fra Lunde eller Luther. 
Skjønt – mine vurderinger så langt har ikke på noen måte vist seg å stemme i forhold til mine egne barns ønsker.