;

Modige Sina Saltbones


Foto: Frank Otto Pedersen

Skrevet av Karen Kilane

Hun er redd for mørket og vil ikke gå i skogen alene. Hun liker ikke å reise fra barna – og vil helst snakke om andre. Likevel ble Sina Saltbones kåret til årets modigste kvinne.

Sina Saltbones smiler til publikum, kjendiser og fotografer på Latter i Oslo. I hendene holder hun en statuett og en sjekk på 50 000 kroner som synlige bevis på at det er nettopp henne kvinnebladet TARA har valgt å kåre til «Årets modigste kvinne 2015».

42-åringen, som er redd for å gå alene i mørket i skogen, som alltid gruer seg til å reise fra ungene, tenker nå på alle de 36 ansatte og de 50 frivillige i Refugee Alliance som risikerer så mye for å hjelpe andre. Hun skulle gjerne hatt dem med på scenen, de hadde fortjent den oppmerksomheten hun nå får, tenker Sina. Hun tenker at hun må få sagt noe om dem, og om Gud – han som hun opplever som initiativtakeren bak Refugee Alliance.

Det er jubileumsfest for kvinnebladet – og dermed presse, rød løper, god mat og drikke. Det er alles øyne rettet mot den høyreiste, vakre Sina. Hvem i salen kunne ant at det bare er fire år siden hun sank sammen på stuegulvet hjemme i Kristiansand. Den gangen var hun alene, blakk, sliten. Hun mente Gud hadde kalt henne til å starte Refugee Alliance. Men hvor var hjelpen hans nå? Hun hadde måttet ta seg jobb som sykepleier, starte eget cateringfirma og ta opp et privat lån på 100 000 for å finansiere arbeidet. Hun var syk og sliten, likevel jobbet hun mer enn dobbelt. Men uansett hvor langt hun strakk seg, så virket det ikke som om at det holdt.

Nå står Sina Saltbones mellom Taras sjefredaktør Torunn Pettersen og konferansier Pernille Sørensen. Hun er ikke alene. Selv om arbeidet stadig krever mer økonomisk, så tar ikke Sina lenger ekstrajobber utenom organisasjonen. Og aller viktigst for Sina selv: Da alt syntes så mørkt for fire år siden, det var da Gud så tydelig grep inn og viste at Han var Sjefen.

– Når TARA sier at jeg er modig som drar til farlige områder, så vil jeg egentlig svare at det ville vært mye modigere å ikke gå når jeg kjenner ham som sier «Gå ut i hele verden», sier Sina Saltbones.

Helt fra barndom og ungdomsår har Sina Saltbones ønsket å trøste dem som har det vondt, og først og fremst flyktninger. Foto: Privat

Hjelper traumatiserte jenter

Sina Saltbones satt ved kjøkkenbordet i Irak sammen med prosjektleder Gry Tangstad og diskuterte evakueringsruter for de ansatte på senteret da hun fikk telefon fra kvinnebladet. Refugee Alliance er en liten og ung organisasjon uten stort sikkerhetsapparat. Derfor opptrer de mest i kjølvannet etter konflikter, ikke under selve konfliktene. Men Irak har vært unntaket. Her driver de Brave Heart Trauma Center – et tilbud for unge jenter som har overlevd kidnapping og fangenskap hos IS.

– Til dagsenteret kommer det nå åtte, ni jenter som nylig har blitt løslatt fra fangenskap.

Den yngste jenta er 14 år. Jentene har vært holdt fanget i torturlignende forhold, de har gjennomgått mareritt som for oss er utenkelige. De har levd med daglige voldtekter, flere av dem har blitt solgt fra mann til mann. De fleste har ikke familie å bo hos, fordi familien fremdeles er i fangenskap. Mange er gravide og suicidale når de kommer seg vekk. Disse nydelige jentene trenger, og fortjener, verdens beste hjelp, sier Sina.
Da Refugee Alliance ble bedt om å bidra inn i dette arbeidet, ble viktigheten av arbeidet vurdert og funnet å veie tyngre enn sikkerhetsrisikoen.

Selv om Sina Saltbones har fått prisen som årets modigste kvinne på grunn av helheten av arbeidet til Refugee Alliance, så er det innsatsen for jenter i Nord-Irak som har blitt trukket spesielt fram. Juryen skriver i sin begrunnelse at «årets vinner er en do’er. Der andre nedsetter komiteer og venter på utredninger, reiser hun ut i felten og gjør det som må gjøres. Hennes drivkraft er å hjelpe dem som har minst, nemlig flyktningene. Målet er å gi mennesker som har opplevd alvorlige traumer et verdig liv – selv om det krever at hun setter sitt eget liv og sin egen helse i fare.»

Et åpent hjem på Tingvoll
Engasjementet har hun med seg fra oppveksten på Tingvoll på Nordmøre. Sina er stolt av foreldrene sine, de som åpnet hjemmet både for misjonærer og emissærer og beboere ved asylmottaket som lå 300 meter unna dem.

– Jeg fikk tidlig byrden av «verden for Kristus» på mine skuldre. Og det elsket jeg. Lenge før det var snakk om inter-nett og globalisering, så hadde misjonsfolket en tanke om at vi alle hører sammen, sier Sina.

Senere har hun utdannet seg som sykepleier, tatt utviklingsstudier, coaching og tverrkulturell kommunikasjon. Hun mener selv hun har fått leve et fargerikt liv – som sykepleier på intensiv og akuttmottak, som stab ved Sjømannskirken i Thailand og som regionleder og informasjonssjef for KIA (Kristent interkulturelt arbeid).

– Jeg har møtt hele spekteret av folk. Men det er alltid de som har mistet alt, flyktningene, som har rørt meg mest. Også da jeg var i KIA var jeg mest opptatt av flyktningene, og det var slik jeg kom i kontakt med Stephen Kaumba. Det var vi to som sammen startet Refugee Alliance, sier Saltbones.

– På slutten av min periode i KIA lagde vi fem dokumentarfilmer om flyktninger. Den siste vi intervjuet var Stephen Kaumba. Kaumba hadde blitt fengslet uten lov og dom i Kongo på grunn av sitt arbeid med menneske-rettigheter. Han hadde blitt torturert i fengselet gjennom tre år, og da han slapp fri, hadde han mistet alle sine.

Han jobbet seg tilbake, etablerte en menighet og fikk jobb for en flyktningorganisasjon i leiren han bodde i. Så havnet han i Namsos. Her plukket han tomflasker i gatene for å sende foreldreløse barn på skole i leiren der han hadde vært flyktning. Han hadde lovt å ikke glemme dem, forteller Sina.

Sina Saltbones sa opp fast jobb, tok opp 100 000 i privatlån og startet organisasjonen Refugee Alliance. 
Foto: Privat

Spakveld for flyktningekvinner
Historien til Stephen rørte Sina. Nå skal jeg bidra, det er nå jeg skal hjelpe, tenkte hun.

– Her satt jeg overfor et menneske som hadde opplevd det grusomste, et menneske som tydeligvis ikke hadde mye penger, en ressurssterk person som ydmyke seg og plukket tomflasker for å hjelpe. I bunn og grunn startet vi Refugee Alliance for å hjelpe ham med hans drøm, forteller Sina Saltbones. De to begynte å be sammen på telefon.

– Det ble tydelig at vi hadde en god, gammeldags nød for flyktninger. Til slutt så jeg for meg et bilde: En slagmark så langt øyet kunne se. Krigen var over, men såra folk lå igjen på bakken. Noen var døde, andre halvdøde, fillete og såra. Midt i det så jeg Jesus som «Prince of peace» som red triumferende inn på slagmarka. I hvit kappe, med krone på hodet og med et banner av kjærlighet høyt hevet. Bak ham kom en uryddig hær av vanlige mennesker kledd i vanlige hvite klær. De gikk inn på slagmarka og stoppa ved hver eneste person, stelte sår, holdt rundt dem og reiste dem opp. For meg er det dette vi gjør i Refugee Alliance, forteller Sina.

Refugee Alliance har gradvis økt i antall ansatte og prosjekter. I dag har de 36 ansatte i fire land, samt godt over 50 frivillige.

Stephen har flyttet til Kristiansand og er nå pastor i Refugee Alliance sin misjonsmenighet der. I tillegg driver de arbeid for flyktninger i Zambia, Uganda og Nord-Irak. 
Samtidig er Saltbones opptatt av å oppmuntre nordmenn til å bry seg om flyktningene som kommer til Norge.

– Dette er ikke en tid for å være bekymret og skeptisk. Det er en tid for å være modige, tydelige og stikke hodet fram. Vi må la Jesu kjærlighet få bli det første og viktigste flyktninger møter når de kommer til et kristent land. Jeg er ikke skeptisk til å ta imot mange flyktninger, men jeg er skeptisk til dvask-heten til de kristne, sier Saltbones.

– Vi treffer de samme menneskene her som vi gjør når vi reiser ut. Det siste prosjektet vårt er at vi en kveld i måneden arrangerer gratis spakveld med ekstrem godhet for flyktningkvinner som har blitt utsatt for ekstrem ondskap. Mange har blitt behandlet som dyr – her skal kvinnene bli minnet på at de er verdifulle mennesker, forteller Sina.

Å møte dem som har erfart ekstrem ondskap med ekstrem godhet, det er et gjennomgående tema når Saltbones forteller. Arbeidet startet med å gi skolehjelp til barn i flyktningleirer. I dag omfatter også arbeidet alt fra traumebehandling og opplæring til ambulansetjeneste. Organisasjonen har knyttet til seg godt utdanna og erfarne traumebehandlere.

Sina fikk to ambulanser i 40-årsgave. 
Foto: Privat

Ringte du meg nettopp, Gud?
Men veien fram til kvinnebladpris, en stabil organisasjon og et velfungerende arbeid har vært lang og tung. Det har kostet å være det som TARA omtaler som en do’er.
Tyngst var det rett før nyttårsaften 2012.

– Jeg var syk og hadde vært alene i jula. Jeg var deppa og økonomien i Refugee Alliance var skral. Jeg følte at det å bygge opp organisasjonen gikk mye mer trått enn jeg hadde sett for meg. På kontoen til RA hadde vi 7000 kroner, og om kort tid skulle vi utbetale lønn til sju ansatte og vi skulle betale 30 000 kroner i skolepenger til barn som regnet med oss.

– Da sa jeg til Gud: «Nå skal jeg faste og be hele dagen – helt til jeg hører fra deg. Du vet hvor sliten jeg er, Gud. Jeg kan ikke gå inn i et nytt år slik, jeg må høre fra deg!» 
Ikke før hadde Sina satt seg med Bibelen og et teppe på gulvet, så ringte telefonen.

– Jeg så at det var fra Zambia. Å nei, ikke enda en krise, tenkte jeg. Det var to lokalt ansatte som ringte for å fortelle om noe spesielt som hadde skjedd.

De hadde gått ut av flyktningleiren og opp til en fjelltopp for å be inn det nye året. Det er ikke uvanlig å gjøre det, og til denne fjelltoppen hadde det også kommet en pastor fra Kongo. De ba sammen med ham gjennom hele natta.

Nå satt Sina på et teppe hjemme på stuegulvet i Kristiansand og hørte to oppglødde stemmer på telefonen som sa at pastoren mente han hadde fått en hilsen til dem fra Gud.

– Men han sa at ordene var så rare at han ikke kunne uttale dem. Han sa at om vi hadde noe å skrive på, så kunne han skrive det ned, fortalte de.

Så sier Sinas kolleger at det første ordet er Sigrun. Hennes første navn og et navn hun aldri bruker i Afrika. Så hadde pastoren skrevet ned Saltbones, og da var kollegaene sikre på at det var Sina det var snakk om.

– Denne pastoren sa «Sigrun Saltbones skal få mer hjelp i år. Og Noroff, Madeleine og Kristian Kommune skal hjelpe deg.»

– Vet dere hva Noroff er, spurte Sigrun.
– Nei, men pastoren sier du må kontakte ham. 
– Men det er ingen ham. Det er en skole.
– Du skal også snakke med Madelen og Kristian Kommune.

Deretter ble linja mellom Kristiansand og Zambia brutt. Sina satt forundret igjen på gulvet, så på telefonen i handa og sa: «Gud, ringte du meg akkurat?»
Så reiste hun seg og gikk for å finne noe mat.

I 2010 intervjuet Saltbones flyktningen Stephen Kaumba. I dag driver de Refugee Alliance sammen. 
Foto: Frank Otto Pedersen

Feste øynene på Jesus og gå
Saltbones ringte ikke til Noroff. Ikke kjente hun noen som jobbet der, ikke visste hun hva hun skulle si. 
– Tre måneder senere var jeg i flyktningleiren i Zambia og så boka som pastoren hadde skrevet i. Det er første gang noe slikt har skjedd meg – og så akkurat mens jeg ba så fortvilet! Da jeg så i boken, merket jeg meg et annet navn som også sto der.
Navnet var Mathisen. Han viste seg å være direktør på Noroff og bror til en bekjent av Sina.
Det var den samme Mathisen som Saltbones senere inviterte til sin førtiårsdag. Mathisen kom ikke i burs-dagen, i stedet gikk han på fest med andre bekjente. 
Utpå kvelden sa noen av de andre på festen til Mathisen: «Du er jo en gudsmann, fortell oss noe om Gud, da». Da fortalte Mathisen om Sina, pastoren og hans eget navn som dukket opp. «I dag feirer hun førti-årsdagen sin. Og hun ønsker seg penger til en ambulanse. Dere, vi skal ikke være med og gi henne det hun ønsker seg i bursdagsgave?»
Den kvelden fikk Sina 40 000 kroner i gaver fra gjestene, og 60 000 fra mennene på den andre festen. Deretter ringte ambulansesjefen, som hadde lest om bursdagsønsket i avisen, og sa at han hadde to ambulanser de kunne donere. 
I dag har disse ambulansene reddet mange liv i en veldig øde flyktningeleir. 
– For meg har det blitt en av bekreftelsene fra Gud – at det er han som orkestrerer alt dette.  De siste årene har jeg erfart en ny side ved Gud – han er overveldende nådig og snill. Og han bruker den som ingenting er. Og det ønsker jeg å formidle videre til andre. Mitt motto er: Be still and know – then go. En trenger ikke vente på andre menneskers godkjennende blikk. Man kan feste øynene på Jesus og gå, sier Sina Saltbones.