– Våg å være sårbar

– Det å elske din neste har vi hørt mange fine taler om. Så står det: Du skal elske deg selv.
Det hadde jeg aldri tenkt på og aldri hørt noen si noe om, forteller Erik Albert.
Foto: Kristin Wennemo Malmin

Skrevet av Kristin Wennemo Malmin

– Da jeg erkjente at jeg var psykisk syk, kunne veien tilbake til et normalt liv begynne, forteller Erik Albert. Nå forteller han sin historie for å hjelpe andre til å våge å være åpne og vise sårbarhet.

En gladgutt med mye overskudd. Jo mer som skjedde, desto gøyere hadde han det. Slik beskriver Erik Albert (53) seg selv. På slutten av 1990-tallet var sørlendingen i full jobb i familiebedriften som var et bakeri, han var småbarnsfar, og han hadde et stort engasjement på fritiden.

Så kom smellet.

– Stor aktivitet kombinert med feil motivasjon for en del ting førte meg inn i et stort mørke. Når jeg ikke var villig til å lytte til kroppens signaler, svarte den med å gjøre meg fysisk syk. Så ble det etter hvert umulig å mestre hverdagen, og bunnen forsvant under meg.

Vi møter Erik Albert på Sommer i Sør i Grimstad, et stevne han er leder for. Men selv om han har mye å ha oversikt over og den ene etter den andre kommer for å spørre om noe, kjenner han seg ikke stresset. Han tar seg gjerne tid til en rolig prat om det smertefulle som skjedde for noen år siden.

Tegn på depresjon
Den gangen var han midt i tretti-årene. I forkant av det som førte til fulltids sykemelding i et halvt år, hadde han hatt de typiske tegnene på depresjon: Negative tanker, mangel på energi, å tenke det verste om noe som skulle skje før det skjedde. Han var fysisk trøtt på dagen og våken om natta.

– Når en ikke lytter til sin egen kropp på det psykiske og det åndelige plan, reagerte den for mitt vedkommende fysisk. Først fikk jeg en kraftig lungebetennelse med vann på lungene. Men jeg sa ikke noe til legen om det jeg strevde med, for jeg tenkte at det vil gå fint etter hvert, og begynte å jobbe igjen.

Dette skjedde i løpet av en vinter og en vår.  Da høsten kom, sa det stopp.

– Det kom til et punkt der jeg var tom for energi. Jeg var psykisk sliten og antakelig psykisk syk, og jeg kjente at det som nå skjer har jeg ikke kontroll på. Da jeg gikk til legen, sa han at han skjønte hvorfor det hadde tatt så lang tid med lungebetennelsen.

– I den perioden hadde jeg ikke vært ærlig med meg selv. Men da jeg først innså at nå er ikke Erik overskuddsmannen og gladgutten lenger, så slapp jeg tak i alt. Jeg trengte ikke lang tid på å skjønne hvor jeg var. Nettopp det er en utfordring jeg tror mange andre kan ha, at det tar tid å finne ut hvor du er. Jeg hadde ikke problemer med å si til legen at jeg trengte hjelp, forteller Erik.

Les hele Livspulssaken i papirutgaven nummer 9/2016.