;

Fars film

India-misjonær Arne Strønstad med datteren Nora, 1937. Noras lekegrind har faren laget selv.
Foto: Privat

Skrevet av Birgit Nersten Lopacki

Dette er historien om en gammel film fra India, en datters sterke ønske om å se sin fars film igjen og en journalists reise gjennom historien til Santalmisjonens arkiv i Hurdal.

Benagaria 25. september 1935. 
«Filmen, ja! Jeg vil gjerne forsøke. For å få best mulig billeder vil jeg vente til regntiden er over. Vi skal forsøke å gjøre den så allsidig som råd er med snaps fra stasjons-, kirke- og skoleliv og folks dagligliv i landsbyene.»

Oppdraget
Det har gått ett år siden jeg møtte Nora Irene Strønstad Hope (78) for første gang. Datter til den gamle India-misjonæren Arne Strønstad som lurte på hvor fars gamle film fra India hadde tatt veien. Kanskje jeg kunne hjelpe?
Arne Strønstad og kona Alvhild kom til India i 1934. Høsten 1935 får han i oppdrag av sin svigerfar, rektor Fottland på Framnes, å filme misjonsarbeidet blant santalene og deres hverdagsliv. 
I brevene fra Arne til svigerfaren høsten 1935, beskriver han prosessen og tankene rundt filmproduksjonen. Agenda 3:16 har fått Noras tillatelse til å gjengi deler av det. Det er kun farens gamle brev og Noras minne som vitner om filmens eksistens. Jeg sender ut e-poster og spør om noen husker filmen, antageligvis en av de første fra misjonsarbeidet blant santalene, og blir tipset om arkivet på misjonsskolen Gå Ut Senteret (GUS) i Hurdal. Ellers er det ingen som vet noe om filmen. Ikke forsker Tone Bleie som har tilbragt mange timer i arkivet, ingen på GUS. Ikke en gang arkivlederen for 20 år siden kan si meg om filmen eksisterer. Det eneste som gjenstår, er å dra dit og lete i arkivet selv.

Nora Irene Strønstad Hope.

Dumka 6. november 1935:
«Hittil har jeg fotografert mest på eller i nærheten av misjonsstasjonene. Jeg synes jeg måtte ta alle stasjonene her i «Gamlelandet» for ellers ville de som blev forbigått, føle sig tilsidesatt. Nu skal ingen kunde si det og dermed skulle filmen kunne gi et helhetsinntrykk og tverrsnitt gjennom arbeidet i dets forskjellige grener og på de forskjellige steder, mens jeg hele tiden har forsøkt å få santalerne som hovedpersoner. Jeg har prøvet å ta billedene rett og slett slik som det er uten noen opstilling og kunstige tilstelninger.»

Kostbart arkiv
Arkivet på Gå Ut Senteret stod klart i 1987. Bygget i betong, bombesikkert og klimakontrollert så fuktighetsgraden holdt seg riktig. Både tidligere rektor på GUS, Hans Thore Løvaas, og tidligere generalsekretær i Santalmisjonen, Gunnleik Seierstad, var involvert i byggeprosessene.
– Arkivet ble plassert på GUS, fordi man ville at skolen skulle bygges opp som et ressurssenter og verksted for misjon, sier Løvaas.
– Vår tanke var at arkivmaterialet måtte sikres for fremtiden, og vi regnet med at arkivet ville bli en institusjon som kom til å bli stående, sier Seierstad og legger til at det var liten diskusjon rundt avgjørelsen til tross for de økte byggekostnadene arkivet medførte.

Fra arkivet på GUS.

Arkivlederen
I starten brukte man frivillige til å sortere materialet på arkivet, men forstod etter hvert at det ikke holdt. Axel Saxe gikk inn i et engasjement som arkivleder i 1995, hovedsakelig
for å samle inn det historiske arkivmateriale fra misjonsfeltene og kretsene. Han startet også på jobben med å sortere og arkivere materialet som allerede lå der. 
– Arkivet er en organisasjons hukommelse, har noen sagt. Hvis man skal kjenne historien sin, er det historiske arkivmaterialet en uunnværlig ressurs, mener Saxe.
Engasjementet ble forlenget flere ganger, men da Santalmisjonen gikk inn i fusjonen og ble Normisjon i 2001, var det ikke lenger rom for stillingen.
– Utfordringene var mange i den nye organisasjonen og på dette tidspunktet var også det meste av innsamlingsarbeidet avsluttet, slik at det stort sett bare var et omfattende ordningsarbeid som gjensto, sier Saxe.

Hvis man skal kjenne historien sin, er det historiske arkivmaterialet en uunnværlig ressurs. Axel Saxe

Dumka 6. november 1935:
«Jeg har allerede tatt fem hundrefots films og hver film koster rs 26,- (ca kr 40). Du, far, foreslog jo seks slike films, men hvad sier du om jeg overskrider den grense en smule? Jeg vilde også gjerne få inn om risen fra den skjæres ute på åkeren og til kornet lagres, stampes til gryn og kokes til `daka utu´ – ris og karry. Skal jeg få det til må jeg nok bruke mer enn seks films – åtte tenker jeg vil bli passende – det vil jo bli nokså dyrt. Med porto og andre utgifter henimot kr 400.»

Forskeren
Tone Bleie er forsker ved Universitetet i Tromsø med lang fartstid fra bistand. De siste årene har hun jobbet med et bokprosjekt der hun ser på Santalmisjonens historie som en del av Norges internasjonale moderne historie.
– Et viktig, underkjent og lite forstått kapittel av vår internasjonale historie, sier hun.
Bleie kjenner arkivet godt og sier det bærer preg av at arkiveringsprosessen Saxe startet på, ikke er fullført. Kasser med nyere materiale stablet langs veggene, gjør det krevende å bevege seg i arkivet. Men hun er svært glad for tillatelsen til å komme inn i arkivmaterialet.
– Dette er dokumentasjon av Santalmisjonen som en folkelig massebevegelse. Arkivet er et materielt avtrykk av stemmer, håndavtrykk i form av alle skriftlige dokumenter, og visuelle avtrykk. Kall det gjerne en kollektiv hukommelse over bortimot 150 år. Det er derfor svært verdifullt, sier Bleie.
Forskeren er bekymret for tilstanden på en del av det aller eldste materialet.
– Det er så skjørt av elde og manglende konservering at det ikke er forsvarlig av oss amatører å pakke det ut og undersøke det, mener hun.
– Dette er egentlig en nasjonal og internasjonal kulturarv som man bør få overført fra privat til offentlig eie raskt.
Bleie forstår at det kan være krevende å ha tilstrekkelig fokus på saken, men minner om at dette ikke bare er misjonens kulturarv – men en fellesarv man også forvalter på vegne av santaler og boroer i India, Bangladesh og Nepal.

«Kall det gjerne en kollektiv hukommelse over bortimot 150 år. Det er derfor svært verdifullt.» Tone Bleie, forsker

Hurdal 24. april 2015
Jeg har kommet meg til Hurdal. En etterlysningsmail jeg sendte dagen før har gitt meg et konkret tips om å lete i magasinreol 013. Det er her jakten starter, i en kartong full av filmer. Øverst ligger en håndskreven liste med titler: Indiske tropper om bord, Aden – gutter dukker etter penger, Bombay – havn og gateliv… Ingen datoer eller navn på hvem som har laget filmene er nevnt. Noen av titlene finner jeg igjen på filmrullene i boksen. Men ingen ligner på det Nora har fortalt. Jeg ringer henne for å sjekke, og fortsetter å lete mens vi prater. Vi tror ikke helt at vi finner den. 
Så kommer jeg til en rull med en merkelapp jeg sliter med å lese. Jeg snur på den og ser en liten merkelapp på siden som jeg begynner å lese høyt: «Gammel film. Calcutta. Benagaria v/ Strønstad»…

– Det er Strønstad! utbryter jeg idet jeg skjønner hva jeg akkurat leste.
– Herlighet – det er ikke sant, kommer det fra Nora i andre enden. 
Hun begynner å le. 
– Det der hadde jeg aldri trodd. Det er jo fantastisk! Nå ble jeg kjempeglad. 
Filmen er funnet, men i hvilken tilstand?

Basetkundi 12. mai 1936
«Alvhild og jeg har ofte talt om den samme kritikk som Herman anføres mot oss misjonær fotografer. For meget opstilling og for lite av det vanlige, daglige liv. Men det er ikke så greit. Straks en så stor mann som en saheb nærmer sig et hus eller en landsby, kommer barna springende og står opstillet, likeså de voksne – de forlater sitt og kommer gjerne ut i døren eller ut i gatene eller gjemmer sig bak et eller annet for uforstyrret å få betrakte oss. Det er ikke gjort på en-to-tre å få kommandert dem tilbake på sine plasser og til sitt arbeide.»

Hva skjer?
Trond Pladsen er administrasjonssjef i Normisjon og har hovedansvaret for oppfølgingen av Normisjons arkiver, både Indremisjonsselskapets arkiv og Santalmisjonens arkiv på GUS.

– Hva skjer med arkivet på GUS når skolen nå flyttes til Trondheim?
– Vi er i den heldige situasjonen at eiendommen i Hurdal ikke forsvinner ut av Normisjon. Vi er fortsatt eiere, så arkivene kan stå urørt så lenge vi ønsker det, svarer Pladsen.
Han sier man i flere år har forsøkt å få frivillige til å bearbeide organisasjonens arkiver med tanke på å flytte det til Riksarkivet. Oppryddingsarbeidet ble startet, men stoppet av ulike grunner opp.
– Siden har vi ikke evnet å fortsette den prosessen. Målet var at når jobben med Indremisjonsselskapets arkiv var ferdig, skulle man gå løs på Santalmisjonens arkiv og gjøre den samme jobben for å flytte det til Riksarkivet slik at det da kan bli allemannseie, forklarer administrasjonssjefen.
– Vi skulle gjerne hatt ressurser til å ivareta dette slik man hadde i gamle dager. Da var det en arkivar som ivaretok arkivet. Det er det dessverre ikke økonomi til nå.

– Man hadde jo ikke råd til det den gang heller, men valgte å bruke ressurser på det?
– Man valgte å bruke ressurser på det fordi man opplevde at man hadde anledning til det.

 

«Vi hadde en plan og et ønske for å ivareta dette – men den strandet.» Trond Platsen

– Hvor bevisst er Normisjon det historiske materiale de har og verdien av det?
– Vi er nok bevisst på at vi sitter på et unikt og rikt arkiv. Så kan du stille spørsmålet om vi evner å ivareta det av økonomiske grunner, og der skulle jeg gjerne hatt mer ressurser.

Kritiske tilstander
– Forsker Tone Bleie sier at tilstanden på en del av det eldste materiale er kritisk og bør håndteres av en med kuratorkompetanse. Hva har du å si til det?
– Vi har hatt kontakt med Riksarkivet med tanke på hvordan vi skal overføre det historiske materialet til dem. Der fikk vi veiledning på hvordan det skal gjøres. Jeg er derfor ganske trygg på at det vi startet på var en god behandling av arkivet.

– Hva slags prosedyrer har dere for hvem som får tilgang til arkivet på GUS?
– Det er ikke mange som er innom der. Til GUS-arkivet har vi hatt mellom fem og ti henvendelser i løpet av de seks årene jeg har vært i stillingen. Vi har ikke tydelige prosedyrer, men vet godt hvem som er innom. 

– Hvorfor klarer ikke Normisjon å sette av ressurser selv i økonomisk vanskelige tider for å ta vare på sin historie slik andre organisasjoner gjør?
– Vi har prøvd å finne noen som kunne gjøre det. Det er en kritisk situasjon knyttet til mye av det gamle – og det er store utfordringer å få tak i ressurser som kan ivareta dette på en god måte. Vi hadde en plan og et ønske for å ivareta dette – men den strandet. Så får det bli en landsstyresak i den nye treårsperioden for å finne løsninger på dette. Men vi har altså ikke de nødvendige ressursene for å ivareta dette nå.

På Nasjonalbiblioteket får Nora endelig se sin fars film – om den ikke har blitt ødelagt av tidens tann.

Oslo 22. mai 2015
Jeg har etter noen ringerunder kommet i kontakt med en filmarkivar på Nasjonalbiblioteket som kan vise oss filmen. Nora er med, vi gleder og gruer oss. Filmen kan være ødelagt. Filmarkivaren tar oss med innover og nedover i Nasjonalbiblioteket Vi ender opp i et smalt rom med to filmbord ved siden av hverandre og venter spent mens han gjør filmen klar. Den begynner å gå, er ikke sprø og ikke myk. Den er kun litt skitten.
Nora er stille. Og ser. Etter hvert begynner hun å kommentere:
– Det er Calcutta (…) Nå har vi kommet ned til slettelandet. (…) Der lager de bladtallerkener til risen – og det er en typisk santalseng. 
Hun ler plutselig litt. En tropehatt har minnet henne på hvordan de som barn alltid måtte gå med tropehatt. 
– Men det varte ikke så lenge før vi hev dem av, smiler hun.

Bilde fra filmen.

Så står vi igjen på Sollis plass. Filmen er sett.
– Det er litt uvirkelig, sier Nora.
Hun er glad.
– Og litt skuffet. 
For det viser seg at vi ikke har funnet hele fars film. Nora vet det var mye mer. Det må bli en ny tur til arkivet og lete etter gamle filmer i reol 013. Hvis jeg får lov. Arne er svært selvkritisk, men filmen ble godt mottatt da den ble vist i Norge.

Bilde fra filmen.


Basetkundi 12. mai 1936
«Det var gledelig å høre at filmene endelig er kommet, selv om det var kjedelig at de ikke skulde nå frem før kursets slutt. Jeg er selv klar over at en så viktig og kostbar film burde ha vært meget bedre. Men der var da alltid et hjertesukk om at Gud vilde velsigne den og bruke billedene til velsignelse og glede for mange.»