;

Foreldre med sjel

Soul Children-foreldre sjauer for å rigge ferdig scenen til utekonsert på Universitetsplassen.
Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

Skrevet av Sindre Storvoll

Oslo konserthus var igjen fylt til randen da den internasjonale Soul Children Festival feiret 10 år. 
– De frivillige foreldrene bærer festivalen, sier Ragnhild Hiis Ånestad, stolt gründer, leder og mamma.

Det er fredag kveld. Det syder av forventningsfull prat og knis i mørket fra 1750 deltakerne i Oslo konserthus’ store sal. Glemt er regnet ute og forsinkelsen på tre kvarter fordi 200 deltakere fikk en uanmeldt pause i sporvognene til NSB. En digital klokke spretter opp på de svære lerretene og hundrevis av barnestemmer fra 70 lok-alkor teller taktfast ned fra 20. Ventetiden til den tiende festivalen for Norges største og raskest voksende korkonsept er straks over. 10!, 9!, 8! runger. Silhuettene til unge vertskapskorister fra Oslo Soul Children (SC) kommer inn og danner formasjon på scenen. Etter 3!, 2! og 1! forvandles scenen til et fyrverkeri av lys, fargerike ballonger ikke minst sang, musikk og dans som unge kjenner seg igjen i. 
– Celebrate the love, come on, synges både fra scene og sal med godt samsvar mellom kroppsspråk og innhold. 

Hip hop-foreldre
Men her skiller Agenda 3:16 lag med det offisielle programmet. Denne teksten kunne handlet om konsertanmeldelser og intervju med kvalitetsartister på rekke og rad som Samuel Ljungblahd eller Kine Ludvigsen Fossheim. Disse sidene kunne vært brukt til å portrettere Walt Whitman fra Chicago, han som startet det første SC-koret for 33 år siden. Festivalen handler om SC-barna, og deres møte med musikken, Jesus og hverandre. Men Agenda 3:16 vil fortelle om bærebjelken til festivalen, nemlig Soul Children-foreldrene. 

– Ja! Ja! Ja, det er verdt innsatsen. Folk har sagt at jeg nesten ser rusa ut. Og jeg er jo det: rusa på festivalen, gliser Eva Kjersti Rotheim (41), fembarns-mor og koordinator for festivalen. 
I det jubileumsoverraskelsen Donkeyboy entrer scenen, har Eva hentet Agenda 3:16 bakscenes for å møte de som setter av hele helga til å trekke i trådene, dele ut mat og effekter, rydde, vaske, og ivareta koristenes trygghet og helse. Her venter en ny overraskelse: Foreldrekoret, som utgjør grunnstammen i festivalens frivillige, gjør seg nemlig klar for å entre scenen i fullt hip hop-hyre som en humoristisk stikk for å vise «de kule kidsa» hvem de stammer fra. 

– Vi er egentlig uttappet, men samtidig så kjempegira. I en tid der vi konkurrerer med Justin Bieber, fotball og alt må vi bare «la det stå til», sier Eva og får anerkjennende caps-nikk og hender med v-tegnet fra sine middelaldrende medkorister.

Under Soul Children-festivalen var også foreldrene på scenen. 
Foto: Geir Anders Rybakken Ørslien.

Engasjert uansett tro
Etter showet samler Eva hele familien på sju til en kort pustepause på bakrommet. Mannen Bengt Rotheim (42) er altmuligmann i år, mens Solveig (20) er sjef for miljøteamet der også Ragnhild (18) er med. Bengt Andreas (11) bruker energien på SC-koring, mens Sunniva og Frida (9) gleder seg til neste år når de ikke bare er i familiekoret lenger. 

– Både barna og vi synes det er kjempegøy, sier Bengt. 
– Men det kan være vanskelig å finne mamma, ler Frida.
– Det er trygt og veldig hyggelig å ha familien rundt seg, sier Ragnhild. 
– Det er så mye glede i ett rom. Jesusfokuset og samholdet samtidig. Det kjenner jeg veldig på. Jeg tror ikke folk skjønner det helt før de kommer hit, sier Eva. 

Mannen Bengt har skjønt det, selv om han ikke kaller seg kristen. Han vokste opp med kristne verdier, men tror i dag mest på det å være et godt menneske. SCs visjon er å vinne og bevare unge for evangeliet gjennom sang og musikk de kjenner seg igjen i. Men tror han koret kan forkynne også til foreldre? 

– En forelder som ikke er kristen vil i alle fall se at dette er ikke noe å være redd for eller noe barna har vondt av. Her ser man godhet mellom folk, uansett trosbakgrunn. Alle er så engasjerte, og ingen negative, sier Bengt Rotheim. 

Foreldrefellesskap med egenverdi
Et av de mest engasjerte foreldreparene er Jan Willy (51) og Ruth (53) Løken fra Oppegård, som har vært frivillige på festivalen i seks år fra dattera Juliane Marie (18) begynte i koret. 

– Vi er med fordi vi liker å synge, men det er noe mer enn det. Foreldregjengen er veldig trivelig, og har fått en egenverdi, sier Jan Willy som er leder for vaktene og iført gul vest og øretelefon det stadig kommer beskjeder på. 

Eva og Bengt Rotheim med barna Frida, Sunniva, Bengt Andreas, Solveig, og Jan Willy og Ruth Løken med datteren Juliane Marie. 
Foto: Sindre Storvoll

Ruth er sykepleier av yrke og i helga ansvarlig for helsestua. Hit kommer stort sett deltakere som er overgira med mangel på søvn og væske, og tilbys litt hvile og eventuelt en paracet. Men Ruth understreker at foreldrene også er godt ivaretatt: 

– Det har vært fokus på foreldregruppa hele veien, og vi har til og med en egen voksen-kafé, sier hun. 

Juliane Marie slutter seg til. Hun synger nå i Soul Teens, og har selv startet opp og dirigerer Oppegård Pre Soul Children, et lite kor for sangglade barn under 10 år. I stedet for å snakke om TV 2-opptredenen på God Morgen Norge tidligere på dagen, ønsker hun å berømme foreldrene sine: 

– Det er så gøy at dere er så ivrige og legger ned så mye innsats for at festivalen skal bli best mulig. Dette er ikke bare en aktivitet jeg er med på, men noe stort vi får dele sammen, sier hun. 
– Med søsken-, foreldre- og familieenga-sjement går ting veldig mye lettere, supplerer Jan Willy.
– Ja. SC-festivalen gir en veldig familie-følelse og mye glede, sier Ruth, og legger til: 
– Da jeg var ung, var jeg mye flau for å være kristen. Med SCs nettverk og tydelighet ute i byen har barn og unge lettere for å være stolte av Jesus.

– Å synge er det beste
Det er lørdag ettermiddag. I en time har hundrevis av SC-korister dominert lydbildet i Oslo sentrum foran tusenvis av tilhørere på universitetsplassen. Også NRK filmet fra konserten som var full av musikalske vitnesbyrd. Mens plassen er i ferd med å tømmes, står en smilende SC-leder og mamma igjen sammen med mannen Bjørn Arild og deres to sønner. Agenda 3:16 spør hva Ragnhild Hiis Ånestad føler nå. 

– Det går så bra, endelig å være i gang og føle flyten. Jeg har jobbet mye og sovet lite, men er nå bare takknemlig, stolt og rørt – ikke minst for alle våre medarbeidere, sier hun. 
På brosteinen bak høres latter og prat fra foreldrene i refleksvester som samarbeider om nedriggingen. Ingen av klunkene fra de tunge løftene akkompagneres av okk og akk.

– Det ville ikke blitt noen Soul Children-festival uten foreldrene. De viser et vanvittig samhold og som de står på, både i forkant og under hele helga, sier festival-generalen. 
Hun tror også festivalen kan være et fristed for foreldrene. 

– Alle familier har sine utfordringer i hverdagen, min inkludert. Og derfor er det godt å ha festivalen som et fristed der man kan kose seg og bare være seg selv. 
Intervjuet foregår i korte intervaller mens Ragnhild deler ut smil, blikk, klemmer, komplimenter og takksigelser til de mange deltakerne, kollegene, frivillige og publikummere som passerer. En av disse er sønnen Jonatan på 12 år. Han har vært med på samtlige festivaler, fra han lå i barnevogna første gang med hørselsvern. 

– Mamma er veldig stressa uka før festivalen og jobber hele tida. En natt satt hun oppe til kl 4 på natta, sier han og legger til: 
– Men det går bra. Fordi hun er veldig flink også, og å synge er det beste, sier Jonatan og løper videre. 
– Hvordan er det for deg selv å være mor her, Ragnhild? 
– Jeg kunne ikke lagt hele livet mitt i dette uten at mannen min og guttene hadde vært med. Det er en enorm drivkraft som mamma i å se hvor mye SC betyr for guttene mine.