Falt 15 meter – glad for livet


Da Kjetil Vold fra Karmøy skulle lære å slukke brann og redde mennesker ved hjelp av en lift, ble han selv utsatt for en ulykke. I dag har han vanskelig for å fatte hvordan han kunne overleve.

Tekst og foto Kristin Wennemo Malmin

Det er en fin februarmorgen på Karmøy i Rogaland. Kjetil Vold (42) gleder seg til oppgavene som ligger foran: Sammen med fem andre kollegaer fra Hydro skal han få opplæring i bruk av lift. De er en del av bedriftens egne røykdykkere, ansatte som får brannmannutdanning ved siden av sin vanlige jobb på Hydro. Kjetil er ansatt som fysioterapeut.

– Det hadde vært kaldt lenge, men ikke så kaldt at bakken var frossen. Telen som vanligvis var i jorda, var borte. Det hadde regna, og gresset var mykt, forteller Kjetil når vi møter ham en sommerdag halvannet år etter ulykken.

– Det er et under at jeg har blitt så sprek som jeg har blitt, sier Kjetil Vold halvannet år etter ulykken. 

Lite visste han at nettopp det myke gresset skulle være med på å redde livet hans litt senere denne morgenen. 

Tikkende bombe

Kjetil forteller at en ekstern kursholder var leid inn av Hydro, og at et annet firma leverte to lifter – en sakset lift, og en teleskoplift. Kollegaene ble delt inn i team på to og to.

– Først var jeg og min unge kollega oppe i en teleskoplift og testa ulike funksjoner. Så var det vår tur i den saksa liften, etter at de to andre teamene hadde testet den. At den var en tikkende bombe, kunne vi naturlig nok ikke vite. Umiddelbart heiste vi den opp til maks høyde. Der stod vi og nøt utsikten over Karmøy. Jeg stolte hundre prosent på utstyret. Det slo meg ikke at noe galt kunne skje, forteller Kjetil.

Plutselig hører Kjetil og hans kollega at gutta på bakken begynner å hyle og skrike. Selv hadde de ikke merket at liften begynte å krenge.

– Jeg kikket over kanten for å finne ut hvorfor de hylte. 

Det siste Kjetil husker er suget i magen, og tanken om at nå går det galt. I de neste sekundene, i det liften faller, tar Kjetil fart og hopper ut av liften når det er 15 meter igjen ned til bakken. 

– Hvordan klarte du å tenke at du skulle hoppe?

– Det kan jeg ikke forklare. Men jeg tror jo det er et instinkt, at det handler om den lille kontrollen du har over situasjonen. Du kan til en viss grad kontrollere landingen. Kollegaene mine i Hydro sa at jeg så ut som en supermann der jeg hoppet. 

Kjetil lander i gresset, rett i stabilt sideleie. Ennå er det en kraftig dumt etter ham i bakken. At både han og den unge kollegaen overlevde ulykken, kan betegnes som et under. 

Kjetil er inn og ut av bevissthet der han ligger på gresset.

– Guttene på bakken skjønte med en gang at det var liv i meg, for jeg lå og hylte og skreik. Begge lungene var punktert, det var ekstremt vanskelig å puste. Kollegaene mine jobba med å få meg til å puste rolig. Hver gang jeg kom til meg selv, spurte jeg hva som hadde skjedd. «Liften har velta … slapp av», kunne de si. De rundt meg var imponerende rolige. Nå i ettertid har jeg hatt en samling med dem og fortalt dem hvor vesentlig det var for meg at de taklet situasjonen på den måten de gjorde, at de var så rolige som de var. 

Bruddskader og knust bekken

Kjetil fikk en rekke bruddskader. Bekkenet var knust, og halebeinet var delt i to på langs. 

– Det mest naturlige ville vel være å dø av et slikt fall?

Kjetil nikker.

– Det opereres med at det er livsfarlig å falle tre, fire meter. Jeg klarer nesten ikke å fatte at jeg overlevde.

Kjetil ser ambulanser som kommer og hører lyden av helikopter. Rundt ham er det kaos.

– Det var surrealistisk. Jeg så at folk var redde. Mange har spurt meg i ettertid – du må jo ha vært livredd? De trodde at jeg kom til å dø. Det ville være naturlig å få panikk, men jeg hadde en veldig ro, en trygghet, og en tanke om at dette kom til å gå bra. I ettertid har jeg tenkt at det var Gud som gav meg roen. Han var der.

På Haukeland sykehus blir Kjetil liggende på operasjonsbordet i ti timer.

– De opererte inn åtte skruer og to plater i bekkenet. Det er fantastisk hva de kan få til. To av skruene er 14 cm, forteller ham.

Når Kjetil kommer til seg selv etter operasjonen, merker han at folk rundt ham lurer på om han kommer til å klare å gå igjen. Med to brudd i ryggen, bekkenbrudd og ødelagte nerver, var situasjonen svært uavklart. 

– En av de første nettene på sykehuset husker jeg godt. Jeg hadde ni slanger koblet til kroppen og hadde ikke lov til å bevege meg, og jeg kjente meg i en ganske håpløs situasjon. Da tenkte den «flinke kristne» Kjetil at jeg kan i alle fall be. 

Men Kjetil har ingen krefter til å formulere noen bønn i hodet. Akkurat da, i det situasjonen oppleves som mest fortvilende for ham, tikker det inn en melding fra kona Svanhild. Hun sender link til sangen «Jesus take the wheel» – Jesus, ta styringen. 

Kjetil er gift med Svanhild, sammen har de tre barn.

– Det var en musikkvideo som handler om en dame som kjører bil, mister grepet og sklir inn i en kollisjon med barn i baksetet. Hun roper til Gud at nå må du ta styringen. Det var akkurat det jeg trengte. 

Kjetil vet samtidig at hundrevis av mennesker ber for ham. Han får meldinger fra venner og kjente, med hilsener og bibelvers. 

– Jeg orket ikke å lese, men bare å se at det kom så mange meldinger, hjalp. Jeg har en menighet i ryggen. Jeg følte meg løfta. Da slappet jeg av. Jeg skal bare ta imot. Dette har fulgt meg etterpå.

Møter godhet

Etter to uker på sykehus flytter Kjetil hjem til et tilrettelagt hus. Menighet og venner stiller opp: Noen tilbyr barnepass, andre hjelper til å med å få ferdig kjelleren de var i ferd med å pusse opp. Mat blir levert på døra.

Kjetil har jobbet og jobber fortsatt hardt for å oppnå bedring. Som fysioterapeut har Kjetil selv jobbet på Haukeland. For å oppleve fremgang, vet han at han må pushe seg selv. Om det er smertefullt, er det ikke farlig. 

– Jeg har pusha grenser veldig. Da får du av og til svi litt, forteller Kjetil. 

Nylig var han på en løpetur på fire og en halv kilometer.  

– Hvordan er kroppen din i dag?

– Ryggen plager meg mest, den er stiv og vond. Jeg skal leve med denne ryggen i mange år, og er bekymret for hvordan den blir om noen år. For det andre har jeg store nerveskader i bekkenet og høyre bein. I 50 prosent av benet har jeg nedsatt følelse, det gjelder også høyre sete, jeg sliter med harde stoler. For det tredje har jeg øresus på høyre øre. Det er der hele tiden. 

Likevel er Kjetil fullt tilbake i stillingen som fysioterapeut, men han driver fortsatt intens opptrening på seg selv. Brannmann er han derimot ikke lenger.

– Ønsker du å komme tilbake?

– Egentlig har jeg veldig lyst. Men jeg må vurdere om jeg har helse til det, og også høre hva familien mener. Det er nok et poeng å høre på dem nå. Samtidig hadde det vært en seier å klare å komme tilbake i uniformen. Jeg har ikke helt sluppet det.

– Hva har hendelsen gjort med deg?

– På en måte er det en klisjé, men grip dagen! Ta vare på de små tingene. Jeg er takknemlig for det jeg har. Spesielt i starten kjente jeg på dette, som det å kunne drikke en kopp kaffe og bare se på at ungene leker.

Kjetil knipser med fingrene.

– SÅ fort kan en være borte. Det har blitt veldig tydelig for meg. Jeg håper den følelsen sitter i lenge, at jeg er takknemlig for det jeg har. Åndelig sett føler jeg så sterkt at Gud har vært med hele veien. Jeg kjenner en større trygghet nå på at jeg vet at Gud er med. Troen er tryggere. 

Kjetil har sagt til mange at selv om han skulle ønske ulykken ikke skjedde, er det mange opplevelser han har hatt det siste halvannet året han ikke ville vært foruten. Ikke minst all omsorg og hjelp han har møtt.

Politietterforskningen etter ulykken er ennå ikke avsluttet.