– Alkohol er vår tids fremste bløff

Hvorfor drikker vi? Og hva sier forskningen om hvordan alkoholen faktisk virker? Vi har snakket med Hans Olav Fekjær, en av våre mest anerkjente rusforskere, kjent for å stikke hull på myter og vrangforestillinger om alkohol.

Foto: Per Arne Gjerdi


Tekst Per Arne Gjerdi

Denne artikkelen stod først på trykk i Agenda 3:16 nr 11,2018

Psykiater og overlege Hans Olav Fekjær har siden tidlig på 80-tallet vært en av landets mest anerkjente fagfolk på rusproblematikk. 78-åringen har egentlig trukket seg tilbake fra alt som har med tematikken å gjøre, men for bare to år siden kom en ny og oppdatert utgave av hans siste og mest omfattende bok RUS. Den tar opp hele bredden i dette feltet – bruk, motiver, skader, behandling, forebygging og historikk – basert på dokumentasjon fra forskning. 

Et kjennetegn ved Fekjærs bidrag i debatten har vært hvordan han stikker hull på myter. Både mediebildet og nedarvede forestillinger er feil eller misvisende på mange punkter, mener han. 

Hva tenker han for eksempel om dette enkle og nokså grunnleggende spørsmålet: Hvorfor drikker vi?

Det er så å si barnelærdom i Norge at «i fylla vet man ikke hva man gjør». Men stemmer det?

Hans Olav Fekjær

Motiver for å drikke

– Du kan si det er to svært forskjellige motiver for å drikke alkohol. De fleste unge drikker for å bli fulle, og kunne oppføre seg med et minimum av sanksjoner. Mens middelaldrende og eldre som regel bare har det som et lært ritual, sier Fekjær. 

– En kan jo langt på vei si at alkohol er vår tids fremste bløff, fortsetter han og viser til en kronikk han skrev i Dagsavisen tidligere i år. Der problematiserer han forestillingen om at det er selve alkoholen som gir hemnings-løshet, altså at «fylla har skylda». Det er så å si barnelærdom i Norge at «i fylla vet man ikke hva man gjør». Men stemmer det? Hva sier forskningen om hvordan selve alkoholen virker?

Gjærsopper og karbohydrater

Fekjær går vitenskapelig til verks i kronikken: «Karbohydrater i vann forurenses av naturlige gjærsopper som omdanner karbohydratene til alkohol. Derfor dukket alkohol opp i alle kulturer hvor det ikke er for kaldt. Mange kulturer valgte å bruke alkohol, andre lot det være. Da antropologer reiste ut for å beskrive fremmede kulturer, ble de overrasket over at det er mange kulturer hvor selv høy grad av alkoholpåvirkning ikke var knyttet til hemningsløshet.» 

Fekjær viser videre til antropologene MacAndrew og Edgerton, som i boken Drunken Comportment (1969) konkluderte med at «når en vokser opp, lærer en det som ens egen kultur ’vet’ om virkninger av alkohol, og blir selv levende beviser på disse virkningene».

Gir selve alkoholen hygge?

Et poeng i Fekjærs bok RUS er at rusmidler fungerer som symboler og ritualer. Mange vil si at de tar seg et glass øl eller vin fordi det gir kos og hygge. Men er det egenskaper ved de alkoholholdige drikkevarene som skaper en spesiell hygge, og altså noe avholdsmennesker dermed går glipp av?   

– At selve alkoholen gir noen hygge er jo det reneste sludder, sier Fekjær. Han mener at den vanligste symbolfunksjonen alkohol har for tiden, er å fungere som en fane som tydelig understreker skillet mellom det grå hverdagsslitet og den velfortjente fritiden: «Nå skal vi sannelig unne oss noe ekstra.» 
Så når vi møter spørsmålet om det ikke er «hyggelig å ta seg et glass vin», synes det mest korrekte svaret ifølge Fekjær å være: Det er hyggelig å hygge seg med sine hyggesymboler. 

– Hyggen skyldes jo ikke alkohol og promille. Hyggen inntrer når glasset heves, eller allerede når det helles i glasset, sier han.

I sin bok illustrerer Fekjær alkoholens symbolfunksjon med en annen sammenlikning: 

«Når juletreet påvirker våre følelser, vet alle at virkningen ikke skyldes grantreets botaniske egenskaper.»

Alkoholens betydning for smaken

– Du problematiserer også at alkohol smaker bedre enn alkoholfritt?

– Alkoholens betydning for smaken er mye mindre enn folk tror. Dessuten er smakspreferanser i alt vesentlig kulturelt innlært, hevder Fekjær.

Fordi alkohol har mye mindre betydning for smaken enn folk tror, er det mulig å gjøre blindforsøk, der folk serveres alkoholfritt, men tror de får servert alkohol, eller omvendt. 

– Det er hva folk tror de har drukket, som dirigerer atferden. Det gjelder i alle fall opp til 3-4 glass. Over det kjenner man en reell påvirkning, og den er ikke behagelig, sier Fekjær. 

Da et statssekretærutvalg på slutten av 70-tallet tok for seg alkohol, foreslo de å redusere alkoholinnholdet i pilsen og annet sterkt øl. Det fikk noen til å starte «Folkeaksjonen for pilsen» for å hindre at pilsen skulle bli utvannet. Styrelederen i aksjonen ble i et radioprogram utfordret til blindforsøk, og tok feil. 

Passiv drikking

– Du skriver omfattende om alkoholens skadevirkninger, både fysisk og sosialt. Hva er det viktigste du vil si om det i dag?

– Det som er viktig der, og som ga en folkereisning mot alkohol, var jo ikke helseskadene. Da ville det heller blitt en folkereisning mot røyking, som flere dør av. Det som motiverer samfunnets restriksjoner på alkohol, handler om fulle folk som plager andre. Så vil man argumentere for en restriktiv alkoholpolitikk, skal man snakke om den såkalte passive drikking.

– Hva gjør alkohol med kroppen?

– Allerede for nesten 40 år siden ga en gruppe amerikanske patologer ut en artikkel der de konkluderte med at alkoholrelaterte sykdommer er påvist i alle kroppens organer, unntatt leddene og det indre øret. Men det er klart at for de fleste sykdommer må man drikke en god del før det blir en betydelig økt risiko for den enkelte, sier Fekjær.

– Teorien om at alkohol forebygger hjertesykdom, er stort sett død nå. Det som er tilfellet er at folk som drikker litt alkohol, har mindre hjertesykdom enn de som drikker ingenting. Det skyldes ikke at de drikker litt alkohol. De har også mindre av en rekke sykdommer, fordi de er ressurssterke og oppegående, og lever sunt på mange måter. 

At jeg selv sluttet å drikke alkohol, skyldtes ikke bare skadevirkningene, men mangelen på positive virkninger.

Hans Olav Fekjær

Krever en viss selvtillit

– Har du alltid hatt et engasjement når det gjelder alkohol?

– Nei, jeg hadde et alminnelig liberalt syn på alkohol som ung. Det var pasientene jeg møtte i psykiatrien på 70-tallet som gjorde meg engasjert når det gjelder alkohol. Blant annet en familie i Oslo. De hadde fire unger, og faren krabbet opp trappa de fleste kvelder, forteller Fekjær. 

– At jeg selv sluttet å drikke alkohol, skyldtes ikke bare skadevirkningene, men mangelen på positive virkninger. Jeg vet ikke hva slags motiv jeg skulle ha for å drikke alkohol, unntatt å følge med strømmen og gjøre som andre. Det krever nok en viss selvtillit å avvike fra sine omgivelser på et sånt område. 

– Er du i dag skuffet over at ditt bidrag til kunnskap om rus ikke har fått større gjennomslag?

– Jeg er skuffet over at såpass mange fagfolk ignorerer forskningen om alkoholens virkninger og mangel på virkninger. 

Teorien om alkoholismen

– Avholdsbevegelsen er nå nesten død, sier Fekjær og lar utsagnet henge litt i luften før han utdyper: 

– Da teorien om alkoholismen slo igjennom i Norge på 50-tallet, drepte den langt på vei avholdsbevegelsen grunnlag, fordi den gjorde det til et individuelt avvikerproblem. Det flyttet også søkelyset bort fra hvordan fylla plager andre uskyldige mennesker. Hvis man trodde på teorien om alkoholismen, som jo er fullstendig feil, forsvant argumentene for ikke å drikke alkohol. Det ble regnet som gammeldags og fordomsfullt. Vi er fortsatt i en fase hvor mange oppfatter det sånn. Det vil formodentlig forandre seg etter hvert. Vi ser tegn til at unge nå drikker mindre alkohol. 

Dette er en del av hovedsaken om Alkohol i nummer 11/2018.

……………………

Denne artikkelen stod på trykk i nummer 11/2018. I år feirer Agenda 3:16 20 år. Vi vil i jubileumsåret publisere saker som har skapt mye engasjement hos leserne.