Stillheten er ingen teknisk feil

Vi bombarderes så ekstremt i dag av ord, bilder og lyd, at stillheten er blitt en mangelvare. Reatreatledere Ulla Käll og Magnus Malm har mye å si om Stillhet.

Tekst Per Arne Gjerdi

Vi møtte han og Ulla Käll – på travle Oslo S – til en samtale om bønn og retreat – og den viktige stillheten. Ulla Käll og Magnus Malm har begge arbeidet med retreat i mange år. Det er lenge siden de første gang møttes i Sverige, før de på begynnelsen av 1990-tallet samarbeidet på retreatstedet Tomasgården i Norge. For to år siden var de to svenskene nærmest ved en tilfeldighet ledere og veiledere på den samme retreaten i Makrillviken ved Smögen. Nå har de gått sammen i et svensk-norsk samarbeid om såkalte ABC-retreater, der deltagerne har en eller annen erfaring med menighetsarbeid, som ansatt eller frivillig, «med de spesielle vilkår for det indre livet som dette innebærer», som det heter i brosjyren. 

Samtidig er retreat et tilbud og en mulighet mange har oppdaget de siste årene, ikke bare folk med et bestemt ansvar i menigheter og organisasjoner. Folk i alle aldre og yrkesgrupper, og på tvers av kirketilhørighet, reiser i dag på retreat.

En stor lengsel

– Jeg har opplevd en stor forandring siden jeg kom til Norge i 1991og fortalte at jeg jobbet med retreat. Da var en del mistenksomme. «Hvem står bak?» spurte de, redde for at dette var noe mystisk. I dag er det helt annerledes. 

Ulla flyttet til Norge for å arbeide på retreatstedet Sandom, før hun etter noen måneder kom til Tomasgården. Da hun sluttet der sju år senere, tok hun med seg en drøm om å reise rundt og la folk få oppleve retreat der de bor. Hun utviklet opplegget «En smak av retreat». 

– Jeg merker en stor lengsel hos folk etter å reise på retreat eller ha retreat i sin forsamling, forteller hun. Mange reiser på en vanlig retreat etter først å ha fått smaken av det gjennom Ullas opplegg.

Jesu tiltale

– Hva betyr en retreat for folk i dag?

– Retreaten er et møtested mellom meg og Gud, og et sted der jeg møter meg selv, og der jeg kan se etter om jeg følger min dypeste lengsel, sier Ulla og legger til:

 – Kanskje trenger vi å korrigere kursen, og fornye felleskapet med Jesus.  Retreat hjelper oss å fornemme Jesu tiltale gjennom alt vi møter – i Ordet, naturen, stillheten og musikken.

– Jeg jobber med menighetsarbeidere. Det har vært mitt fokus fra begynnelsen, forteller Magnus, som har drevet med retreat og åndelig veiledning innen Skara og Göteborgs Stift i Svenska Kyrkan.

– At jeg begynte å jobbe med retreat, var fordi jeg merket hvilken effekt det hadde i mitt eget liv. Med ekstremt enkle midler gikk det så dypt. Jeg kjente at dette ville jeg jobbe videre med. 

Livredde

– En del kom til retreat med en slags teologisk og teoretiserende tankegang, som om det var et nytt kurs. Det påvirket innholdet og retningen på retreatene. Kurs og retreat er to helt ulike ting, understreker Magnus.

– Skal vi nærme oss Gud kan vi ikke vise ham vår teologi, mens vi selv plasserer oss i sikkerhet. Nei, på retreat må jeg komme med alt jeg er, mine relasjoner, min kamp, min lengsel og min frykt. Det er jo denne problematikken vi også ser i Jesu møte med fariseerne og de skriftlærde. De forsøker å holde alt på et teologisk debattnivå, men er livredde for å komme nær sine egne liv.

Retreatene har i så måte vært en frihetssone for mange menighetsarbeidere, inklusivt ham selv, erfarer Magnus. 

– Jeg får ta av meg alle disse rollene, sier han.

– Tidligere, når vi hadde retreater i forbindelse med etterutdanning for prester, var det iblant noen som hadde på seg prestekragen hele tiden. De eksisterte ikke utenfor rollen sin, og hadde hele sin trygghet i den identiteten. Men det er først når jeg legger av meg min yrkesrolle at jeg som menneske kan relatere til Gud.

Den ubehagelige tausheten

Noen stiller seg undrende til stillheten på retreat, konstaterer Ulla. Og det kan hun forstå. Mennesker har ulike erfaringer med stillhet.

– Hvorfor er stillheten så viktig?

– Før var det ikke så vanlig at folk dro på retreat, og da måtte det enda større overbevisning til for å reise. Nå er det mange som reiser på retreat, og flere erfarer at stillheten får en betydning i livet. Men mange er også usikre på om de klarer det. Når jeg reiser rundt med retreat i menigheter, er det som oftest bare for en dag, nok til at folk lærer å kjenne stillheten, og seg selv i den, sier Ulla.

– Mange forbinder stillhet med den ubehagelige tausheten rundt et middagsbord, og den vil man jo skal ta slutt så fort som mulig. Andre tenker på stillheten i naturen, noe man lengter etter. I dag er det også en stor utfordring å slå av mobiltelefonen og ikke være tilgjengelig på internett, poengterer hun.

Skru av mobilen

– Her har det skjedd mye i løpet av de årene dere har jobbet med retreat?

– Ja, det fantes ingen mobiltelefoner da vi begynte. Nå er jeg blitt veldig tydelig på hvorfor man skal skru av mobilen, sier Magnus.

– Men mange forstår det ikke. De tenker at det tar jo bare et minutt å gi en beskjed, mens det faktisk kan ta deg flere timer, ja, en hel dag før du er tilbake der du var før du ringte. Fordi du kobler deg på en verden som retreaten hadde koblet deg løs fra. En jente på 22 fortalte at hun hadde fått panikk da vi sa at mobilen skulle skrus av. Hun kunne ikke forestille seg at det var mulig. Men så gjorde hun det, og merket hvor godt det var. Det ble en viktig erfaring for henne, forteller Magnus.

– Det gode i det, er ikke forbudet, men at det blir en hjelp til større frihet. Det er som med stillheten. Poenget er ikke å måtte være stille, men stillheten er en frihet, og den oppdager man først når man er i stillheten.

Guds bølgelengde

– Stillheten stiller oss inn på Guds bølgelengde, mener Ulla. 

– Jeg tror at man i kirken ofte er redd for hva folk skal komme til å oppleve, hvis man ikke sier at slik og slik er Gud, og gjør du det på den og den måten, innenfor bestemte rammer, så blir det teologisk riktig. Men stillheten lar Gud være veldig stor, og veldig nær. Gud kan tale til ethvert menneske, uten at noen andre må formidle det. Det er jo derfor vi lar folk få være i stillheten, understreker hun.

– Frykten for stillheten har mange årsaker, mener Magnus.

– Vi bombarderes så ekstremt i dag av ord, bilder og lyd, at stillheten er blitt en mangelvare. Blir det stille, er det oftest en teknisk feil. Stillheten blir et problem, i stedet for å være den basis den har vært for mennesker i titusener av år. Vi trenger å vende tilbake til stillheten, på samme måte som vi vender tilbake til jorden. Det er der vi vokser, står og har vår eksistensielle grunn.

Vi trenger å vende tilbake til stillheten, på samme måte som vi vender tilbake til jorden. Det er der vi vokser, står og har vår eksistensielle grunn.

Magnus Malm

Ventetiden

Ulla og Magnus ga ut hver sin bok i høst, begge med bønn som hovedtema. 

Ullas Med tomme hender har undertittelen Bønner i ventetider. Magnus’ Kjennetegn handler om Å søke Guds nærvær i en kaotisk tid.

For et par år siden, uken før Askeonsdag, var Ulla på et møte der Arnfinn Haram snakket om fastetiden. Det fikk henne til å begynne å tenke på hva hun ville gjøre i denne ventetiden før påske. 

– Jeg bestemte meg for å skrive en bønn hver dag. For min egen skyld. Det ble en god øvelse som hjalp meg å holde meg på sporet.  

Ullas bønner ble etter hvert til en bok der hun tar for seg både adventstiden, fastetiden og tiden fra himmelfart til pinse. 

– Bønnene er forankret i kirkeåret, slik at man ber sammen med kirken og ikke fastner i sin egen form for åndelighet. Jeg håper også at den som leser kommer på tanken å skrive bønner selv, og dermed utvide bønnens rom. Der kan bibelord som følger kirkeåret bidra. Men også kunsten er viktig, understreker Ulla, og tenker ikke minst på alle bildene som er med i boken hennes. De er laget av Barbro Raen Thomassen og Marianne Rønnow. 

Døgnrelatert

– Min bok er ikke kirkeårsrelatert, men døgnrelatert, forteller Magnus om Kjennetegn. 

– Det går tilbake til min egen erfaring av å be Guds ord, i en daglig internalisert tidebønn. Jeg begynte for drøyt 25 år siden med å forme enkle bønner ut fra bibeltekster, som jeg lærte meg utenat. Jeg har alltid bedt morgen og kveld. Men jeg har også, når jeg har hatt anledning i løpet av dagen, bedt en middagsbønn og tidlig kveldsbønn, sier han.

– Grunnprinsippet har vært dels å holde fast ved det å be fire ganger daglig, og dels være fullstendig fri for skyldfølelse når jeg ikke får det til. Det har betydd utrolig mye. Det er som et fast kontinent. Å be Guds ord er som å sette føttene på fast mark når sjelen er totalt kaos. Når jeg snakker om kaos, mener jeg både den kaosverden som fins rundt oss, og den vi har i oss.

Som å puste

– Uten å be om et fasitsvar eller en definisjon: Hva er bønn?

– Jeg tenker at så fort du sier du – og ikke han – til Gud, så er det bønn, svarer Ulla.

– Det er lett å fastne i refleksjoner og tanker. Men å si du – da er man rett inne i relasjonen med Gud.

Magnus er i prinsippet enig med Ulla, men ønsker seg et litt videre spenn:

– Om du leser Salmenes bok merker du at folk hele tiden pendler mellom han og du. Standardspørsmålet i åndelig veiledning er: «Har du snakket med Gud om dette?» Og da er svaret veldig ofte «nei». Tenker man etter, har man bare gått og tenkt på det selv. Da blir det avgjørende skrittet at man begynner å si: «Hva synes du om dette, Gud?» 

Samtidig fins det en dynamikk i det, som Salmenes bok lærer oss, mener Magnus.

 – Der veksler det hele tiden mellom han og du, som skaper en slags romslighet, eller generøsitet, der sjelen får vandre mellom seg selv og Gud. Omtrent som det å puste. I den innstillingen til bønn kan det veksle mellom han og du fordi jeg er tydelig vendt mot Gud også når jeg reflekterer selv.

Bønn er relasjon

– Samtidig vil jeg si at bønn er relasjon. Og det skiller bønn fra ulike typer åndelige teknikker som handler mer om min egen bevissthetstilstand, som mindfullness og liknende, som også kan ha sin verdi. Men bønn blir det når jeg relaterer til noen annen enn meg selv. Det er avgjørende, understreker Magnus.

– Ja, det grunnleggende er jeg og du. Så kan man si han i neste omgang. Men man kan også bli sittende fast i å tenke bare han om Gud, sier Ulla.

 – Ja, og da har man gjort Gud til et objekt, og beveger seg bare i sine egne sirkler. Da skjer det også veldig lite, mener Magnus.

– Det er først når jeg begynner å relatere til Gud at det begynner å skje noe. Igjen ser vi det i Salmenes bok. Alt kan sies til Gud: Fins du? Er du god? Har du sluttet å bry deg? Alle slike spørsmål fins der, men de stilles til Gud. Derfor skjer det noe.

Mange prøver å be slik andre har sagt at de skal be. Det går ofte ikke.

Ulla Käll

Uten ord

– Det er veldig lett å tenke at bønn bare er ord – eller stillhet, sier Ulla.

– Men det kan også være å spille gitar. Eller å male – som vi bruker mye på retreater. Mange sier at de ikke kan male, men henger likevel opp det de har malt når de kommer hjem. Fordi de fant noe – en farge, eller et punkt nede i venstre hjørne – som gjør at de vet hva det handler om. Bildet blir noe som taler direkte til dem, sier Ulla. Og legger til:

– Mange prøver å be slik andre har sagt at de skal be. Det går ofte ikke. Du må finne din egen måte å be på.