Hva angår det deg?

Av Erik Andreassen, pastor i Oslo misjonskirke Betlehem. Andakten stod på trykk i Agenda 3:16 nr 7/2019

Pappa, er du saft?» Det var sønnen min som avbrøt diskusjonen han og jeg hadde. Det er et par år siden nå, han var syv. 

«Eh, nei…», svarte jeg litt forundret. 

«Nei, så slutt å bland deg», triumferte han. For det var det jeg gjorde. Jeg syns replikken var så bra, at jeg bare måtte la han få viljen sin. 

Jeg har det med å blande meg. Som om jeg ikke har nok med mine egne greier. Jeg kan ha ganske mange meninger om mye forskjellig, og syns selv det jeg tenker kan være ­ganske smart. Slike som meg kan være slitsomme. Samtidig er det vel en forskjell på å blande seg og å bry seg. Hvor går det skillet? Når er det den negative formen av å blande seg inn i noe man ikke har noe med, og når er det å være ­engasjert i et annet menneskets beste? 

Dette er noe av det jeg opplever er utfordrende med å være pastor. Bibelen sier at vi som er hyrder skal formane og oppmuntre, tale til rette og tale trøst. Men hvordan gjør man dette, uten at det oppleves som en fullstendig kollisjon med dagens individualistiske ­kultur? «Menighetstukt», liksom, er det i det hele tatt mulig i 2019? Trenger vi det?

Jeg kjenner i alle fall flere som har forlatt kristne ­fellesskap fordi det ble for trangt. Mennesker nær meg. Som opplevde at rammene for hvordan man skulle være kristen, ble for rigide. Fellesskapet ble for lite, for tett, for påtrengende. Det ble ikke den gode formen for omsorg, men mer den kontrollerende innblandingen. 

Jesus sier vi kan påpeke flisen til vår neste, men bare når ­vi er ferdig med vår egen ­bjelke. Men blir vi noen gang det?

«Elsk synderen, hat synden», har vært nevnt som et slags ideal i noen år. Det er ikke lett å gjøre det skillet, men er det ikke uansett mer bibelsk, mer likt Jesus, å si: «Elsk synderen, hat din egen synd»? Jesus sier vi kan påpeke flisen til vår neste, men bare når vi er ferdig med vår egen bjelke. Men blir vi noen gang det? Det er uansett et stort ansvar vi påtar oss, når vi blander oss inn i andres liv. 

Magnus Malm, i sin nye bok Fri til å tjene, gjorde meg oppmerksom på en veldig kort dialog mellom Jesus og Peter. Den står i Johannes kapittel 21, og jeg har ­egentlig aldri lagt spesielt merke til den. Jesus har møtt sine disipler på stranda etter oppstandelsen. Peter har fått fornyet og bekreftet sin etterfølgelse av Jesus, og Jesus har fornyet og bekreftet sin tro på Peter. Gitt han et nytt oppdrag og samtidig varslet om at det er mørke skyer på horisonten; Peter skal bli ført steder han ikke vil. 

Da ser Peter bort på den andre disippelen (­Johannes?), og sier; «Herre, hva skal skje med ham?» Og Jesus svarer: «hva angår det deg? Følg du meg!» (Joh 21,22). Jesus spør kanskje ikke «Er du saft?», til Peter, men det er som han vil betrygge Peter om at Johannes er hans ansvar. «Tenk på din egen etterfølgelse, Peter. Johannes tar jeg meg av.» Malm sier at det kan være ­frigjørende for en kristen leder å kunne hvile i dette. Samtidig tenker jeg at det ikke bare gjelder ledere. Og jeg tror vi alle kan ha godt av å bli minnet om å være mer opptatt av hvordan vi selv følger Jesus på alle livets områder, enn å sammenligne oss med alle de andre. Kanskje vil Jesus utfordre noe i ditt i liv, men i det andre menneskets liv er det helt andre saker Jesus er i gang med. Jesus er hyrden, så ikke bland deg. Men bry deg!