Hva hjelper det å bekymre seg?

Mange bruker mye tid på å bekymre seg. Bruk livet til å leve, og håp det beste oppfordrer forfatter og lege Ingvard Wilhelmsen.

Tekst: Per Arne Gjerdi –  Publisert 20.05.2021 (Denne saken stod på trykk i Agenda 3:16 nr 12/2018)

Jesus sa vi ikke skulle bekymre oss for morgendagen. Likevel tar vi sorger på forskudd, frykter sykdom og prøver å sikre oss mot alt som kan gå galt. Bruk livet til å leve, og håp det beste, oppfordrer lege.

Det meste i livet kan vi ikke gjøre noe med, sier Ingvard Wilhelmsen. 

– Vi velger verken våre foreldre eller hvilke sykdommer vi får. Heller ikke dollarkurs, hva folk synes om oss eller når vi skal dø. Det meste får vi ikke kontroll på. Det eneste vi virkelig kan kontrollere, er våre egne holdninger og handlinger. Der står vi helt fritt. Det liker jeg å snakke med folk om, for det kan de gjøre noe med. 

Wilhelmsen er forfatter, lege og professor emeritus med hypokondri og psykiatri som spesialfelt. I alle sine samtaler, foredrag og bøker er han særlig opptatt av holdninger og hvordan vi forholder oss til ting.

Binyrene reagerer
– Hvis du tolker noe som skummelt, farlig eller truende, reagerer binyrene med å produsere adrenalin. De sjekker ikke om du har tolket rett. Så følelsene våre er i stor grad styrt av våre holdninger. 

– Vi tar ofte sorgene på forskudd?

– Ja, det er det mange som driver med, uavhengig av tema. Jesus advarer mot det. I Matteus 6 sier han at vi ikke skal bekymre oss for morgendagen, og at hver dag har nok med sin egen plage. Det er mange, også kristne, som ikke bryr seg om det, sier Wilhelmsen og legger til:

– Jesus har også en spesialhilsen til hypokonderen, når han i samme kapittel sier: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» 

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?

Jesus i Matteus 6, 27

Viktigst: Hvem er du?
– Arv og miljø preger oss, men ikke slik at vi ikke kan endre oss, mener Wilhelmsen.

– Det er mye som former oss gjennom livet, og det er veldig vanskelig å forklare hvorfor vi er som vi er. Men det er heller ikke så viktig. Det viktigste er: Hvem er du? Hva står du for? Hva bruker du kreftene til? Personligheten er vanskelig å få endret. Den er veldig stabil. Men holdninger kan man endre på en flekk. 

– Det høres veldig enkelt ut?

– Ja, det sier også folk til meg. Men det er faktisk mye som er lett å si, som også er helt sant. Folk sier til meg: «Du, jeg får ikke trent så mye som jeg vil.» Da svarer jeg: «Jo, det gjør du. Det er det som er saken.» Det er et prioriteringsvalg. Når folk har helt urealistiske ambisjoner, sier jeg: Du må bestemme deg, og oppføre deg som du mener det. 

– Vi velger verken våre foreldre eller hvilke sykdommer vi får. Heller ikke dollarkurs, hva folk synes om oss eller når vi skal dø. Det meste får vi ikke kontroll på. Det eneste vi virkelig kan kontrollere, er våre egne holdninger og handlinger, sier Ingvard Wilhelmsen. Foto: Per Arne Gjerdi

Nyttige holdninger
– Hvordan skiller vi mellom personlighet og holdninger?

– Personlighetstrekk er for eksempel innadvendt eller utadvendt, og vanskelig å endre. Holdninger til grubling og bekymring, og hvor mange sorger man skal ta på forskudd, det kan man velge her og nå. 

Wilhelmsen mener det er viktigere at en holdning er nyttig enn at den er sann. 

– Stort sett vet vi jo ikke hva som er sikkert og sant. Da jeg reiste med flyet fra Bergen til Oslo i går, visste jeg jo ikke om flyet kom til å lande trygt, men jeg valgte å tro det. Det syntes jeg var en nyttig holdning. Du vet ikke hundre prosent sikkert om du er frisk eller syk i morgen, men hvis du vil ha mindre helseangst, er det nyttig inntil videre å stole på kroppen.

Angsten er en gave
Bekymring og angst er en gave fra Gud, mener Wilhelmsen. 

– Det er jo en grunn til at vi fikk binyrene, altså stresshormonene. Vi har en hjerne som kan identifisere fare eller trussel, som så aktiverer binyrene slik at vi får både hjertebank og pågangsmot. Det redder i ytterste konsekvens vårt eget eller andres liv, poengterer legen. 

– Problemet er at hver gang vi tolker noe som skummelt, farlig eller truende, sjekker ikke binyrene om vi har tolket rett. Det er derfor vi må være realistiske i vår realitetsvurdering. 

– Hvordan er vi det?

– Hver gang vi kommer over et spørsmål der svaret ligger i fremtiden, kan vi bare la det ligge. Vi må ha noen kriterier for hvilke tanker vi duller med, sier Wilhelmsen og utdyper: 

– Det er ikke noe galt med selve spørsmålene. Problemet oppstår hvis du prøver å finne svar ved å gruble og bekymre deg, øve på at ting skjer, ta sorgene på forskudd og stålsette deg. Det er bare tull. Du vet jo ikke hva du skal øve på. 

Hypokonderne
Ingvar Wilhelmsen er særlig kjent for å behandle dem som er så kronisk bekymret for egen kropp og helse at de har fått en diagnose, nemlig hypokonder. 

– Det å ha litt helseangst er helt normalt. Det gjør at folk trener, ikke røyker og så videre. Men hypokonderne har som hovedprosjekt å ikke dø – i alle fall ikke nå. Når jeg spør hypokonderne om de vet hva de skal dø av, svarer de at de har ikke peiling. Hvordan kan du unngå å dø da, spør jeg. Det er jo ikke så lett, men de må i alle fall følge med, sier de. Så begynner de å overvåke kroppen. 

– Hva skjer da?

– Hvis du ber hjernen om å følge med på et bestemt sted på kroppen, så er det i seg selv symptomgenererende. Og så tolker man det gjerne som tegn på noe farlig, og da kommer angsten. Få ting er så trøttende som å gå med binyrene påskrudd. Angsten bør reserveres for det som er farlig, ikke våre tanker og bekymringer for hva som kan være farlig, sier Wilhelmsen og legger til:

– Har man normal helseangst, går man og får sjekket den ene føflekken som har forandret seg. Men å gå og bekymre seg også for alle føflekkene som ser helt OK ut, er verre.  

Begynnelsen på slutten?
Når man frykter en alvorlig sykdom, har vært til undersøkelse, og går og venter på svar, kan man ifølge Wilhelmsen velge en av tre holdninger: 

– Den ene er katastrofetenkningen: «Det er nok noe alvorlig. Begynnelsen på slutten. Nå må jeg stålsette meg.» Så har du kongeholdningen: Da Kong Harald etter å ha hatt ekte blærekreft, ble spurt om han var redd for tilbakefall, svarte han: «Nei, jeg er frisk til det motsatte er bevist». En tredje holdning er å si at man har ikke peiling på om det er sykdom eller hvordan det går. Da er man avventende og lar være å gruble.

Offerrollen
Wilhelmsen har skrevet Det er ikke mer synd på deg enn andre – en bok om ansvar og frigjøring. 

– Jeg forstår jo at det i varierende grad er synd på folk. Men hovedpoenget mitt i den boken er at ingen situasjon i livet – det være seg sykdom, forbigåelse eller konflikt, er så vanskelig at ikke en liten dose selvmedlidenhet og bitterhet kan gjøre det enda verre, sier Wilhelmsen med et smil om munnen. 

 – Det er naturlig, hvis man opplever urettferdighet, at man er innom offerrollen, men det er ikke et sted å bli værende. Da har du fått et problem i tillegg til det opprinnelige problemet. Det sprer ikke akkurat glede og god stemning. Derfor advarer jeg mot det. 

– Du sier også at livet simpelthen er urettferdig?

– Ja, det er usikkert og urettferdig. Vi er jo ikke blant de verst stilte her i landet. Men livet er veldig urettferdig. Jeg tror flaks og uflaks er veldig undervurdert. Det meste får vi ikke kontroll på. 

«Min fred gir jeg»
– Hva og hvor er Gud i dette?

– Gud kan man tro på. Det gjør jo jeg. Men tror du på Gud, får du nå høre litt på hva han sier gjennom Bibelen. «Gled dere», står det. Det tar jeg såpass på alvor at jeg faktisk tar gleder på forskudd. Jeg tror også vi er frelst av nåde, og det er for meg et hvilested i en usikker verden, sier Wilhelmsen. 

– Du kan velge roen rent psykologisk, selv om du vet at alt kan skje. Men i tillegg gir troen oss en fred vi ikke velger selv. «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg», sier Jesus i Johannesevangeliet. Angst er greit, men hvis hjertet blir grepet av angst og uro, fører det til motløshet. Der hjelper troen oss. «Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir», sier Jesus videre. 

«Jeg har nemlig den holdningen at jeg er frisk inntil det motsatte er bevist.»

Kong Harald i VG-intervju i 2006, sitert i Wilhelmsens bok Kongen anbefaler

Foto: Sølve Sundsbø / Det kongelige hoff

Besøkte kongen
– Jeg har spurt meg selv: Hvorfor er jeg her på jorda? Hva er min oppgave? Hva er mitt kall? Hva blir ikke gjort hvis ikke jeg gjør det? Og så har jeg bestemt meg for å gjøre det først og skikkelig, sier Wilhelmsen. 

– For min del handler det om å formidle, og drive med folkeopplysning. 

– Er det en grunnleggende realistisk livsholdning du målbærer? 

– Ja, realistisk og optimistisk. Det går ofte bra med mange ting.

– Du har viet en hel bok til kong Haralds holdninger og standpunkter?

– Ja, han har gode holdninger, både til bekymringer, risiko og annet. God arbeidsmoral har han også. Han er 81 år (saken er skrevet i 2018, red.anm.) og får spørsmål om han ikke skal gå av snart og bli pensjonist. Nei, sier han, konger går ikke av, de dør. Hvorfor skal han gå av? Han er jo levende. Og hvis han skulle slutte å reise, skulle han sitte på Slottet hele tiden?

– Kongen leste boken din, og du ble invitert til Slottet?

– Ja, han likte den godt og syntes det var et greit utvalg av holdninger jeg hadde valgt. 

– Hva snakket dere om?

– Han så at jeg gikk så dårlig, og lurte på hva det var. Jeg har hatt dårlige bein siden 1984. Så jeg forklarte, og han var veldig empatisk. «Men det ser ut som du klarer deg», sa han. Så snakket vi om litt andre ting, før han kom tilbake til det med beina. «Ja, ja, det er jo tross alt best å eldes nedenfra», sa han. 

Håp det beste
Når det gjelder holdninger og forestillinger, vet folk veldig ofte ikke hva de holder på med, mener Wilhelmsen. 

– Det mest irrasjonelle høres rasjonelt ut inne i hodet, sier han og gir et eksempel.

– Det var en som ikke turte å kjøre i tunnel. Hvorfor ikke, spurte jeg. «Det er så skummelt», svarte hun. Hva er farlig, lurte jeg på. «Jo, det kan skje en ulykke der inne». Hvor stor er sjansen egentlig? «50 prosent», svarte hun.  Hvordan kom du frem til det, spurte jeg. «Det er helt logisk. Enten skjer det, eller så skjer det ikke», sa hun. Da er det mye som er farlig, smiler Wilhelmsen, og oppsummerer sin egen livsholdning i et par setninger: 

– Lev noenlunde sunt, og håp det beste. Bruk livet til å leve, ikke til å ikke dø.