Syndere i slektstreet
Andakten er skrevet av Erik Andreassen, pastor i Oslo Misjonskirke Betlehem
Publisert i Agenda 3:16 nr 8/2020
Jul er tiden for å treffe slektninger. I alle fall var det slik før korona, og i alle fall er det slik i mange familier. De nærmeste på julaften. En litt utvidet sirkel 1. juledag, og så treffer man de mer perifere ettersom romjulen skrider frem. Det er ofte da man innser at i en slekt finnes det litt av hvert av personligheter og historier. Og om man klatrer videre i slektstreet blir det enda mer åpenbart; alle familier har noen man ikke forteller om med like stor stolthet. På slektstreet kan det bare se ut som nok et navn, men familien kjenner hva som skjuler seg bak, og går raskt videre når historien skal fortelles.
Slik var det med slekta til Jesus også. Der evangelisten Lukas begynner med fortellingen om Jesu fødsel, begyn-ner Matteus med Jesu slektstre, og også der skjuler det seg mye. Vanligvis, når historieskriverne ble hyret inn av kongen, var det ikke uvanlig med gap i kronologien eller redigering for at ikke oppdragsgiveren havnet i dårlig lys eller selskap. Men hva gjør Matteus? Han fremhever dem! Han tar til og med inn personer i slektstreet som strengt tatt ikke hadde trengt å være med.
Fire kvinner, for eksempel. Som jo spiller en vesentlig rolle i å videreføre en slekt, men som ikke var vanlige eller nødvendige å nevne i kronologier på Jesu tid. Men hvis man bare skal nevne fire, hvilke fire skal man velge? Matteus ønsker å overbevise sine med-jøder om at Jesus er Messias, Frelseren. Og man skulle tro at han ville nevne de personene som styrket argumentet. Ekstraordinære personligheter, de som leserne ville tenke tilbake på med stolthet, de som tilhørte deres folk og som hadde utmerket seg med klanderfrie liv og sterke meritter – at det var fra en slik slekt frelsen Jesus kom.
Men hvem er det Matteus fremhever i slektstreet? Først Tamar, hun som lurte svigerfaren sin til å ligge med seg etter at Onan hadde dødd da han nektet å gjøre sin plikt etter at ektemannen til Tamar, Er, hadde blitt drept fordi han var ond i Herrens øyne. Hvorfor måtte du rippe opp i den historien, Matteus? Ikke akkurat et stolt øyeblikk. Kunne du ikke bare skrevet «Juda fikk Peres» og gått videre?
Julens glade budskap er ikke reservert dem med plettfri vandel og lytefritt slektstre.
«Peres fikk Hesron, Hesron fikk Aram» og sånn fortsetter det, men så stopper Matteus opp igjen: «Salma fikk sønnen Boas med Rahab». Rahab? Den prostituerte utlendingen? Så dukker moabittkvinnen Rut opp blant alle mannfolkene og så stopper Matteus opp ved hun som ikke får et navn, men som Matteus vil minne alle om at tilhørte en annen: «David fikk sønnen Salomo med Urias kone». David, den store folkehelten. Hvorfor fremheve kongens utroskap og han som David tok livet av, når det strengt tatt ikke var nødvendig?
Mange mener evangelisten Matteus var disippelen Matteus. Han hadde fulgt etter Jesus. Sett hvordan han var, og hvem han var sammen med. Det var i sitt eget hus, sammen med tollere og syndere, Matteus hadde hørt Jesus si: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matteus 9,13) Og han hadde vært en av dem, og når han skal skrive historien er det som om det er viktig for ham å nevne at det er mange av dem. De er selve poenget med historien om Frelseren.
Julens glade budskap er ikke reservert dem med plettfri vandel og lytefritt slektstre, for da ville det ikke vært noen kvalifiserte. Matteus minner oss om at evangeliet om Jesus er gode nyheter for Tamar og David og alle oss andre.