;

Vil formidle en trygg tro

– Jeg klarer ikke å svare like langt på lange henvendelser jeg får fra publikummere, men jeg viser at jeg bryr meg, og det betyr veldig mye for meg, sier Lewi Bergrud.
– Jeg klarer ikke å svare like langt på lange henvendelser jeg får fra publikummere, men jeg viser at jeg bryr meg, og det betyr veldig mye for meg, sier Lewi Bergrud. Foto: Paal Audestad

Lewi Bergrud synger helst om håp, trøst og tro. – Selv om jeg ikke alltid har vært så målrettet, er det mer og mer tydelig hva jeg vil med musikken.

Tekst Brita Skogly Kraglund Publisert i Agenda 3:16 nr 8/2021

– Vi ber sammen før konsertene. Det kommer helt av seg selv. Alle vil det. Det samler sinn og tanker, forteller artisten en tidlig formiddagsstund.

Minstejenta på to er fulgt til barnehagen, og Lewi Bergrud har spasert fra leiligheten på Sandaker i Oslo til kafeen på Bjølsen for å fortelle om det som opptar ham. Mye – veldig mye handler om en trygg tro som har vært der siden ­barndommen på Toten. 

Gitar og strengemusikk

Lewi er attpåklatt – ni år etter nummer fire. 

– Mora mi trodde hu var sjuk, så menigheten ba for a. De ble bønnhørt med meg, forteller Lewi på totning-dialekt, før han bryter ut i latter. 

Karrieren hans startet i pinsemenigheten på Lena.

– Mamma lærte meg de første grepa på gitaren. Det var musikk hele tiden i vår familie. Vi brøyt ut i sang. Allerede som seks-sjuåring kjente jeg: «Dette er veien å gå.» Søstrene mine synger bedehusmusikk. Det samme gjorde mamma og pappa. 

Dermed bar det rett inn i strengemusikken. Ingen hadde noter. «Du får følge med Bergrudn», sa de. 

– Etter hvert ble det ungdomsmusikken. Rett ut for å spille for folk. Men jeg ble ikke pushet på. En kompis fra Baptistkirken tok meg med på betalte spilleoppdrag. «Oi, man kan tjene penger på det», tenkte jeg da jeg havnet rett ut i det som 18-åring.

Målrettet

Lewi Bergrud har levd av musikken siden han var i begynnelsen av tyve-årene. 

– Selv om jeg ikke alltid har vært så målrettet, er det mer og mer tydelig hva jeg vil med musikken. 

– Og det er?

– Jeg kan kombinere den med et godt budskap. Lenge hadde Knut Anders Sørum og jeg et band; «Expect a miracle». Det holdt vi på med i mange år. Reiste i mange land. USA, Spania, Frankrike, Russland, og vi ble rike på opplevelser. Det var et kristent band der målet var at vi skulle være like bra som andre band. Vi spilte på utesteder og hadde et tydelig budskap.

– Hvordan ble det mottatt?

– Vi skulle vitne mellom hver låt til å ­begynne med. Vi heiste flagget helt til topps. Man kan le litt av det, men mange husker det og sitter igjen med mye godt. Vi fikk mange gode samtaler. Det er det som sitter att for meg, sier han og legger til:

– Det var ungdommelig frimodighet. Folk kunne for eksempel si: «Bestemora mi ber for meg og jeg ber jo til Gud for unga mine. Men jeg er ikke kristen, for jeg går jo ikke i kirken.»

– Du høres ut som en som tror, kunne jeg si. 

Øvelsene ble holdt på stabburet hos Knut Anders som bodde halvannen kilometer unna, eller i Filadelfia. 

– De ble ofte korte, men bønnemøtene ble som regel veldig lange. Når jeg ser tilbake, var det mange sterke ting. Vi brukte virkelig tid i bønn og opplevde ting som var uforklarlig med bandet. 

– Som hva?

– Vi fikk tilbud om å spille stadion-konsert i Spania. Konserten skulle begynne klokka 19. Da hadde det kommet åtte publikummere. Når du er 23, håndterer du ikke det så bra. Da vi kom inn i byen, kjente vi et negativt trøkk i atmosfæren. Noe stengte. Vi tror noen ba til den onde om at vi ikke skulle lykkes, men vi spilte for de få. Dagen etter leverte vi cd til en annen arrangør, like i nærheten. Kvelden etter spilte vi for flere tusen. Det ble en sterk konsert. Dattera til gitaristen som var med på turen hadde spurt om å få hilse på dama i den hvite kjolen – en engel. Hun så noe som ikke vi så, som var nødvendig for oss der og da. 

Noe nytt

Men bandet ble etter hvert en mindre del av jobben. 

– Det glei over til at jeg fikk spørsmål om å spille for andre artister. Lista over dem er lang. Det var kjempegøy. Spillegleden var utømmelig. Men en kveld sto jeg på en stor konsert og spilte. Det kunne se kult ut i menneskers øyne, men jeg kjente at jeg sto ved et veiskille. Jeg var ikke tilfreds og lykkelig. Det var ikke for at navnet mitt skulle fram jeg spilte. Det var noe annet som dreiv meg.

Musikeren begynte å lage sanger. Han hadde noen på lur, og samlet dem sammen til et album. En platedirektør ringte og sa at en av sangene hans var på sjuendeplass på VG-lista. 

– Da jeg begynte med den kursendringen, snudde ting raskt. Jeg har bygd stein for stein. Og mye løsnet da jeg begynte å synge på norsk, på dialekt.

– Hvorfor er det bra?

– Det blir personlig. Folk synes det er fint og tar tekstene til hjertet sitt. Jeg lager tekster som folk skal bruke i sine liv. Jeg håper og opplever det. 

(…)


Les hele intervjuet i Agenda 3:16 nr 8/2021. Vil du lese mer? Bli abonnent her.