Jeg har lært å gå saktere

Han er toppleder i et kirkesamfunn og pastor. Men da Jarle Skullerud gikk inn i en dyp depresjon tidligere i år, opplevde han Gud som fjern. Likevel tror han at Gud er til stede midt i lidelsen.

Tekst og foto Kristin Wennemo Malmin – publisert i Agenda 3:16 nr. 6/2022

En søndag i mars i år taler Jarle Skullerud på en gudstjeneste i Arendal Frikirke. Han taler godt, har han fått høre i ettertid. Men pastoren i menigheten, som kjenner Jarle, forstår at ikke alt er som det skal være. For mannen som nettopp talte har ikke overskudd til menneskene rundt seg etter møtet slik han pleier. Kjøreturen tilbake til Oslo husker Jarle ingenting av. Få dager senere blir alt mørkt.

Synodelederen i Den Evangelisk Lutherske Frikirke, som også er en av pastorene i Oslo Østre Frikirke, blir sykmeldt på fulltid.

Naturen er viktig
– Med god hjelp av fagfolk, familie, ikke minst kona Heidi og nære venner, er jeg tilbake i 40 prosent stilling nå, forteller Jarle en ettermiddag i slutten av august. Han har en liten sekk på ryggen og er klar for spasertur og en prat langs stiene inn til Lutvann. Østmarka ligger rett ved hjemmet på Lindebergåsen i Oslo. 

– Det er mye man trenger å trene opp etter fire måneder – også kroppen. Derfor er Østmarka viktig for meg – å komme seg ut, gå tur, være ute i naturen, forteller Jarle.

Da Frikirken hadde synodemøte i juni, var han på fire dagers fottur i Østmarka med en kamerat. Mellom Lindeberg og Enebakk kirke ble det tre overnattinger i hengekøye.

– Jeg var fortsatt ganske deprimert på den tiden, så jeg logget fullstendig av og koblet helt ut. 

Mektige grantrær sørger for skygge mange steder langs stien, men sola varmer og lyset trenger jevnlig igjennom tretoppene. Jarle kommenterer at i Østmarka ligger røttene til trærne ofte over bakken. 

– Kan du beskrive hva som skjedde da nedturen kom?

– Det ble bare helt svart, forteller Jarle.

Det var i mars, et par uker etter at han hadde blitt frisk etter korona.

– Jeg hadde nok kjent på stress. Det var mye på jobb, og mye i familien og vennekretsen. Jeg tenkte at jeg klarer å holde ut til påske. Men det gikk bare noen dager, for etter besøket i Arendal en søndag, hadde jeg viktige møter både mandag og tirsdag, og jeg ble helt utslått. Torsdag hadde jeg et møte med daglig leder i Frikirken. Da brast det.

Daglig leder ba ham om å dra hjem. Jarle ble sykmeldt og avlyste alle avtaler frem i tid. Få dager senere fikk han time hos psykiater.

– Heldigvis gikk det raskt, jeg fikk litt medisiner og fikk begynne behandling tidlig. Men de fire første ukene sov jeg 14 til 18 timer i døgnet. Det var behagelig å sove, for jeg drømte så godt. Å våkne var en skuffelse, for da var realiteten tilbake. Jeg ville bare sove videre.

Jarle innrømmer at han nok på et tidspunkt tenkte at det hadde vært godt å ikke våkne i det hele tatt. Men det tok ikke lang tid før medisinene begynte å virke. 

– Da ble det litt etter litt lysere. 

En uke på sjelesorginstituttet på Modum Bad var bra, og å oppleve stillheten på Lia gård gjorde godt. Men å være i samme rom som mange andre som også var på retreat, ble for krevende. 

Når Gud ikke svarer

– Hvorfor sa du ja til å snakke om mørket du har vært igjennom?

– Det er så mye fokus på hvem Gud er i møte med lidelse og smerte, og hvordan mennesker takler det mørke i livet sitt. Så opplever jeg i alle fall for egen del at det er lett å havne i to grøfter – enten i grøfta der alt handler om å be til Gud, og så svarer han og så løser det seg – du blir frisk og får et godt liv, og sliter ikke med psykiske problemer. Eller du havner i den andre grøfta, der man har behov for å bortforklare, sier gjerne at Gud er fraværende og at han ikke er opptatt av småting i hverdagen. Jeg mener begge deler blir helt feil, fremhever Jarle med trykk på ordet helt. 

Pastoren får det ikke til å stemme med egen erfaring, ei heller med det han leser i Bibelen.

– Jeg har en barnslig, enkel tilnærming til at Gud er en god Gud, og at Gud er til stede midt i lidelsen. Jeg kan ikke forklare hvorfor mennesker møter det de møter, men jeg tror det blir skummelt hvis vi først og fremst skal være opptatt av å bortforklare. Jeg har en tillit til at Gud er der midt i smerten.

– Merker du det?

– Ikke alltid. Jeg opplevde ikke Gud veldig nær da jeg hadde det som vondest. Men jeg fortsatte faktisk å be, forholdsvis egoistiske bønner, og jeg leste i Bibelen. Jeg skal ikke si at det kjentes godt, men det kjentes trygt og rett på en måte som at «her hører jeg hjemme». 

Jarle har to yndlingsavsnitt i Bibelen når det gjelder sykdom og helbredelse. Det ene handler om Betesdadammen, om syke som ligger ved vannkanten og venter på at en engel skal komme for å røre opp vannet så de kan bli friske.  

– For meg er det en historie om at Jesus ser den ene, at han bryr seg om den ene. Men den ene mannen som ble helbreda av Jesus var jo ikke den eneste som lå der. Det lå mange der som Jesus bare gikk ifra. Hva skal de tenke? Hvorfor så ikke Jesus meg? Jeg tror ikke det er noe i Guds ord som tilsier at Jesus elska de menneskene mindre. Da blir det et mysterium på en måte – hvorfor gikk han forbi? For meg har det vært godt å dvele i mysteriet og ikke gruble for mye, men bare akseptere at sånn var det.

Bak stengte dører

Den andre historien er om døperen Johannes når han havner i fengsel. 

– Han kjenner jeg meg godt igjen i, sier Jarle med ettertrykk.

– Han sitter i fengsel og er redd for livet sitt – han som har stått og proklamert Jesus som Guds sønn. Så begynner han å tvile. Han tviler fordi lamme går, døve hører og syke blir helbreda. Hvordan er det mulig? Det vet jeg godt, for jeg har også sittet bak stengte dører. Senest nå i vår, i depresjonen. Og hørt historier om at mennesker blir friske. Men Gud gjorde ingenting med meg, føltes det som. Jeg kan kjenne meg igjen i Johannes sin situasjon. Og jeg tar til meg Jesu ord om at «salige er de som ikke faller fra på grunn av meg.» Det går an å se seg blind på hva Jesus gjør i andre menneskers liv, og det går an å bli så opptatt av hva Jesus burde gjort i mitt liv, at jeg ikke ser hva han gjør.

(…)

Å dele svakhet
– Hvordan er det å være en som skal lede andre, være et forbilde, og samtidig oppleve en såpass dyp dal som du har vært igjennom?

– Det er tungt, for det blir en ekstra byrde i å ikke kunne lede, og ikke kunne oppfylle
det jeg er satt til å gjøre. Alle ønsker vi å gjøre en god figur og klare å gjennomføre ting. Samtidig må du som leder våge å være sterk og svak samtidig. 

– Hva slags svakhet er greit å dele?

– Du må ikke som leder bruke de du er leder for som terapeuter. Du må ha bearbeidet før du deler.

Jarle forteller at han har slitt med klaustrofobi i mange år. Noen år tilbake våget han ikke å si noe til kollegaer om at han for eksempel synes det er vanskelig å ta heis. Nå gjør han det. 

– Det at jeg er svak i møte med angsten min, betyr ikke at jeg ikke kan være sterk på andre områder. Jeg velger å være sterk der jeg er sterk, og svak der jeg er svak. Nå er jeg delvis tilbake i jobb, og da er jeg hundre prosent til stede i de 40 prosentene. Jeg er den lederen jeg var før jeg ble syk, og jeg har like mange tanker og drømmer som jeg hadde før jeg ble syk, og ønsker å lede.

LES HELE SAKEN I E-MAGASINET >>

VIL DU LESE AGENDA 3:16 DIGITALT? FÅ TILGANG HER!