;

Spor av tro på Nasjonalmuseet

Adolph Tidemand har valgt et rom som er gunstig med tanke på lyskilde, poengterer Ellen Lerberg i sin beskrivelse av «Haugianerne» fra 1852.

Mer enn en million besøkende har vært innom det nye Nasjonalmuseet i Oslo siden det åpnet i fjor sommer. Får de se Jesus, og finnes det spor av kristen tro blant de mange tusen kunstverkene der?

Tekst og foto Per Arne Gjerdi – publisert i Agenda 3:16 nr. 2/2023

Nasjonalmuseet i Oslo åpnet sine dører for publikum 11. juni i fjor, og har siden den gang hatt cirka 1,3 million besøkende. Museet har utstilt mer enn 6500 kunstverk, men har om lag 400 000 gjenstander i samlingen. Agenda 3:16 tok turen innom i mars for å se hva utstillingen inneholder av religiøs kunst. Med oss som guide fikk vi seniorkurator Ellen Lerberg, som har arbeidet med kunstformidling siden slutten av 1980-tallet.

Carl Ludvig Jacobsens statue «Ruth» fra 1884.
Joakim Skovgaards «Den gode hyrde» (1895), her på en blå vegg i Nasjonalmuseet, er kopi av en altertavle kunstneren laget for en kirke i Danmark.
«Herrens fremstilling i templet», av en ­kunstner fra Novgorod-skolen på begynnelsen av 1500-tallet, er et av mange ikoner på en rød vegg i Nasjonalmuseet.

Jesus i 1890-årene

Vi beveger oss først innover i museets andre etasje, og kommer snart til et rom som har overskriften «Bibelen inspirerer». Her henger blant annet Christian Skredsvigs monumentale «Menneskens Søn» fra 1891, der Jesus ankommer et norsk gårdstun som en vanlig mann i arbeidstøy. 

– Det er et ganske enestående maleri i norsk sammenheng, og Skredsvig så på det som sitt hovedverk, forteller Lerberg. 

– Det Skredsvig gjør er at han setter Jesus-­skikkelsen inn sin egen samtid og sitt eget miljø i 1890-årene. På den tiden var det flere kunstnere ute i Europa som jobbet på den måten. Det vakte stor forargelse hos mange, for man skulle ikke trekke det sakrale ned på vårt nivå.

Da vi på slutten av 1800-tallet fikk et stort oppsving i bygging av kirker og bedehus, ble det også en del oppdrag for kunstnerne.

Ellen Lerberg

Oppsving med kirker og bedehus

Det er ingen stor tradisjon her til lands når det gjelder å forholde seg til religiøse motiver i billedkunsten, mener Lerberg.

– Vi har ikke tradisjonen med utsmykninger, slik man har i den katolske kirken. Og etter reformasjonen ble det enda mindre av det. Vi har heller ikke tradisjonen med kongehus og adel som bestiller verk. Så da den norske billedkunsten begynte å blomstre for alvor, var det landskapskunsten som framfor alt kom til å dominere, opplyser hun.

– Men da vi på slutten av 1800-tallet fikk et stort oppsving i bygging av kirker og bedehus, ble det også en del oppdrag for kunstnerne, som da fikk anledning til å male altertavler.

LES HELE SAKEN I E-MAGASINET >>

VIL DU LESE AGENDA 3:16 DIGITALT? FÅ TILGANG HER!


Les mer: Da Jesus kom til gården