;

Nattverd på månen

Buzz Aldrin fotografert av Neil Armstrong på månen i juli 1969. Foto: NASA / Wikimedia

Det tilhører vår barnelærdom at Neil Armstrong var den første som gikk på månen. Men vet du hva andremann het? Vi har sett litt på hva Buzz Aldrin gjorde da han forberedte seg til å gå ut av landingsfartøyet.

Tekst Per Arne Gjerdi – publisert i Agenda 3:16 nr 4/2019

Det er 50 år siden den amerikanske romekspedisjonen Apollo 11 sendte de første mennesker til månen. Oppskytningen skjedde fra John F. Kennedy Space Center, og etter fire dagers ferd nådde landingsfartøyet månens overflate 20. juli, nærmere bestemt kl 21.17 norsk tid. 

Seks og en halv time senere satte astronauten Neil Armstrong sine føtter på månen, før han uttalte de berømte ordene: «Et lite skritt for mennesket, et stort sprang for menneskeheten». Cirka tjue minutter senere gikk også Buzz Aldrin på månen. Armstrong tok det berømte bildet der vi ser speilbildet av Armstrong i Aldrins visir. Michael Collins, den tredje astronauten om bord, ble værende i fartøyet. 

Ventetiden

Buzz Aldrin forteller i sin selvbiografiske bok Magnificent Desolation om ventetiden fra de landet og til de satte sine føtter på månen. Det var ikke bare å åpne døra, hoppe ut og rope: «Vi er her!» Flere timer var satt av til nødvendige forberedelser. Planen var å spise og hvile, og dessuten sove i sju timer etter landingen. Det var viktig å være uthvilt før bevegelsene utenfor landingsfartøyet. Media var blitt varslet om en lengre pause, for det kom ikke til å skje noe særlig mens astronautene hvilte.

«Men det var vanskelig å hvile med alt adrenalinet som pumpet rundt i systemet vårt,» skriver Aldrin, og fortsetter: 

«Likevel, i et forsøk på å forbli rolig og samlet, bestemte jeg meg for at dette ville være et utmerket tidspunkt for en seremoni jeg hadde planlagt som et uttrykk for takknemlighet og håp.»

Noe positivt for verden

Noen uker tidligere, da det nærmet seg ­Apollo-ekspedisjonen, hadde Aldrin bedt om råd fra Dean Woodruff, pastor i den ­presbyterianske menigheten han og hans ­familie gikk til gudstjeneste i hjemme i Houston. Hadde han en idé til noe Aldrin kunne gjøre på månen, en passende symbolhandling med ­tanke på at menneskets søken er noe universelt?

«Jeg hadde tenkt i retning av å gjøre noe åpenlyst patriotisk, men alt vi kom opp med virket banalt og sjåvinistisk. Jeg gikk for en velkjent åndelig uttrykksmåte: å feire den første kristne nattverd på månen, slik også ­Christopher Columbus og andre oppdagere hadde gjort da de første gang landet i sin ‘nye verden’», forteller Aldrin. «Jeg ville gjøre noe positivt for verden, så det åndelige aspektet appellerte veldig til meg.»

Jesu ord om vintreet

Romfartsorganisasjonen NASA var imidlertid fortsatt merket av at ateisten Madalyn Murray O’Hair hadde gått til søksmål etter at astronautene på Apollo 8 et halvt år tidligere leste den bibelske skapelsesfortelling i 1. Mosebok. 

Aldrin fulgte rådet han hadde fått fra en ­kollega før avreise, om å gjennomføre natt­verden, men være mer generell i sine kommentarer. 

Så, i løpet av de første timene på månen, før de planlagte spise- og hvileperiodene, hentet Aldrin nattverdelementene frem fra sine personlige eiendeler, sammen med et kort der han hadde skrevet Jesu ord: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.» Så helte han litt vin fra en forseglet plastbeholder i en liten kalk. 

Takket Gud

Aldrin henvendte seg til hele verden: «Jeg vil be om et øyeblikks stillhet», sa han, «og invitere hver eneste som lytter, hvor og hvem de enn måtte være, til å ta en liten pause og tenke på hendelsene de siste timene, og takke på sin egen måte.»

Aldrin leste i stillhet avsnittet fra Bibelen mens han tok del i brødet og vinen, og ba en personlig bønn for oppgaven som ventet og muligheten han hadde fått. 

Neil Armstrong bivånet respektfullt, men kommenterte ingenting der og da. 

«Hvis jeg skulle gjort det om igjen, ville jeg kanskje ikke valgt å feire nattverd», reflekter Buzz Aldrin i boken som kom for ti år siden. «Selv om det var en dypt meningsfull opplevelse for meg, var det et kristent sakrament, og vi hadde kommet til månen i hele menneskehetens navn – det være seg kristne, jøder, muslimer, animister, agnostikere, eller ateister. Men på den tiden kunne jeg ikke komme på noen bedre måte å anerkjenne det overveldende i Apollo 11-opplevelsen enn å takke Gud.»