– Livet er for kort til å være negativ

Dette portrettet sto på trykk i Agenda 3:16 nr 1 2020.

Sondre Mulongo Nystrøm tok seerne med storm i NRKs Stjernekamp sist høst. Nå er han aktuell som finalist i Melodi Grand Prix og i mai kommer debutalbumet. Vågale valg og en depresjon har vært en del av veien dit.

Tekst og foto Birgit Nersten Lopacki

Stjernekamp er over, men for artisten Sondrey, ­Sondre Mulongo Nystrøm, går det fremdeles slag i slag. 15. februar står han på scenen i Trondheim som en av de norske finalistene til Melodi Grand Prix (MGP). I mai lanserer han debutalbumet sitt Darkr Lyfe.

Vi møter ham en grå, vindfull dag i januar utenfor Linderudsenteret på østkanten av Oslo. Ingen av oss hadde sjekket at det var åpent da vi avtalte intervjuet, men Sondre selv tok veien ­gjennom senteret før vi møttes og fant et sted vi kunne sitte. Da hadde han nylig opptrådt på MGPs første semifinale for å presentere en av de fem sangene som er direkte kvalifisert til finalen.

– Det var veldig artig! Selv om vi har fått direkte­billett til finalen, var det nervepirrende. Jeg ville bevise hvorfor låta gikk direkte til ­finalen. Det var viktig for meg å prestere, jeg måtte vise at jeg fortsatt er i form, følte jeg.

Deprimert
«Brun og blid» ble Sondres varemerke i løpet av Stjernekamp der han stadig fikk høre hvor blid, varm og imøtekommende han var, og at dialekten hans understreket det.

– Da blir jeg en sånn brun og blid gudbrandsdøl, sa jeg. Ja, akkurat det, sa de andre.

Det var da artisten skjønte at dette ville han bruke, ikke minst fordi han så mye humor i det. «En brun og blid gudbrandsdøl» er også det første Sondre sier når han skal beskrive seg selv.

Det er langt fra hele bildet. Det har vært tøffe tak i livet. Det han så langt ikke har snakket noe særlig om, er hvordan han i etterkant av deltagelsen i underholdningsprogrammet The Stream på TV2 høsten 2016, gikk inn i en depresjon som følge av utbrenthet.

– Det har vært veldig sårbart å prate om den delen før, men jeg føler det er på tide å snakke om den nå fordi jeg tror det er andre som kjenner seg igjen i det. Man føler seg litt uglesett når man sier at man går i terapi. Men jeg vil si at alle har godt av å gå i terapi der en annen nøytral person kan peke på ting ved deg som du trenger å se på nytt fra en annen vinkel og som gjør at du kan gjøre endringer som er bra for deg selv.

Sondre forteller om gode dager og svært dårlige dager.
– Det føltes som jeg var bipolar for det svingte så veldig; en dag hadde jeg det kjempebra og den neste kunne jeg være langt nede. Da ville jeg ikke gå ut eller spise, jeg ville bare ligge under dyna og ha det mørkt.

Alle har godt av å gå i terapi der en annen nøytral person kan peke på ting ved deg som du trenger å se på nytt fra en annen vinkel.

Sondre Mulongo Nystrøm

– Skjønte du selv at du trengte hjelp?

– Nei, ikke i starten. Det var mamma som til slutt sa at jeg måtte prate med noen fordi hun var bekymret. Jeg hadde på det tids­punktet også folk rundt meg som forsterket ­depresjonen og gjorde den verre. Noe av det verste og ­vanskeligste du kan gjøre mot en som er ­deprimert, er å stille krav.
Artisten forteller om hvordan han ble for ­sosial, og ga for mye til mennesker som bare ville ha og ikke gi tilbake.

Fikk profesjonell hjelp
Det kom til et punkt der artisten selv også innså at han trengte hjelp for å få orden på eget liv og forstå hva som skjedde, om han skulle greie å håndtere spillejobbene han fikk. En stor bak­smell fra skatteetaten som trodde han eide to leiligheter da han hadde kjøpt sin første ­leilighet, sendte ham enda lenger ned i ­kjelleren. Det første han gjorde var å ordne med terapi, deretter ordnet han opp feilen fra skatteetaten.

– Derfra har jeg bare tatt et skritt av gangen, en dag av gangen.

– Har du råd til andre som går gjennom det samme som deg?

– Finn en profesjonell person å snakke med. Ikke gå til noen som har et følelsesmessig bånd til deg – det gjør det faktisk verre. Da jeg fikk profesjonell hjelp, snudde det på tre uker. Det gikk så fort at jeg skjønte det nesten ikke selv en gang. Jeg lærte meg selv mye bedre å kjenne.

Gjennom terapien har Sondre fått verktøy han bruker til å håndtere hverdagen. Det har blitt viktig for han å ta vare på seg selv.

– Hvis du ikke kan ta vare på deg selv, kan du heller ikke ta vare på de rundt deg. Noen sier det er egoistisk, men realiteten er at hvis jeg ikke får på plass dette i livet mitt har jeg ingen­ting å gi til de rundt meg.

Det er fremdeles dager som er tyngre enn andre, men nå har artisten lært seg å håndtere dem.

– Jeg sitter ikke alene med tankene, men tyr til verktøyene jeg har fått og det fungerer hver gang.

Familiekjær
Familien er svært viktig for Sondre. Han sender ofte meldinger til faren og snakker gjerne hver dag med moren. Tvillingsøsteren Silje har han et ekstra nært og sterkt forhold til.

– Hun er beste søstera jeg kunne hatt! Vi har det veldig artig sammen. Hun vet når noe er galt med meg – og jeg vet det med henne.

De fikk en tøff start på livet da deres ­kenyanske mor døde i barsel og bestemoren fulgte den lokale tradisjonen og la de ­nyfødte ut for å dø. De så ingen annen utvei. Men morens bror og en nabo ville det annerledes og tok med de nyfødte til et overfylt barnehjem ikke langt unna.

Tre dager gamle kom de til det norske pinsemisjonærparet Svein Nystrøm og ­Margrethe Bagstad. De to, som i dag er skilt, var da barnløse og adopterte etter hvert tvillingene.

De første seks årene bodde familien i Kenya, før de flyttet til Øyer utenfor Lillehammer med snø og skigard, der bestemor og søskenbarn bare var et jorde unna. Sondre ble gudbrandsdøl.

På slutten av barneskolen startet mobbingen. Kommentarer om utseendet hans. Det ble verre på ungdomsskolen, men det tok tid før Sondre snakket om det hjemme.

– Livet er for kort til å gå rundt og bære på hat.

Sondre Mulongo Nystrøm

– Mamma og pappa var sjokkert i starten og lurte på om de hadde sviktet meg og ikke vært der for meg. Men jeg ville bare verne dem og at de skulle se den glade Sondre. Det har vært en prosess for dem, men de har skjønt at det var den perioden av livet og at det er bra med meg nå. Vi har et nærmere forhold nå enn vi har hatt noensinne. Det er litt artig når det går den veien og ikke motsatt vei.

I dag har han lagt det hele bak seg. Han vil ikke bære på alt det negative andre har påført ham. Det valget tok han allerede som 16-17-åring.

– Livet er for kort til å gå rundt og bære på hat eller hva det var. Jeg var kjent for å spre glede og ville bare være blid. Det er det jeg setter pris på i livet.

Sterkt gjensyn
Det året tvillingene fylte 16 år, dro familien tilbake til Kenya. Turen var for at søsknene skulle få en mulighet til å bli kjent med røttene sine og kulturen de kom fra. Men Sondre så ikke poenget med det og ville helst bare bli i Øyer. Han skjønte ikke vitsen med å møte de som hadde lagt ham ut for å dø og var egentlig litt sint for det.

– Jeg mente jeg visste hvem jeg var, men det var egentlig en fornektelse.

Men faren var urokkelig; det var viktig å dra ned for å få en forståelse for situasjonen og for å finne noen svar. Hva de gjorde med det senere, var opp til ungene. Det ble et sterkt gjensyn med den biologiske familien.

– Jeg var skikkelig nervøs for å møte dem. Men da vi kom dit var det folkefest, hele landsbyen kom.

14 hel- og halvsøsken ville hilse på. Sondre lignet ikke på sin far, men skvatt da han så morens bror.

– Jeg kunne se med en gang vi kom ut av bilen at jeg var i slekt med ham. Han hadde samme smil som meg, deler av oppførselen var lik. Det var ikke miljø – det var arv, og det var den biten jeg ikke hadde som kom på plass.
Han forteller at de ble rørt til tårer både han og søsteren og sier det var som Tore på sporet.

– Det var et øyeblikk jeg alltid kommer til å huske og som jeg har gjemt godt i hjertet mitt. Det er ikke ofte jeg drar det opp, men når jeg gjør det kjenner jeg en liten klump i halsen.

Ikke bare norsk
Sinnet han hadde forsvant da han møtte den biologiske familien, og i dag tenker han at han var heldig som ble adoptert.

– Det er jo en del adoptivbarn som er ambivalente til det å ha havnet i Norge – hva tenker du?

– Jeg kjenner det ikke sånn, men grunnen er nok at jeg fikk vite ordentlig om røttene mine og visste mye om den kulturen jeg kom fra. Jeg var omgitt av det hele tiden på et eller annet vis. På kontoret til pappa var det mange bøker om ­Kenya, statuer og kunst. Hvis jeg ville vite noe, var det bare å åpne en bok. Når du har den tryggheten rundt deg, får du et annerledes forhold til det.

Det jeg tror er viktig og som burde settes mer på agendaen når det gjelder adopsjon, er at når en adopterer barn fra en annen kultur er det viktig å sette seg inn i hvor barnet kommer fra og deres kultur. For selv om barnet sier de ikke vil ha noe med det å gjøre, er det noe der innerst inne som gjør at de vil ha det. Det er en bit som kommer til å mangle som de vil ha på plass, og det kan komme til uttrykk i forskjellige former – dårlig kommunikasjon eller at de vil tilbake for eksempel. Men den døra må alltid være åpen.

Han tror det er viktig å huske at det adopterte barnet ikke bare er norsk, men også har med seg en ballast fra et annet land.

Droppet medisinstudiet
Da Sondre flyttet hjemmefra til Oslo, tok han opp fag og siden et årsstudium i psykologi for å komme inn på medisinstudiet. Artisten kom inn, og så dukket muligheten for å være med på programmet The Stream opp. Sondre tok et valg.

– Jeg har alltid vært glad i kroppen, men musikk er en større kjærlighet. Jeg tok sjansen, for jeg ville ikke sitte ti år senere og tenke at jeg har en bra jobb, men hva hvis … Jeg måtte finne ut av dette først og så eventuelt gå tilbake hvis jeg ble ferdig med musikken.

Jesus er en mentor og bestevenn som jeg alltid kan snakke med.

Sondre Mulongo Nystrøm

Det var ikke veldig populært hjemme å droppe medisinstudiet. Men Sondre er både sta og målbevisst. Det må han være for å kunne leve av musikken slik han ville. Første skritt på veien var å skaffe seg en egenandel for å kjøpe leilighet slik at foreldrene så at han klarte seg selv. Allerede i 2017 var det målet nådd.

– Det handler mye om å bygge seg opp og få bekjentskaper. Er man ny er det vanskelig selv om du banker på mange dører. Du må holde ut og holde ut og holde ut, forteller artisten og legger til at han ikke ville byttet det ut med noe annet.

Mentor og bestevenn
Artisten har ikke lagt skjul på sin kristne tro.

– Jesus er en mentor og bestevenn som jeg alltid kan snakke med, en som er der for meg og som har gjort at selv om jeg gjør feil kan jeg alltid komme til ham og ting blir bedre. Spesielt når jeg kan sitte hjemme med kassegitaren og lovsynge. Det er da jeg føler meg mest sårbar sammen med Gud. Det er da jeg får påfyll.

Troen har hjulpet ham gjennom de tunge periodene og gitt ham et stabilt liv midt oppi alt.

– Det er en stor del av identiteten min.
Pinsemenigheten Hillsong er artistens menighet. Når det er mye som skjer, har han funnet ut at det er viktig å gå dit.

– Du kommer i så mange situasjoner hvor du blir testet og prøvd ut. Hvis den delen ikke er stabil, tror jeg det er lett å havne veldig feil plasser i livet. Det er en trang hos meg, jeg kjenner at noe mangler om jeg ikke går på gudstjeneste, forteller han.

Han kjente på det i høst. Da gikk det så i ett at det å gå på gudstjeneste var noe som ble prioritert bort. Det er tøft selv for et A-menneske å komme seg på gudstjeneste klokken 11 når man har jobbet til klokken fire på natta kvelden før. På gudstjenesten kveldstid er det for mange mennesker til at Sondre vil gå der, det tar for mye energi fra en som egentlig er introvert men må være ekstrovert i jobben.

– Til slutt kjente jeg at det var skikkelig ­manko på noe, og da måtte jeg gå inn i meg selv.

Han fant ut det var lenge siden han hadde hørt på lovsanger, og da ble han minnet om hva som manglet. Sammen med bestekompisen dro han på den siste gudstjenesten før jul. Brikken han følte manglet, kom på plass.

Finale og debutalbum
Nå står finalen i MGP for tur. I mai ­lanserer han debutalbumet sitt Darkr Lyfe. Mange av sangene er gitt ut som singler, men han har også en del upublisert materiale han gleder seg til å dele.

Artisten stoppes stadig av mennesker som kjenner ham igjen. Han har ikke helt vent seg til det enda, og synes det både er rart og morsomt. Innimellom også litt skummelt. Men mest er han positiv og prøver å være seg selv i møte med folk, jordnær og varm. Samtidig må han ta grep for å beskytte seg selv. Det gjør han gjennom å ha en liten sirkel med venner som han stoler fullt og helt på. Venner som forstår når han trenger å trekke seg tilbake å være alene for å hente seg inn. Venner som ikke utnytter ham.

Vi går ut. Regnet har gitt seg, vinden er like kald, men Sondres gule jakke og brede smil lyser opp i gråværet.