Portretterer en ukjent far

Preben Colstrup ble født åtte måneder etter farens død. I boka Settepoteter tegner han et portrett av ham.

Tekst og foto / Brita Skogly Kraglund – publisert i Agenda 3:16 nummer 4, 2024

Etter at jeg så vidt så ham i Film­avisen, har jeg tenkt at jeg måtte skrive. Mange har snakket med meg og fortalt om far. Det har gitt meg fragmenter av et fars­bilde, ­forteller forfatteren en ettermiddagsstund på Oslo S.

Møteplassen passer godt, for her har Preben Colstrup tilbragt 18 år som informasjonssjef i NSB. Når samtalen er over, skal han hjem for å pakke kofferten og dra til Aure.

– I snart 2 ½ år til sammen har jeg vært prestevikar der. Dette blir mitt siste opphold der, forteller han.

Colstrup er ikke utdannet prest. Men med sin mangeårige bakgrunn som distriktssekretær i Indremisjonen, barne- og ungdomsarbeider, landsungdomssekretær i Indremisjonsselskapet, redaktør av barnebladet SALTO, blant annet, er han godkjent for oppgaven. Han trives med nærheten til mennesker som denne jobben gir ham mulighet for, og han brenner for å dele sin kristne tro.

Jeg har et konservativt ståsted. Moderne i form, men radikal i innhold.

– For meg har det vært en fantastisk tjeneste. Jeg har et konservativt ståsted. Moderne i form, men radikal i innhold. Jeg forkynner til omvendelse, akkurat som far gjorde i sitt vitnesbyrd. Det har jeg fått vite i voksen alder.

Preben senior

Faren het også Preben, og døde i en flyulykke åtte måneder før sønnen ble født.

– Mor kom hjem fra begravelsen til sin ektemann og sa: «Jeg føler meg ikke bra. Jeg tror jeg er gravid.» Tanten min, Karin, hadde akkurat hatt en sterk opplevelse med salmen No livnar det i lundar. Der heter det i andre vers:

Det er vel fagre stunder, når våren kjem her nord og atter som eit under, nytt liv av daude gror.

Men legen anbefalte abort. Det var uaktuelt for moren.

– Jeg får sånn respekt for henne. Hun mistet kjæresten, allikevel ønsket hun å bære frem barnet.

– Hvordan ville abort vært mulig den gangen?

– Hun hadde hatt tuberkulose. Det var en diagnose som åpnet for abort.

Moren var stadig redd for at lille Preben skulle bli syk.

– Da Inga og jeg hadde vært gift i åtte år og fortsatt var barnløse, fryktet hun at det skyldtes min mors tuberkulose, forteller Preben.

Moren levde til hun ble 95 år.

Hvalfangst

Far Prebens historie starter på samme sted som sønnens, Hedrum i Larvik, der folk dyrket ­poteter – eller dro på hvalfangst. Eller begge deler. Preben junior ble født 31. januar 1947. Rundt ham var det mange slektninger, og etter hvert giftet moren seg med farens bror Laurentz. Preben junior fikk søsken.

– Mor opplevde å bli enke tre ganger, forteller han.

Faren dro på hvalfangst allerede som fjortenåring, året etter at han ble konfirmert. Tilgangen på informasjon var ikke stor.

– Jeg hadde noen brev, men tante Lene hadde flere, og etter hennes død fikk jeg tilgang til farmors dagbok. Far skrev brev til sin far. De var flinke til å skrive brev den gangen, selv om det tok lang tid før de kom fram. Noe av historien i boka er diktning.

Dessuten: – Mor hadde skrevet utkast til et foredrag hun holdt for 26 år siden, da hun var 75 år. Det handlet om hennes flukt fra Bømlo til London under andre verdenskrig. Jeg leste dette – og tenkte jeg hadde et kapittel.

Noen år senere leste jeg Mors og fars historie av Edvard Hoem. Jeg ringte ham og takket for historien, og fortalte min. Han sa «Du må skrive for etterkommerne.» Så jeg har holdt på i mer eller mindre fem år nå.

Sjømannskirken

Faren er 20 år gammel da båten der han har hyre legger til kai i Curacao. Den unge mannen tar imot innbydelse til fest på sjømannskirken. Og tre dager senere er det delekveld samme sted.

Prebens hjerte dunker raskt før han endelig reiser seg og sier: «Ja, hva han tar og hva han giver, ja. Jeg var førstereis for fem år siden. Den gangen hadde jeg en bror for lite. Lillebroren min. Jeg var fire, og han var ni måneder. Nå har jeg mistet en bror til. Storebror. Han var sterk og kraftig, og sørget for at ingen på skolen torde gjøre meg noe. Han døde etter skader i en trafikkulykke».

Jeg sørger ikke som de som ikke har håp. Jeg har en far i himmelen som sørger for meg og oss. Preben Senior

Så kommer fortellingen som har gitt tittel til boka:

«Da jeg var konfirmant, spurte presten oss om vi hadde vært med på å sette poteter. Og det hadde vi alle. Har dere vært med på å sette halve poteter? Det hadde vi også. Men har dere høstet halve poteter? Nei, det hadde ingen. Nei, for det går ikke, sa presten. Og sånn er det i Guds rike. Vi legges i graven ufullkomne, noen uten et bein eller med en annen skade, men ingen sitter i rullestol i himmelen.»

Preben senior tier igjen før han sier: «Historien om settepotetene gir håp om noe der framme, men den gir meg ikke brødrene mine tilbake. Derfor sørger jeg. Men jeg sørger ikke som de som ikke har håp. Jeg har en far i himmelen som sørger for meg og oss.

Det står et bibelord i en av Krønikerbøkene: Herre for deg gjør det ingen forskjell om den du skal hjelpe, er sterk eller kraftløs.»

Forsvaret

Preben senior er på hvalfangst da krigen bryter ut. Han går i land i London, og han starter utdanning i Forsvaret for å bli telegrafist.

Oppholdet der skal gi retning for livet på flere måter. For der møter han ei ung jente, Agnes, som hadde flyktet fra Bømlo over Nordsjøen i ei fiskeskøyte. Hun blir i London, og søker til sjømannskirken, akkurat som Preben.

En dag inviterer han henne på en spasertur i Hyde Park. Selv om han har lyst til å kysse henne, venter han. Noen stevnemøter senere sitter de på plenen samme sted. Da spør han om hun vil bli kjæresten hans. Det vil hun, og da er det tid for å spørre: «Får jeg lov til å kysse deg?» «Her?» «Nei, på munnen», sier han med et lurt og bedende uttrykk. «Ja», svarer hun sjenert.

De forlover seg snart, men må utsette bryllupet på grunn av den usikre verdenssituasjonen.

Tuberkulose og ulykke

Så blir Agnes livstruende syk av tuberkulose. Hun overlever. Preben blir telegrafist og tjenestegjør på rekognoseringsfly. 8. mai 1945 gjenforenes storfamilien i Oslo. Agnes er fortsatt på sanatorium i Skottland.

28. august kommer hun til Solhaug og møter Prebens familie. Dagen etter gifter de seg i Hedrum kirke. Etter hvert får Preben jobb i Det norske luftfartsselskap.

Så, 22. mai 1946, tar livet en ny vending for Agnes og familien. Flyet der Preben er telegrafist, styrter raskt etter avgang fra Snarøya. Agnes blir enke. Moren hans, Gudrun, har mistet sin tredje sønn.

I samme ulykke omkommer Ronald Fangen, en av grunnleggeren av Vårt Land. Til sammen mistet 13 mennesker livet.

Åtte måneder og ni dager etter Prebens død føder Agnes en liten Preben.

– Har du vært sint på Gud for at du mistet faren din slik du gjorde?

– Nei, men jeg har vært sint på ham for andre ting. Som for eksempel at det tok så lang tid som åtte år før vi fikk barn, smiler trebarnsfaren.

Faren kom gradvis i bakgrunnen. – Min stefar Laurentz var han jeg forholdt meg til. Så døde han plutselig. Da fulgte fire tøffe år for meg. Jeg mistet fire i min nærmeste familie.

Oppveksten i kirke, bedehus og på Birkeland folkehøgskole har preget Preben jr.

– På folkehøgskolen fikk jeg et kristent gjennombrudd. Og etter det har ikke kjeften stått stille, smiler Preben Colstrup.