Knyttede hender i ørkenen

Andakt av Egil Elling Ellingsen, pastor i IMI-kirken i Stavanger / publisert i Agenda 3:16 nr 6, 2024

«Når jeg er sint på Gud, må vel det bety at jeg tror på ham?»

Jeg husker godt samtalen med en god venn for en tid tilbake. En dyp engsel i livet var ropt ut til Gud både fra ham selv og mange andre rundt ham, uten at noe hadde endret seg. Og midt i all skuffelse og frustrasjon gjør han denne erkjennelsen: Også sinnet og frustrasjonen min bunner i en relasjon.

Jeg kom til å tenke på denne samtalen da jeg nylig ble introdusert for Rita Springers nye lovsangsalbum Fed by ravens. I åpningskuttet «I think he is», synger hun:

I’d rather be honest than lie to Your face, Standing in the desert, shaking my fist Is God still good? Oh, I think he is.

Jeg tror bildet av knyttede hender i ørkenen som et uttrykk for tro – ikke vantro – sier noe viktig til oss. Noe om at ærlighet er bedre enn en sminket utgave i møte med Gud. For noen mennesker ble tausheten, høfligheten, «de rette ordene» alternativet. Ofte med den konsekvensen at troen ebbet ut eller stilnet.

Tenk på en Elia, som sier det rett ut: «Nå er det nok, Herre!» (1 Kong 19,4). Eller Jona, som tømmer ut det han har på hjertet så uforbeholdent at Guds svar til ham blir: «Er du virkelig så sint?» (Jona 4,4) Og selvsagt har du den mer lavmælte Tomas, som bare slår fast at han ikke klarer å tro før han ser den oppstandne Jesus (Joh 20,24).

Det er ikke et poeng i seg selv å være sint på Gud. Eller å dyrke spørsmål og tvil. Men det er et poeng å våge ærlighet, i tillit til at relasjonen med ham tåler det. I menigheten jeg er en del av, snakker vi ofte om at vi ønsker å være «sant menneskelige, sterkt åndelige». Vi ønsker å snakke sant om livet slik det er, men også frimodig om Gud, og hvem han er. I den grad vi lykkes med det, tror jeg vi kan få forme fellesskap det er godt å ha det vondt i. Hvor troen kan næres, ikke tappes, også når smerten fortsatt kjennes og de ubesvarte spørsmålene forblir nettopp det.

Det er et poeng å våge ærlighet, i tillit til at relasjonen med ham tåler det.

Derfor er jeg så glad for lovsangskomponister som lager sanger som den over. Som gir bilder og ord til en tro som lever, også i ørkenen.