På gudstjeneste i fengselskirken

«Anders» sitter inn for økonomisk kriminalitet, «Peter» for drap. I fengselskirken på Bastøy møtes de for å feire nattverd, be sammen og høre Guds ord.

Tekst og foto Dan Christian Kristoffersen

Nåde være med dere,

og fred fra Gud, vår Far,

og Herren Jesus Kristus 

Fengselsprest Knut Nåtedal (bildet) gjør korsets tegn foran en håndfull menn som har funnet veien til gudstjeneste på Bastøy denne dagen. Fra lydanlegget strømmer tonene til Elvis Presleys tolkning av Amazing Grace.

Knut gjør seg klar til preken, og forteller den klassiske bibelhistorien om Rut, en modig kvinne som ble stammor til Israels navngjetne Kong David, på tross av motgang langs veien.

Innstiftelsesordene for nattverden fremsies, og beger plukkes opp. Ved siden av presten står en medhjelper og deler ut vin og brød. Det er bare en knapp time siden 51-åringen delte sin historie med Agenda 3:16s utsendte.

– Jeg har vært på Bastøy i ti måneder, og er fritidslederassistent og kirketjener her, forteller «Anders».

– Hva sitter du inne for?

– Økonomisk dom. Jeg drev et firma som gikk konkurs, og hadde ikke et helt A4-forhold til regnskapet. Dommen er på tre år totalt, forteller han.

– Jeg har det bra her, men må klype meg i armen over at jeg faktisk sitter i fengsel.

En annen måte å bygge på

Lavsikkerhetsfengselet har ikke høye murer og piggtråd. Mange av dem som bor på øya, er i siste del av soningen, og forbereder seg til et liv tilbake i samfunnet.

– Ingen vil vel sitte i fengsel, men det virker som det av og til må en katastrofe til før livet blir bedre. Var det slik for deg?

– Det kan jeg skrive under på. I flere år jobbet jeg meg i hjel. Her får jeg ro til å tenke annerledes, sier Anders.

– Jeg har det bra her, men må klype meg i armen over at jeg faktisk sitter i fengsel. «Anders»

Som fritidslederassistent er han med på å oppmuntre de innsatte til aktivitet, som et ledd i veien mot en ny hverdag utenfor murene. Etter gudstjenestene, hvor Anders ofte baker til kirkekaffen, deler han gjerne ut kakerestene til medinnsatte.

– Hva betyr gudstjenestelivet her for deg?

– Jeg har ikke vært noen stor kirkegjenger i livet mitt, men har alltid hatt en ærefrykt for kirkebygninger. Barnetroen min har kommet tilbake av å sitte i fengsel, og har blitt styrket i den forstand at det er godt å ha noe å tro på.

– Nå er jeg kirketjener, deler ut nattverd, og har blitt en som står og fremmer kirken. Det har gjort noe med meg som menneske, så jeg er veldig glad for tilliten jeg har fått.

Jul på Bastøy

– Hva skjer i kirken i jula?

– Vi har folk fra ulike kulturer her, og hver av dem sier et vers fra juleevangeliet på sitt eget språk under julegudstjenesten, sier han.

– Flere kommer til kirken fordi de ønsker seg en god jul. Noen går rett tilbake til rommet sitt etter middagen, kanskje fordi savnet etter hjemmet er tungt.

Presten forteller at når det er tid for julegudstjenester, inviteres alle innsatte og ansatte til en stor markering, med en profil som kan minne om skolegudstjenester. For å gjøre det lettere for de som ikke er så husvarme.

– Vi leser dikt, har med kor eller solister, og gjerne fengselsbandet. Noen av de fremmøtte forteller at julestemningen først kommer når de får deltatt på julegudstjenesten.

– Hva tenker du er kjernen i juleevangeliet?

– Det at Gud ble menneske gjennom Jesusbarnet i krybben, viser at han er nær og tilgjengelig for folk flest. Videre derfra kommer Jesu død og oppstandelse, og selveste frelsen.

Presten forteller at mange som sitter i fengsel, har vonde opplevelser med sårbarhet og utenforskap. At juleevangeliet minner om at Jesus er tilgjengelig for alle.

– Juleevangeliet er en gave til oss, uansett hvem vi er.

Mannen i hvitt

En annen innsatt som setter pris på julegudstjenester og vanlige gudstjenester, er «Peter». Han har ikke vært så lenge på Bastøy, men har funnet seg godt til rette i kirka.

– På mange måter feirer vi jul slik som på utsiden, sier han.

– Vi leser i Bibelen om at Jesus ble født. Et veldig godt budskap, med ord fra Gud til mennesker om hvordan vi skal være mot hverandre og mot Gud. Om hvordan finne troen på Gud.

Noen går rett tilbake til rommet sitt etter middagen, kanskje fordi savnet etter hjemmet er tungt. «Anders»

Når han kjenner seg trist over å sitte i fengsel og savner barna, snakker han ofte med presten.

– Han ber for meg og leser fra Bibelen. Vi prater sammen om mine utfordringer i livet. Presten forteller meg at Gud elsker alle mennesker, selv om man har gjort noe veldig galt.

Håp for fremtiden

Peter sitter inne for drap.

– Jeg angrer veldig. Det skulle aldri ha skjedd. Alt gikk så fort. Jeg burde også ha snakket med noen om vanskelighetene mine før det skjedde. Det er ikke lett å sitte i fengsel, og livet går opp og ned, men man må ikke miste håpet for fremtiden. Gud hjelper oss til å finne den riktige veien videre.

Artikkelen er en forkortet versjon av reportasjen som er publisert i Agenda 3:16 nr 7, 2025