På folkehøgskole for å lete etter besteforeldrenes fotspor
Elisa Carolina Cabrera Tømmerbakk dro fra Ecuador til norsk folkehøgskole for å bli bedre kjent med besteforeldrenes liv.
Tekst Anne Lise Haugland Valdez / publisert i Agenda 3:16 nr 4, 2026
Bestefar sa alltid at det beste vi kan gjøre i livet, er å hjelpe hverandre, sier Elisa Carolina Cabrera Tømmerbakk.
18-åringen sitter i en av de store sofaene i klasserommet til linja GlobaltFokus ved Folkehøgskolen Sørlandet på Birkeland i Agder. Middagen i matsalen er nettopp ferdig.
Støyen har lagt seg, og her i klasserommet er det bare de store veggbildene fra hele verden som taler sitt språk om skoleåret.
På jakt etter røttene
Elisa kommer fra Ecuador i Sør-Amerika. Moren er norsk, mens faren kommer fra Ecuador, der Elisa har bodd i sitt 18 år lange liv. Besteforeldrene John og Britt Tømmerbakk er fra Norge og har jobbet for norsk misjon i flere tiår. Både i Ecuador og i Afrika. Nå er de pensjonister og bor fortsatt i byen Cuenca i Andesfjellene, der også Elisa og familien bor.
Bestefar sa alltid at det beste vi kan gjøre i livet, er å hjelpe hverandre
Da Elisa var ferdig med videregående på en fransk skole i Cuenca i fjor vår, vurderte hun å studere i Frankrike.
– Men jeg følte meg stresset og usikker ved skoleavslutningen på hva jeg ville gjøre, forteller Elisa.
Hun har alltid hørt mange historier fra Norge fra sine besteforeldre, og har de senere årene blitt nysgjerrig på hva de har drevet med.
– Jeg er jo femti prosent norsk, og det er fint å lære mer om kulturen som bestemor og bestefar har snakket om. De er store forbilder for meg. Mormor har undervist meg i norsk, og jeg har lært mange tradisjoner, for eksempel norske salmer og sanger.
Av og til har jeg følt at jeg ikke er norsk nok, og heller ikke equadoriansk nok, så jeg valgte å høre på mamma som foreslo at jeg skulle ta ett år på norsk folkehøgskole, forteller Elisa.
Rwanda, Kenya og Uganda
I august begynte hun på Folkehøgskolen Sørlandet. Linjen hun har valgt heter «Globalt Fokus; Afrika, fred, psykologi». Elisa var særlig interessert i skoleturen til Afrika.
– Besteforeldrene mine jobbet i Sudan, og bestefar har mange ganger fortalt historier fra Afrika, ikke minst har han snakket om Matareslummen i Kenya. Så jeg hadde veldig lyst til å oppleve noe av det de så der, forteller Elisa.
I vinter ble det en fire ukers uforglemmelig reise rundt om i Øst-Afrika. Elevene på Globalt Fokus-linja var to uker i Rwanda, der de lærte mye om folkemordet som skjedde i landet i 1994. Mellom 800 000 og 1 million menneskermistet livet på rundt hundre dager. Elevene fikk møte mennesker fra begge sider av konflikten.
– Vi lærte om folkemordet og tilgivelsesprosessen som skjedde etterpå. På den turen kjente jeg på mange konflikter inni meg, og jeg lærte rett og slett mye om tilgivelse. Læreren vår, Eiliv Sørhus, var veldig god til å hjelpe oss til å reflektere og se bakenfor det vi opplevde, husker Elisa.
Hun kom også til Matareslummen i Kenya, og til Uganda hvor de blant annet besøkte et barnehjem.
Etter hvert har det gått fint. Jeg har fått venner for livet, og blitt bedre kjent med meg selv.
– Barna lærte meg så mye. De hadde så lite, og de hadde det så fælt. Hvordan kan de tro på en gud, midt i alt det, snakket vi om. Læreren vår sa at det håpet er det eneste de har, deler 18-åringen.
Turen gjorde veldig sterkt inntrykk på henne.
– Og jeg skjønte litt mer av det bestefar har snakket om. Jeg tror at denne turen vil være med og forandre meg for alltid.
(….)
Kulturkræsj
Skoleåret i Norge har gått over all forventning.
– Jeg var veldig spent da jeg kom. Jeg var bare 17 år og en av de yngste her. Mye med norsk kultur var uvant, og jeg begynte å lure på om alle mislikte meg fordi de ikke engang sa hei.
Etter hvert har det gått fint. Jeg har fått venner for livet, og blitt bedre kjent med meg selv. Jeg trodde jeg var et sjenert menneske, men det har jeg funnet ut at jeg ikke er, ler Elisa, og legger til at folkene på linja hennes har vært som en liten familie.
– Norge er jo veldig fint. Jeg likte ikke det jeg kjente på i starten, at nordmenn er så kalde. Men det ble bedre da jeg skjønte at når du blir kjent med dem, er vennskapene dypere enn i min egen kultur. Vennene her ville jo gitt livet for meg, ler hun.
(….)