– Jeg vil så nødig lukke mitt hjerte
– Jorda er Guds gode gave, men vi vanskjøtter den, og tar ikke vare på naturen og hverandre. Det er en dyp smerte, forteller aktivisten og pensjonisten Elisabeth Tveter Briseid.
Tekst og foto Dan Christian Kristoffersen / publisert i Agenda 3:16 nr 6, 2026
Et godt steinkast unna høyreiste
Bragernes kirke, med utsikt over
Drammens brede elv og grønne
åser, bor en 81 gammel aktivist. En
behagelig lukt av bakst fyller stua
når Elisabeth Tveter Briseid setter frem et fat med kanelboller.
I et hjørne ved vinduet henger et
broderi hvor det står «Drill, baby, drill», etterfulgt av «Kill, baby, kill». Med broderiet prøver Elisabeth
å fortelle om noe hun sier er logiske konsekvenser:
Oljeutvinning fører til større utslipp, som igjen fører til klimaforandringer, som igjen går ut over levevilkårene til folk og natur i fattigere land enn vårt eget, som igjen fører til utvandring fra lands byer, sult og flyktningestrømmer – for å nevne noe.
En kjedereaksjon hvor de fattige lider mest. – I Johannes’ første brev i Bibelen står det: «Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror eller søster lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?», foreller pensjonisten. – Jeg vil så nødig lukke mitt hjerte.
– Det handler om å gi en god verden videre til barnebarna våre, og noe av det viktigste vi gjør er å vise at miljøproblemer, fattigdom og overforbruk henger sammen
Etter å ha blitt engasjert i Framtiden i våre hender tidlig på 70-tallet, begynte
Elisabeth Tveter Briseid å reklamere for lokalprodusert kaffe fra Afrika, bruke tøybleier på barna, og ville ikke ha oppvaskmaskin.
– Det virket nok sprøtt på de fleste, og jeg var så dedikert og litt ekstrem, sier hun i dag.
Et alvor i livet
Hun ønsker ikke å være en moralist. Faktisk er Elisabeth ganske redd for å bli oppfattet som en. Samtidig vil hun ikke tie om det hun har sett og hørt.
(…)
LES HELE SAKEN I E-MAGASINET >>
