Har vi tid til menneskene?
Synspunkt, publisert i Agenda 3:16 nummer 6, 2026
Min far har vært en kjent skikkelse i Mandal gjennom store deler av livet. Han var en svært dyktig fotballspiller, senere hovedtrener i klubben, og han ledet mange aldersbestemte lag.
Han har betydd mye for mennesker i byen og i fotballmiljøet gjennom flere generasjoner. Etter at han ble kristen i voksen alder, ble han også aktiv i kirke, bedehus og kristent arbeid.
Samfunnsansvar og tro har gått hånd i hånd. Slik er han et forbilde for meg. Men kanskje var det aller viktigste ved ham noe annet: Han tok seg tid til mennesker.
Han brukte tid på å besøke eldre og ensomme. Han husket på dem, og lot samtalen ta den tiden den trengte. Nå har han selv blitt dement og bor på sykehjem. Det som har gjort sterkt inntrykk på meg, er alle som kommer tilbake. Venner, naboer og mennesker fra fotballmiljøet besøker ham, går tur med ham eller tar ham med på fotballkamp. De husker at han var der for dem da de trengte det.
Relasjoner trenger tid. Vennskap trenger tid. Omsorg trenger tid.
Det har fått meg til å tenke. Vi fyller dagene med mye som er både nødvendig og meningsfullt. Møter skal gjennomføres, planer skal legges og aktiviteter skal arrangeres. Også i menigheten kan vi bli så opptatt av aktivitetene at vi mangler tid til menneskene de er til for.
Hvem besøker den syke? Hvem ringer den som har blitt borte fra fellesskapet? Hvem setter seg ned med den gamle som ikke lenger kommer seg ut? Hvem tar den gode samtalen med en venn som ikke har det så greit?
Relasjoner trenger tid. Vennskap trenger tid. Omsorg trenger tid. Og noe av det viktigste vi gjør, kan verken telles i deltakere eller føres i en årsrapport.
Jeg ønsker meg levende menigheter med god aktivitet. Men jeg ønsker meg enda mer fellesskap der mennesker blir sett, husket og savnet.
For en dag er møtene avsluttet, prosjektene levert og kalenderen ryddet.
Da står ett spørsmål igjen: Hvem fikk merke at jeg hadde tid til dem?