Å leve med ME
Hvordan er det å leve med ME – som pårørende, og som syk? Kjersti Elisabeth er gift med en mann som ligger i et mørkt rom hele døgnet. Einar er lege, og fikk selv diagnosen ME for noen år siden.
Tekst Brita Skogly Kraglund
Sytten år med ME i familien
Kjersti Elisabeth Stendal Bjerkreim og Klaus Bjerkreim har vært gift i nærmere 33 år. I snart 17 av dem har Klaus ligget isolert på grunn av ME. – Jeg er veldig takknemlig for alle som ber for oss. Det vet jeg er med og bærer, sier Kjersti.
58-åringen sitter på arbeidsrommet i det verneverdige vånings-huset i Bjerkreim i Rogaland og forteller.
Den spreke ektemannen inngikk en avtale om å løpe maraton i Beijing med kusina si i 1998. Det ble mye trening – også til flere maratonløp. Da han fikk en fotskade, tok han sykkelen fatt. Fritida gikk med til trening. Så mye at arbeidsdagen startet i fjøset kl. 04.30, rett på jobb. Sykkel hjem. Fjøset igjen.
– Sånn gikk dagene, forteller Kjersti.
Så ble han syk med det de trodde var influensa. Han var sykemeldt en stund, men ble sendt tilbake i jobb av legen. Hun mente han var arbeidssky.
– Var det noen som var et arbeidsjern, var det han. Og nå orket han ikke engang å sykle, forklarer kona.
I ettertid viste det seg at han hadde hatt mononukleose – kyssesyken.
På det tidspunktet var han såpass frisk at han søkte og fant artikler på nettet om ME. Han mente det stemte med hans tilstand. Da var han 39 år, og han hadde lest at hvis man ble syk etter at man var 38, var det mindre sjanse til å bli frisk. Men en lege han hadde kontakt med mente han ville bli bedre i løpet av et år.
– Det er godt vi ikke vet hva fremtiden bringer, sier Kjersti.
(…)
ME satte legen ut av spill
Einar Kjørven er lege og tidligere ME-pasient. Sykdommen rammet ham mens han var i ferd med å avslutte et vikariat på et misjonssykehus i Nepal.
Nå, 14 år senere, forteller 53-åringen nøkternt om det som skjedde, om tilfriskning og om sin kristne tro gjennom en vanskelig periode.
– Jeg har alltid vært veldig glad i idrett. Fotball, volleyball, langrenn. Jeg liker å trene, gjerne to, tre ganger i uka. I tillegg er jeg glad i å følge med på idrett, begynner han.
Kjørven er utdannet lege – og historiker. Vinteren 2006 dro han til Nepal – som vikarlege på misjonssykehuset i Okahaldhunga fordi misjonærekteparet Bøhler skulle tilbringe et år i Norge.
– Etter et kort bistandskurs på Gå Ut Senteret i Hurdal, var jeg klar. Jeg kom til et 50 år gammelt sykehus, bygd opp av vestlige misjonærer. Jeg var eneste utlending. Det ble et spennende år, litt som å være lege i gamledager. Men for meg som allmennlege, var det en overgang å jobbe på en klinikk med 40 sengeplasser. Det var nok mer stress på jobben jeg hadde hatt i Norge.
Helt på slutten av Nepal-oppholdet, i januar 2007, skulle sykehuset arrangere fotballkamp mot et lag av militære og politi, med den norske legen som sentral spiller. Han hadde spilt mye mer fotball enn lagkameratene, og kampen ble spilt til ære for ham.
– Den morgenen våknet jeg med sår hals og feber. Selv om jeg var råtten i kroppen, klarte jeg ikke å si at jeg var sjuk. Fordi det var mye ståk og styr før kampen, rakk jeg ikke å varme opp. Og hvis jeg først begynner med idrett og konkurranser, greier jeg ikke å gi meg. Jeg spilte hele kampen.
– Var det i dine tanker at det kanskje ikke var lurt?
– Ja. Jeg tenkte at jeg gjorde noe dumt. Jeg ga jernet. I den høyden presset jeg meg i 90 minutter og tok meg helt ut.
Dagen etter skulle han reise. Da hadde han dyp hoste, som en bronkitt.
– Flyet var forsinket, så jeg la jeg meg i sola og sovnet. Det var noe som ikke stemte. Jeg følte meg så rar i hodet. Jeg var ikke meg selv. I Katmandu skulle jeg søke visum til India. Der besøkte jeg venner. Jeg ba dem be for meg, for jeg kjente meg ikke i form. Det merket jeg når jeg skulle anstrenge meg.
På den tiden visste legen lite om ME. Men han opplevde symptomer som skulle følge ham lenge.
(…)
Les hele saken i e-magasinet.
