«Jesus-fyren» i Kaizers
Rune Solheim har vært med å skrive norsk rockehistorie med Kaizers Orchestra. På turneer med bandet, eller når han spiller med Salmer på pøbb, opplever trommeslageren at han er på et misjonsoppdrag. En radikal frelsesopplevelse i 2006 fikk gamle tros-glør til å flamme opp.
Tekst / Olav Solvang
Rune Solheim kommer fra den lille bygda Husnes i Kvinnherad i Hordaland. Han er en av fem søsken. Selv om han som trettenåring begynte å spille trommer i kirkens Ten Sing-kor, så var det bedehuset som var hans andre hjem.
Slik var det også for kameraten og bandkollegaen i Kaizers, Helge Risa – mannen med gassmaska som spiller pumpeorgel som om det skulle være det siste han gjorde her på jorda.
– Det er viktig å ha en kristen venn i bandet. Helge og jeg har faste bønnestunder sammen. På turneer med Kaizers kommer vi ofte i samtaler med folk om både troen og livet. Mange er veldig søkende, og jeg tror det er noe i musikken vår som er med på å vekke noe i dem.
– På den tiden hadde jeg fjernet meg en god del fra kristentroen.
(…)
Substans og følelser
Vi treffer 48-åringen i Oslo en lett overskyet høstdag. Kaizers Orchestra har en liten pustepause etter en mildt sagt hektisk vår-turné, hvor de spilte i tolv land, hvorav Danmark for 5000 tilskuere. Om et par dager setter de kursen over Atlanteren for en USA-turné.
Kjenner trommeslageren på presset, så viser han det ikke. Når han ikke dundrer løs på trommene, fremstår Rune som en stille og beskjeden kar.
(…)
Fjernet seg fra troen
Mens det for bandmedlem Helge Risa var et stort sprang å «bli headhuntet» fra bedehusets trygge rammer til et tordenskrall av et rockeband, slik han har fortalte i et intervju før det første Kaizers-albumet kom, så hadde ikke Rune Solheim slike kvaler.
– På den tiden hadde jeg fjernet meg en god del fra kristentroen. Jeg tenkte også at det virket kulere å være rockemusiker enn lærer, som jeg hadde utdannet meg til. Janove, som jeg gikk sammen med på lærerskolen i Bergen, var dessuten flink til å overbevise meg om at vi skulle klare å stable litt av et band på beina.
Dårlig samvittighet
Det som i starten mest av alt var et ønske om å være rockemusiker, er Rune i dag ikke fremmed for å kalle et kall. Det ble tydelig for ham etter en åndelig opplevelse i 2006.
– Jeg kalte meg kristen, men jeg levde ikke slik. Det var festing og fullt kjør. En i bandet mente jeg var «en kul kristen», men jeg følte det ikke slik. Jeg visste det stod i Bibelen at «den som tror på meg, skal følge meg». Jeg fulgte ikke Gud! Jeg levde langt unna det. Da jeg spurte meg selv hva jeg egentlig trodde på, skjønte jeg at jeg måtte finne ut av det!
– Hvorfor?
– Jeg gikk med konstant dårlig samvittighet. Slik kunne det ikke fortsette. Fra barnsben hadde jeg lært at Jesus tok på seg syndene mine, og at jeg kunne bli tilgitt og få en ny start. Nå lengtet jeg etter å ta det innover meg, og bli ordentlig kjent med Jesus og en levende Gud.
(…)