Julaften med samfunnets farligste
– For meg personlig som menneske og prest er gudstjenesten julaften den fineste av alle, sier en av fengselsprestene på Ila fengsel og forvaringsanstalt.
Tekst / Brita Skogly Kraglund Foto / Øyvind Ganesh Eknes
Fengselsprest Sigrun Hermannsdottir ser frem til sin fjerde jul på Ila fengsel og forvaringsanstalt. På formiddagen samler hun de innsatte til gudstjeneste. Da kommer det flere enn ellers i året.
– Hvordan forbereder du deg til denne spesielle gudstjenesten?
– Jeg tenker veldig mye på hvordan jeg kan treffe dem. Jeg skriver ofte diakonale prekener i fengselet; jeg prøver alltid å ha med noe som viser forståelse for det de ikke kan gjøre, få eller oppleve slik at de blir sett og forstått på det. Det er noe med det du ikke har. Samtidig har jeg lyst til å skape noen bilder av håp. Det er det som er evangeliet.
Møtene med de innsatte den dagen gjør at jeg får veldig sterk medfølelse med dem.
Fint å jobbe julaften
For fengselspresten er det en selvfølge å jobbe julaften. Møtene med de innsatte gjør at hun får veldig sterk medfølelse med dem denne dagen.
– Mine følelser blir også sterke. De innsatte forteller mange historier om deres julefeiring i frihet. Så viser de takknemlighet for gaver og gudstjeneste. Det skaper en god julestemning.
Overraskende, mener hun, forteller de mange gode historier.
– Eller kanskje de velger ut den beste? Dette er jo folk som har mange tunge opplevelser bak seg, og mange brutte relasjoner. Når jeg sier «God jul», kan jeg få til svar: «God jul! Dette er en helvetes dag.» Da sier jeg: «Jeg skjønner godt at det kan føles slik for deg, allikevel ønsker jeg deg alt godt for dagen.» Noen ganger kommer de med noe mer, men julaften har jeg ikke tid til en lengre prat. Den må vi ta en av de andre dagene i året.
Konstant behov
Store deler av prestens arbeidstid blir brukt til sjelesorg.
– Samtaler er et konstant behov. Jeg kunne brukt all min tid på det.
– Hva er det hyppigste temaet?
– Mye går ut på hvordan de skal overleve i fengselet. Noen vil tilbake i tid og snakke om hvorfor de havnet der de er. Andre tenker fremover.
Å sitte i høyrisikofengsel er å være i krise hele tiden.
(…)
Noen ganger opplever presten at samtalene kan være hjerteskjærende.
– Hender det at du blir redd?
– Nei. Men jeg har opplevd grader av hendelser. Vi skal alltid være observante her inne. De som sitter her, har gjort grusomme ting. På tross av det, går vi prester rundt og leter etter håp i alle kriker og kroker i menneskene. På de mørkeste stedene. Vi finner mye godt. Vi er ikke naive, men kristentroen og menneskeverdet er vesentlig.