De fleste vinner ikke

De aller fleste som vil til topps, må kunne tape for å nå dit, mener ­Gudmund Skjeldal. Han maner til mer raushet og flere taperskaller i norsk idrett.

Tekst Per Arne Gjerdi

Gudmund Skjeldal var med på det norske landslaget i langrenn i årene 1991-94, og tok blant annet sølv på 5-mila i Holmenkollen i 1993. Etter at han la opp som toppidrettsutøver, tok han utdannelse i idéhistorie, og har arbeidet som lærer. Han er frilansskribent og forfatter av ti bøker. Den siste, Taparskaller, er en samling avistekster om idrett fra det siste tiåret. Agenda 3:16 møter ham på Idrettshøgskolen i Oslo, der han for tiden er forsker og stipendiat.

Treningsarena for voksenlivet

Hva tenker Skjeldal, som selv er far til to barn på vei inn i tenårene, om spenningen mellom leken og barneidrett og dagens toppidrett?

– Den norske idrettsmodellen innebærer en forestilling om at topp og bredde kan gå hånd i hånd. Men det er en modell som blir utfordret ikke minst innen utstyrsidretter. For eksempel kan det i langrenn fort bli dyrt å ha godt utstyr for å hevde seg, og relativt tidlig i barneårene, sier Skjeldal.

– Barneidretten er en arena for utprøving av ferdigheter, og jeg tror den kan være en bra treningsarena for selvstendighet, med utstyr og lagidrett. Samtidig er det veldig påtrykk fra ­voksne om å organisere og hjelpe ungene mer, noe jeg tror kan ta vekk en veldig viktig dimensjon av idretten som treningsarena for voksenlivet.

Drømmer om å bli kjempegod

– Min egen sønn på 13 er veldig bitt av ­konkurransebasill innen langrenn, og følger med på hva de beste gjør. Mange i barne- og ungdomskullene drømmer om å bli kjempegod, men må legge det av seg. For en del er det fint å ha den drømmen. Men det er en utfordring å ta vare på de som er på et moderat nivå av ­interesse, slik at de ikke må velge ­idretten vekk når de blir tretten. Det å kanalisere krefter, trenere og ressurser inn på de som ikke ­nødvendigvis skal bli best, strever norsk idrett fortsatt med, mener Skjeldal.

– Når alt i media blir så rettet inn mot de få med vinnerskalle, er det ikke så lett å få øye på at den mest normale og vanligste erfaringen i idrett ikke er å vinne, sier han. Faktum er at de fleste i en konkurranse taper. De oppnår i alle fall resultater langt unna seierspallen.  

– Men det er også slik at de aller fleste som vil til topps, må kunne tape for å nå dit. Det er i alle fall sånn at hvis du er redd for å mislykkes, binder du deg og får ikke sluppet løs de kreftene som bor i deg.

– Erfarer likevel de fleste at tap er å mis­lykkes?

– Ja, for eksempel i et skimesterskap for voksne, vil det være en større prosent av dem som er skuffet over at de ikke nådde målene sine, enn av dem som kom i nærheten av det de håpet på, sier Skjeldal.

– Det kan oppleves nådeløst, men det er likevel mindre farlig hvis man har evnen til å tape, og ikke hele selvbildet står på spill.

Les hele intervjuet med Skjeldal i papirutgaven! Bestill ett gratis nummer her.