De fleste vinner ikke

– Vi trenger å øve oss mer på å tape enn å vinne, både i idretten og i livet ellers, mener Gudmund Skjeldal. Foto: Per Arne Gjerdi

De aller fleste som vil til topps, må kunne tape for å nå dit, mener ­Gudmund Skjeldal. Han maner til mer raushet og flere taperskaller i norsk idrett.

Tekst Per Arne Gjerdi

Gudmund Skjeldal var med på det norske landslaget i langrenn i årene 1991-94, og tok blant annet sølv på 5-mila i Holmenkollen i 1993. Etter at han la opp som toppidrettsutøver, tok han utdannelse i idéhistorie, og har arbeidet som lærer. Han er frilansskribent og forfatter av ti bøker. Den siste, Taparskaller, er en samling avistekster om idrett fra det siste tiåret. Agenda 3:16 møter ham på Idrettshøgskolen i Oslo, der han for tiden er forsker og stipendiat.

Treningsarena for voksenlivet

Hva tenker Skjeldal, som selv er far til to barn på vei inn i tenårene, om spenningen mellom leken og barneidrett og dagens toppidrett?

– Den norske idrettsmodellen innebærer en forestilling om at topp og bredde kan gå hånd i hånd. Men det er en modell som blir utfordret ikke minst innen utstyrsidretter. For eksempel kan det i langrenn fort bli dyrt å ha godt utstyr for å hevde seg, og relativt tidlig i barneårene, sier Skjeldal.

– Barneidretten er en arena for utprøving av ferdigheter, og jeg tror den kan være en bra treningsarena for selvstendighet, med utstyr og lagidrett. Samtidig er det veldig påtrykk fra ­voksne om å organisere og hjelpe ungene mer, noe jeg tror kan ta vekk en veldig viktig dimensjon av idretten som treningsarena for voksenlivet.

Drømmer om å bli kjempegod

– Min egen sønn på 13 er veldig bitt av ­konkurransebasill innen langrenn, og følger med på hva de beste gjør. Mange i barne- og ungdomskullene drømmer om å bli kjempegod, men må legge det av seg. For en del er det fint å ha den drømmen. Men det er en utfordring å ta vare på de som er på et moderat nivå av ­interesse, slik at de ikke må velge ­idretten vekk når de blir tretten. Det å kanalisere krefter, trenere og ressurser inn på de som ikke ­nødvendigvis skal bli best, strever norsk idrett fortsatt med, mener Skjeldal.

– Når alt i media blir så rettet inn mot de få med vinnerskalle, er det ikke så lett å få øye på at den mest normale og vanligste erfaringen i idrett ikke er å vinne, sier han. Faktum er at de fleste i en konkurranse taper. De oppnår i alle fall resultater langt unna seierspallen.  

– Men det er også slik at de aller fleste som vil til topps, må kunne tape for å nå dit. Det er i alle fall sånn at hvis du er redd for å mislykkes, binder du deg og får ikke sluppet løs de kreftene som bor i deg.

– Erfarer likevel de fleste at tap er å mis­lykkes?

– Ja, for eksempel i et skimesterskap for voksne, vil det være en større prosent av dem som er skuffet over at de ikke nådde målene sine, enn av dem som kom i nærheten av det de håpet på, sier Skjeldal.

– Det kan oppleves nådeløst, men det er likevel mindre farlig hvis man har evnen til å tape, og ikke hele selvbildet står på spill.

Les hele intervjuet med Skjeldal i papirutgaven! Bestill ett gratis nummer her.

Relatert innhold

Fra gata til kirka

Han var hjemløs og deprimert. Så møtte han noen på gata i Oslo som gav ham en kopp kaffe.

Read article "Fra gata til kirka"

Bærer med seg en bibeldrøm

Atten år gammel kom Michael Perreau som flyktning fra Malaysia til England. I dag er han daglig leder for United Bible Societies. Vi møtte ham i London i januar.

Read article "Bærer med seg en bibeldrøm"

Hilde mistet troen som tenåring

Som tenåring, mistet Hilde Heitmann sin kristne tro for en periode. Måten hennes far møtte henne på, var viktig i prosessen for å finne tilbake til tro. Les første del av intervjuet her!

Read article "Da troen forsvant"