Poesien setter ord på det ubegripelige
– Poesi er språket for de hverdagslige små mysteriene vi lever i, sier Arild Vedvik, leder av PoesiRingen. Daglig sender han ut dikt på mail til 1800 personer.
Tekst og foto: Brita Skogly Kraglund
Arild Vedvik ønsket å lyse opp pasientrom med bilder og dikt. Det ble starten på PoesiRingen, som i dag har 22 000 følgere på Facebook.
– Poesi er et språk for de store anledninger, men like viktig: språket for de hverdagslige små mysteriene vi lever i. Livets små tildragelser. Det finnes ingen menneskelige følelser som ikke er beskrevet av en poet. Da kan de som ikke er så flinke å uttrykke seg i ord, kjenne seg igjen. Noen kan skrive noe dypt personlig, som kan være gjenkjennelig for mennesker helt andre steder og til andre tider. Det personlige kan være genuint menneskelig og dermed universelt, mener 65-åringen som i yrkeslivet er fastlege.
– Passer poesi for alle?
– Poesi er fint der det gir gjenklang. Det er en kanal å kommunisere på. Den treffer ikke alle like godt. Den krever åpenhet, undring og tid. Da kan det gi en opplevelse, en berøring. Noen liker poesi, andre liker prosa.
(…)
2500 år gamle dikt rører oss
Welhaven har sagt: «Det uutsigelige skal diktet røpe dog.»
– Poesien er et språk som kan sette ord på det ufattelige, det ubegripelige. Ikke som en formel, men som en antydning, eller en metafor, en lignelse, og det er jo en gammel erfaring. Salmenes bok, Forkynneren, Jobs bok og Ordspråkene er fulle av poesi, som rører oss fortsatt etter 2500 år! Et bilde på noe som er kjent kan ha en analogi til noe som er ukjent, sånn at man kan ane noe om det ukjente gjennom det man kjenner. Det religiøse språket er i slekt med det poetiske språket. Poesien kan brukes ved viktige begivenheter i livet eller i samfunnet.
– Som for eksempel 22. juli. Når vi mangler ord, kan poesien hjelpe oss. Men den er like viktig i hverdagen! De små ordene er der når man trenger dem.
Poesien kan også sette ord på følelsene.
– Poesien i dag har en smal utbredelse i vårt mediesamfunn som er overmettet av informasjon. I alle kanaler tyter bilder, lyd og skrift ut. Vi er overforet. Det meste er støy. Kommersielt. Underholdning. Tidtrøyte. Eller diskusjoner som ikke har som har til hensikt å gjøre oss klokere, men bare få opp temperaturen. Man ofte blir sittende igjen med hodet fullt av tomhet.
Vedvik mener at i denne tiden, der en diktsamling trykkes i kanskje 200 eksemplarer, er det tydelig at poesi er en marginalisert kunstform i vårt samfunn.
– Det er et paradoks. Det burde være å mulig å trykke et dikt hver dag i avisene, men det er det bare et par aviser som gjør. Men poesien popper opp i sosiale medier, i en grad som overrasker forlagsbransjen.
(…)
Dette er et utdrag av et intervju med Arild Vedvik som står på trykk i Agenda 3:16 nr 7, 2019. Bestill abonnement her.