Tar farvel med Nepal

Etter nesten 16 år ved Okhaldhunga sykehus i Nepal har Kristin og Erik Bøhler nå tatt farvel med et liv og et arbeid de ser tilbake på med stor glede og takknemlighet. Foto: Per Arne Gjerdi

De kom i krigstid og dro i fredstid. Et mindre sykehus preget av store behov har blitt fornyet og velfungerende. Antall fødsler ved sykehuset har økt fra 120 i året til 120 i måneden. 17 år i Nepal er over for Kristin og Erik Bøhler.

Tekst: Birgit Nersten Lopacki

Det er kveld i Katmandu. Ekteparet Kristin og Erik Bøhler sitter i en sofa på gjestehuset og har tatt seg tid til et intervju på Skype. Det har gått halvannet døgn siden de lukket døra til det som har vært deres liv og hjem i nesten 16 år.

– Det var ikke så veldig lett å dra. Vi fikk mange skjerf, mange blomster og mange gaver om morgenen også da vi dro, forteller Kristin som har vært Normisjons direktør i landet.

Planen var å starte halv seks på morgenen før de andre stod opp. Den feilet. Mange hadde stått opp for å ta avskjed enda en gang, og gi dem skjerf og blomster rundt halsen slik skikken er i Nepal.

De kristne helsearbeiderne bekranset ekteparet Bøhler med en 16 fot lang blomsterkrans, en fot for hvert år de har vært i Okhaldhunga, i en av parets mange avskjeder. Foto: Privat

Ingen veier

Oppi fjellene, kun åtte mil fra Mount Everest ligger Okhaldhunga, et lite, men viktig sted i området. Der bygget en skotsk lege tilknyttet United Mission to Nepal (UMN) en liten klinikk i 1962. Bilveier fantes ikke, alt materiale som ikke var på plass, måtte bæres inn. Da Kristin og Erik kom til Nepal, var området preget av borgerkrigen som hadde rast mellom maoister og landets militære styrker i flere år. Bare halvannet år før de selv var på plass, var det et stort slag på stedet. Kun unge, nyutdannede nepali leger var villige til å jobbe på sykehuset. De fortalte om problemer, store behov og vanskeligheter med driften på grunn av underbemanning ved sykehuset, mye grunnet borgerkrigen. Her ville ekteparet Bøhler være.

Kristin husker godt den første turen hun hadde inn til sykehuset. Det var uten Erik i november for akkurat 16 år siden. En gruppe fra Østfold var med på turen som startet med en halvtimes flytur. Deretter var det fire timer til fots, tre av dem i oppoverbakke, noe Kristin selv tok på strak arm.

– Jeg hadde så mye energi, for jeg skulle til Okhaldhunga, stedet vi drømte om. Jeg kunne løpt opp bakkene.

Gjennom landlige omgivelser, forbi små landsbyer gikk turen.

– Plutselig kom vi til et sykehus som hadde både det ene og det andre. Det var imponerende å se at de hadde så mye som de hadde den gangen når det ikke var bilveier og alt måtte bæres på ryggen. Det tok flere dager, forteller hun.

Gjestene ble tatt godt imot.

– Det var som å komme hjem til en familie. Jeg kjente med en gang at her hørte vi hjemme.  Det var en veldig god følelse, smiler Kristin.

En måneds tid senere var det også Eriks tur til å se sin nye arbeidsplass. Da tok ekteparet med sine tre voksne sønner og feiret nyttårsaften ved sykehuset.

Fra krig til fred

– Hva er den største forskjellen fra dere kom til nå da dere dro?

– Da vi kom var det borgerkrig. De første to årene vi var der utgjorde de to siste i den ti år lange borgerkrigen. Hele landet var delt opp i mange små områder der maoistene kontrollerte noen områder og myndighetene noen andre. På Okhaldhunga sykehus var vi hver natt innenfor maoistområdet og på dagtid innenfor det militære sitt område, grensene flyttet seg avhengig om det var lyst eller mørkt, forteller Erik og legger til at selv om det ikke var flere kamper på stedet etter at de kom, var det en del trefninger. Hele samfunnet var preget av usikkerhet, angst og mye aggresjon mellom folk.

Husene var toetasjers jordhus med stein, det var ingen veier, ingen elektrisk strøm og ingen telefoner. I løpet av årene har det kommet vei, og med det nye boliger av betong. Levestandarden har økt, forteller ekteparet.

– Samtidig er det grupper som henger etter. Men de aller fattigste får klær de andre har brukt og forlatt. Brukte mobiltelefoner kommer også nedover i systemet til de som ikke har, kommenterer Kristin.

Økt antall fødsler

En stor endring som har skjedd disse årene, er utbyggingen av sykehuset. Den lille klinikken er nå et stort sykehus med jordskjelvsikre bygninger. Ekteparet Bøhler var sentrale i den siste utbyggingen. Det tok sju år.

– Vi trodde det skulle ta tre-fire år, sier Erik.

Gleden har vært stor for hvert bygg som ble klart til bruk. Nå gleder de seg over et velfungerende sykehus, gode fødselstall og et mødreventehjem som er kjent i fem fylker rundt Okhaldhunga og gir håp til kvinnene som trenger det.

– Det første året vi var på sykehuset, hadde vi 120 fødsler på et år. Nå er det 120 fødsler i måneden, forteller Kristin.

(…)

Denne lille jenta ble født tre måneder før termin og er det minste barnet som noen gang har overlevd ved Okhaldhunga sykehus. Doktor Erik holder mirakeljenta med en glad mamma ved sin side. Foto: Privat

Kalt til å dra hjem

Det var tida for å avslutte nå. Bestemmelsen ble tatt da et australsk ektepar som har vært i Nepal tidligere, tok kontakt og meldte sin interesse for å ta over arbeidet. Da de spurte konkret om hva som fantes av kjøkkenutstyr i huset der de skulle bo, skjønte Kristin og Erik at interessen var reel og at de faktisk planla å komme.

– Det er mennesker som har visst lenge hva de går til, de er godt forberedt. De har ikke kommet for å se hvordan dette går, de har kommet for å være. Det er godt at det er noen som tar over som Gud har kalt.

For Kristin og Erik ble det også et kall fra Gud om å gi arbeidet videre og vende hjemover.

– Vi er utrolig glad for at Gud sørget for etterfølgere. Det er en veldig god visshet i det å avslutte nå, sier Kristin.

– Hvordan har dette siste året i Okhaldhunga vært?

– Det har vært litt sånn som når du går en lang skitur. Når skituren er nesten slutt, føler man seg alltid utslitt og orker ikke gå en kilometer til. Jeg har hatt den følelsen noen ganger det siste året. Og så veksler det med det motsatte: Hvordan skal livet bli når jeg ikke er her? Det er litt forvirring, svarer Erik.

– Og så forstår vi nok ikke realiteten i det heller. Vi tenkte bare på at vi kommer i mål. Men når det da kom veldig nærme, ble det vanskeligere og vanskeligere. Da jeg siste dagen måtte slukke lyset på kontoret mitt, var det veldig nærme. Da var det ikke så greit, legger Kristin til.

Nå skal ekteparet reise rundt i Norge og takke alle givere som har støttet dem og fortelle at folket i Okhaldhunga lever videre, at sykehuset fremdeles trenger Normisjon.

Tida frem mot sommeren skal også brukes til å kjenne etter hvordan det er å være i Norge og hva de vil med den tida som er igjen før de neste år blir pensjonister.

– Vi tror jo at vi fremdeles er i Guds plan, sier de to.

Men aller først skal de feire jul. Det gjør de sammen med alle tre sønnene, svigerbarn og barnebarn. Det er kanskje det de gleder seg aller mest til – å møte og tilbringe tid med sine aller nærmeste.

Dette er en stor del av et intervju med Kristin og Erik Bøhler som står på trykk i Agenda 3:16 nr 8, 2019. Bestill abonnement her.

Relatert innhold

Fra gata til kirka

Han var hjemløs og deprimert. Så møtte han noen på gata i Oslo som gav ham en kopp kaffe.

Read article "Fra gata til kirka"

Bærer med seg en bibeldrøm

Atten år gammel kom Michael Perreau som flyktning fra Malaysia til England. I dag er han daglig leder for United Bible Societies. Vi møtte ham i London i januar.

Read article "Bærer med seg en bibeldrøm"

Hilde mistet troen som tenåring

Som tenåring, mistet Hilde Heitmann sin kristne tro for en periode. Måten hennes far møtte henne på, var viktig i prosessen for å finne tilbake til tro. Les første del av intervjuet her!

Read article "Da troen forsvant"