Mellom Beatles og bedehus

Ungdomskoret Nota Bene fra Vågsbygd for om lag 50 år siden. Bildet er hentet fra boken Rytmer rett i hjertet.

«Kristenpopen får sin revansj» skrev en avis tidligere i år, da Rockheim i Trondheim åpnet utstillingen Soli Deo Gloria. I høst fulgte journalist Olav Solvang opp med sin egen store fortelling om den kristne populærmusikken i Norge. Vi går noen tiår tilbake, da trommer og elektrisk gitar gjorde sin entré i kirker og på bedehus.

Tekst: Per Arne Gjerdi

Olav Solvangs Rytmer rett i hjertet – En beretning om den kristne populærmusikken, er blitt en murstein av en bok på om lag 640 sider. Den har mye av sin bakgrunn i hans 35 år lange yrkeskarriere som journalist i Vårt Land, de første 12 som redaktør av musikkbladet Treff. Lidenskapen for pop og rock fikk han imidlertid allerede som gutt.

– Jeg pleier å si at jeg ble født samtidig med rock’n’roll, nærmere bestemt tre uker etter at Elvis opptrådte på amerikansk TV for første gang, smiler 64-åringen. 

Han oppdaget The Beatles allerede i startfasen, da han var 7-8-år, men var også veldig opptatt av Cliff Richard.

– Da Cliff ble kristen i 1966, var det en stor nyhet for meg. Det skjedde under Billy Grahams møter på Earls Court i London, der han gikk fram og tok i mot frelsen. Det gjorde veldig inntrykk på meg, minnes Solvang.

– Men det var jo ikke noe særlig kristen populærmusikk første halvdel av 60-tallet. Selv om jeg i boka skriver mye om Aage Samuelsen og menigheten Maran Ata, var jeg aldri med på den greia. De levde sitt eget liv.

(…)

Olav Solvang synes personlig at 70-tallet er det mest spennende tiåret han skriver om i boken. – Det var en brytningstid, med fenomener som Jesusvekkelsen og Guds Fred, og en veldig giv, et engasjement og en idealisme. Foto: Per Arne Gjerdi

Ber om trøbbel

Solvang favner veldig mange forskjellige artister, sjangere og epoker innenfor det han med en samlebetegnelse omtaler som «kristen populærmusikk».

– Hva legger du i begrepet?

– Med «kristen populærmusikk» mener jeg musikk som på en eller annen måte ønsker å peke på Gud og kristen tro – gjennom musikk og ord, med litt forskjellig innfallsvinkel, sier Solvang. Han innrømmer samtidig at betegnelsen ikke er uproblematisk.

– Jeg ber om litt trøbbel, fordi det er vanskelig å definere og vite hvem som hører med. Derfor bestemte jeg meg tidlig for å kalle det «min beretning», der jeg har plukket ut de fenomenene, opplevelsene og artistene som jeg personlig ønsker å ha med innenfor en sånn definisjon. Noen vil sikkert være uenig i valgene og vurderingene mine.

(…)

Les hele temasaken om Kristen populærmusikk i papirutgaven av Agenda 3:16 nr 8, 2019! Bestill abonnement på magasinet her.