;

Farvel med et danserom

Danserne Navid og Halldord Skard, alias Popping Grandpa, har på ulike måter vært med å forme Storsalens danserom Kirken.
Foto: Birgit Nersten Lopacki

Danserommet i Storsalen menighet i Oslo har vært treningsrom for flere av Norges beste dansere innen breaking og hiphop og for unge med behov for fellesskapet. Nå legges tilbudet ned – økte avgifter og økt husleie fra Normisjon er viktige årsaker til det.

Tekst og foto Birgit Nersten Lopacki

Klokka er sju på kvelden en lørdag i januar. I et rom preget av graffiti og speil på veggene er festen i gang med DJ og dansere som gjør akrobatiske bevegelser, noen sammen foran speilet – noen for seg selv lenger ut på gulvet. De går ned på en hånd, snurrer rundt på hode og rygg og har stålkontroll på en kropp i stadig bevegelse. Glipper kontrollen er det bare å prøve igjen – øve, øve, øve. Og det har dette rommet vært i 19 år: Et treningsrom for breakere og hiphopere. Nå er det slutt. Denne kvelden er en avskjed med et rom med stor betydning for et miljø som ikke er så synlig.

Et unikt rom

– Jeg har gruet meg til dette. Disse breakerne har ligget på hjertet mitt lenge. Det er en subkultur som ikke har så mye plass i samfunnet generelt.

Solveig Tveitereid er daglig leder i Normisjonsmenigheten Storsalen i Oslo. Hun er også årsaken til at danserommet ble til for 19 år siden. Våren 2001 var hun dansekonsulent i Acta, barn- og unge i Normisjon og startet opp dansefestivalen Suburban på Music and Mission Festival på Risøya. I den forbindelse hadde hun med seg en gjeng breakere fra USA og Canada som var noen måneder i Norge og reklamerte for dansefestivalen. De hadde base i det som etter hvert har blitt danserommet i Storsalen. Allerede første dag begynte den kjente danseren Navid Rezvani, som den gang ikke kunne danse, å henge med dem. Litt etter litt hang flere breakere seg på.

Solveig Tveitereid (til høyre) og Hanne Sjølie på danserommets avskjedsfest.

– Dette rommet er unikt i Norge. Det finnes nesten ikke rom som er åpne hvor du kan trene uten å måtte betale mye og følge en klasse. Det betyr at alle dansere som har lite betalt og ønsker å bli gode, har vært her, forteller Solveig.

Nå går det ikke lenger, økonomien strekker ikke til. Menighetslederen har brukt tid på å bearbeide avgjørelsen og sier det har vært en kjempesorg.

Store kostnader

Storsalen menighet leier alle sine lokaler av Normisjon sentralt. Leiekontrakten var svært god med en avtale om å holde leiekostnaden på et fast nivå mot at Storsalen har stått for vedlikehold av lokalene. Da Normisjon i forbindelse med underskuddet i 2018 gikk gjennom økonomien, var et av resultatene at de måtte tjene penger på eiendommene sine. Storsalen fikk da en betydelig økning av leiekostnadene.

– Det er viktig for meg å si er at jeg er glad for at Normisjon sørger for at de får økonomien til å gå rundt fordi jeg er glad i Normisjon, sier Solveig.

Hun legger samtidig ikke skjul på at det er tøffe tak. Sammen med sterk økning i kommunale avgifter og strøm, er kostnadene for å være i bygget altfor store for menigheten som allerede har gjort en god del kutt.  

– Vi er fortsatt ikke i mål med dialogen med Normisjon, men slik det ser ut nå, kan vi ikke være her på sikt.

Tung avgjørelse

De har egentlig sett de røde tallene lenge, både Solveig og dansekoordinator i Storsalen Hanne Sjølie som har hovedansvaret for å følge opp danserommet fra menighetens side.

– Vi har hatt flere søknader inne, blant annet hos Oslo kommune, som har oppfylt alle krav; skape et åpent rom hvor alle er inkludert uavhengig av religion, etnisitet, og alder. Det har vært et sted som integrerer alle uansett bakgrunn, sier Solveig. Det er vanskelig å forstå at det ikke har utløst støtte, hun mener det henger sammen med at det er en menighet som står bak og at det har gjort kommunen skeptisk. 

– Det er mange her som ikke har noe annet fritidstilbud. Dette er nettverket deres. Så dette tilbudet betyr mye og er ikke matchet så mange andre steder. Mange aktiviteter er veldig organisert, men her kommer man og trener på det man vil, forteller Hanne. Hun er noe bekymret for hvor de som har kommet til danserommet nå skal være, men tror samtidig det vil åpne seg nye muligheter.

– Jeg tror Gud har et hjerte for miljøet her, og at der dører stenges, kan Gud skape muligheter.

Fiender ble venner

På avskjedsfesten har folk seget inn. Gamle og nye kjente hilser på hverandre, danser litt, gir oppmerksomhet til liten og stor. Kveldens DJ, Marcus Andreasson, er en av dem som har tilbragt hundrevis av treningstimer i rommet. Ved siden av å være DJ er han også profesjonell breaker med NM-tittel i bagasjen. Denne kvelden deler han hva rommet har betydd.

– Jeg har fått skikkelig troen på nestekjærlighet og ekte, ekte giverglede fordi når noen gjør deg en tjeneste tenker du hva catchen er. Men her er det folk som bare hadde lyst til å være snille og gi oss dette. Jeg er ekstremt takknemlig for at vi har fått være her så lenge. Det har bygget seg opp et kjempefint dansemiljø jeg er stolt av å være en del av.

Marcus forteller om nesten ti år i konflikt med Navid, der danserommet var avgjørende for at de ble venner og la hatet bak seg.  

– Vi må finne nye steder å trene sammen og hjelpe hverandre.

Popping Grandpa

I stilig svart dress og hvit hatt har kveldens eldste danser allerede inntatt dansegulvet flere ganger. 75 år gamle Halldor Skard alias Popping Grandpa, har vært en del av miljøet nesten siden starten. Den tidligere professoren ved Norges Idrettshøgskole begynte å danse for å bearbeide sorgen da hans første kone døde, og har gjort dansestilen popping til sin dans.

– Jeg har 40 år på Norges idrettshøgskole og jeg har en doktorgrad fra Universitetet i Oslo, men det kan ikke måle seg med den kunnskapen jeg har fått i dette rommet, forteller han.

Vennskap på tvers av alder, utdannelse og erfaring har blitt knyttet, det er ingen tvil om at også Halldor har vært og er viktig for de yngre danserne. Selv peker han på det unike ved rommet der alle kan komme og gå som de vil.

– Du glir inn og ut av dette fantastiske lokalet med alle disse hyggelige menneskene. Jeg har gledet meg til hver gang jeg skal hit og møte dere, høre på dere og slippe å være belærende, sier han til de som sitter og lytter.

Marvin Melås oppdaget breaking som 15-åring. Her fant han et fellesskap der han ikke skilte seg ut. Fra da av visste han én ting: han ville bli breaker. Etter et år på folkehøgskole, flyttet Marvin til Oslo. Storsalens danserom ble hans tilholdssted.

– Jeg var heldig som hadde Storsalen, jeg tror det hindret meg i å gjøre en del dumme ting.

År med hardt arbeid har gitt resultater. Marvin ble profesjonell danser, og danser i dag i Kingwings crew. Han er ikke i tvil om at danserommet har gitt ham både liv og muligheter han ellers ikke ville hatt. Flere av de andre danserne uttrykker det samme. Mange har følt seg alene og utenfor, men funnet fellesskap her. «Storsalen har reddet livet mitt», uttaler en av dem.

Breakerne hyller danserommet sitt med ekte danseglede.

The Church

Det er ikke bare i Oslo at danserommet, også kalt Kirka eller The Church blant breakerne, er kjent. Breakere og hiphopere fra hele Norge er innom her når de kommer til byen. Selv internasjonalt er The Church kjent blant mange som også har kommet innom når de har vært i byen. Mange av dem har undret seg over den vennskapelige tonen der man deler erfaringer og hjelp, og er venner selv når man konkurrerer hardt om heder og ære.

William Ottestad var, sammen med Navid, hiphop-pastoren Stein Joar Myrvang og en til, med å prege og følge opp danserommet gjennom Storsalen.

– Jeg har oppnådd mye, jeg har blitt doktor og lege for luftambulansen, jeg har snart en doktorgrad – men ingenting gjør meg mer stolt enn å få være en del av denne familien her, og få kalle meg b-boy (breaker-boy). Dette er det stedet som kanskje har lært meg mest i og om livet.

William er ikke i tvil om at det er Guds kjærlighet som har stadfestet seg i relasjonen mellom danserne.

– Det er Guds kjærlighet som har fått strømme gjennom rommet her alle disse årene.  

Guds hjerte

Solveig er enig. Den ene siden av det er hvordan Navid fra dag én hang med de kristne breakerne fra USA, og av dem lærte hvordan de var med hverandre. Han har vært med å sette standarden; i danserommet sier man hei når man kommer inn, er høflige og hjelper hverandre. Der skal det være godhet. Det har spredd seg til hele dansemiljøet i Norge fordi mange av dem har vært innom danserommet.

Den andre siden er at rommet og danserne gjennom alle år har blitt bedt for. Solveig mener Guds ånd har vært der og gjort noe med menneskene som har kommet dit.

– Det står i Bibelen at der Gud er til stede, er det frihet – folk kan senke skuldrene, forsoning mellom mennesker, og enhet – det er ikke de og oss, det er vi, påpeker menighetslederen.

Nå er det nye tider. Hva som skjer videre vet ingen. Men samme dag som danserommet ble feiret med avskjedsfest, opplevde Solveig at Gud viste henne at det var hans hjerte for breakermiljøet som hun fikk del i. Han ville fortsette å bry seg.

– Jeg må ha tillit til Gud oppi dette. Endring er som regel vondt, men det kan føre til noe godt. Vi er begrenset som mennesker, men Gud er ikke begrenset.

I danserommet skal Norges eneste jentegruppe, eller bgirl-crew som det heter i dansemiljøet, danse for resten. De har trent i danserommet siden de startet opp rett før sommeren i fjor. Blant dem er kveldens yngste danser, åtte år gamle Marielle. Talene tar slutt – det er tid for å feire rommet ordentlig med det de kan best: Danse.

Norges eneste bgirl-crew, KillahFlowah crew.

Du har nå lest en artikkel i Agenda 3:16 helt gratis. Om du ønsker å støtte Agenda 3:16, kan du for eksempel vippse noen kroner til 542637. Du kan også abonnere på magasinet her.