Da troen forsvant

Hilde Heitmanns far, Svein Granerud, møtte datteren på en helt annen måte enn hun hadde forventet den gangen hun som tenåring ville ta opp noe vanskelig med ham. Foto: Privat

Da Hilde Heitmann som tenåring fortalte pappa Svein Granerud at hun ikke lenger var kristen, tilbød han seg å tro for henne. I dag er hun kateket.

Tekst: Brita Skogly Kraglund

– Jeg var 18 år da det skjedde, og jeg var inne i en dyp depresjon, forteller 37-åringen.

Nå er hun kateket i Sandar i Sandefjord, gift og mor til tre.

– Det er en veldig grei jobb. Jeg er utdannet teolog, og merker at jeg er i samme faggruppe som prestene. Ansvarsområdet mitt er konfirmanter, og samarbeid med skoler og barnehager.

Kateketen er veldig glad for de nære relasjonene hun får til de unge.

– De slipper meg inn i livene sine. Det er meningsfullt. De er en åpen gruppe å formidle tro til.

Hun synes det er trist når koronakarantenen setter mye på vent.

– Konfirmasjonen er utsatt, og vi kan ikke ha nærkontakt. Nå blir det mye digitalt, men vi blir litt mette av det. Det er de levende møtene som er viktig.

– Ringer konfirmantene deg?

– Nei, men vi mailer litt. De hadde trengt den nære kontakten, men forhåpentligvis har de den med andre voksne, sier hun.

Tro i familien

Hilde vokste opp i en familie der tro og kirke var viktig. Faren har blant annet vært menighetsprest, rektor på Bibelskolen i Staffeldtsgate og hatt lederfunksjoner Normisjon til han ble pensjonist i februar.

I Østerås kirke var Hilde med på både klubb og kor. I tillegg spilte hun fotball.

– Det ble min store lidenskap, og jeg ble ganske god, sier hun.

Allerede på ungdomsskolen var hun leder på leir. Og aktivitetene og lederoppgavene økte på. Ikke minst da hun begynte på Kristelig Gymnasium.

– På ungdomsskolen hadde jeg vært ganske alene som kristen. På videregående møtte jeg mange. Det ble viktig, selv om KG ikke på noen måte var homogent. Folk var ulike, og jeg trivdes innmari godt.

– Hvilken flokk fant du der?

– Flere. Skolelaget, der jeg ble leder. Jentegjenger på kryss og tvers, og to kor.

Sliten

Det var mens hun gikk i andre klasse på videregående hun begynte å kjenne på en slitenhet.

– Allikevel var jeg med på veldig mye. Etter hvert ble jeg tung i tankene mine. Mørk. Jeg ble lei meg, og kunne begynne å gråte uten grunn. Destruktive tanker dukket også opp, slik som at jeg ikke fikk til ting, at jeg ikke var verdt så mye. Jeg tenkte meg selv ned.

– Snakket du med noen om det?

– Flere la merke til at det hadde skjedd noe med meg. De spurte hvordan det gikk. Det var både venner på skolen, foreldrene mine og voksne rundt meg. Jeg sa noe om det mørke jeg kjente på, og samtidig husker jeg at jeg tok meg mye sammen. Når jeg sto opp, kjente jeg at jeg ikke orket én dag til. Men det måtte jeg jo. Jeg satte på en bryter og lot som alt var bra. Sånn sett ble det som en spagat mellom hvordan jeg hadde det og hva jeg viste. Men til slutt kom jeg dit at jeg ikke greide å beholde maska og holde på fasaden. Det var da folk begynte å spørre.

– Etter hvert ble jeg tung i tankene mine. Destruktive tanker dukket opp, slik som at jeg ikke fikk til ting, at jeg ikke var verdt så mye. Jeg tenkte meg selv ned, forteller Hilde Heitmann om tiden på videregående. I dag er hun kateket i Sandefjord. Foto: Marius Alstadsæter

Dyp depresjon

Hilde husker at hun syntes foreldrene virket uforholdsmessig bekymret og masete.

– Mamma Solveig ville at jeg skulle ta en legesjekk for å være sikker på at alt var i orden fysisk. Jeg hadde ikke så lyst, men tenkte at jeg ville få ro hvis jeg gjorde det.

Prøver ble tatt. I tillegg kom legen med et spørreskjema med masse spørsmål om følelser og tanker.

– Svarte du ærlig?

– Ja, for jeg lukta ikke lunta, sier hun med et smil i dag.

– Da legen studerte skjemaet, sa hun: «Hilde, du er langt nede i en dyp depresjon.» Da tenkte jeg: «Nå har jeg blitt gæren og blir innlagt.» Jeg visste ikke så mye, men skjønte at jeg ikke funket på det psykologiske og mentale. At det var en psykisk sykdom.

Alle fordommene hennes slo inn, i tillegg til frykten for andres. Hun kjente ingen som hadde vært psykisk syke.

– Det var skremmende, og det ble et annet legebesøk enn jeg hadde tenkt. Legen henviste meg til psykolog. Der fikk jeg starte med en gang, og det tok ikke lang tid før jeg begynte med antidepressiva.

– Hva sa folk rundt deg?

– Jeg ble tatt godt imot av de som stod rundt meg. Pappa sa noe om åpenhet. Jeg kjente på skammen over at jeg ikke lenger var normal. Han sa: «Du er heldig som får snakke med psykolog. Det burde alle mennesker få gjøre.» Han ville også ringe til storfamilien og til skolen.

– Hvordan reagerte du på det?

– Jeg ble livredd. Samtidig var det trygt at noen tok grep, så jeg sa ja.

(…)

Les hele intervjuet med Hilde i Agenda 3:16 nr 3, 2020! Bestill abonnement eller prøv ett nummer gratis her.

Relatert innhold

Du er gjenkjent

"Denne fine ettermiddagen fekk eg fornya respekt for barn si evne til å holde styr på pinnar."

Read article "Gjenkjent"

Har erfart at troen holder

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein hadde forlatt politikken med tanke på å gjøre en innsats ute i verden ...

Read article "Har erfart at troen holder"

Kurset som forvandler

Alpha startet som et kurs i den kristne tro for medlemmene i en London-kirke. Siden har tusenvis av mennesker fått livet forvandlet. Til høsten markeres 25 år med Alpha i Norge.

Read article "Større åpenhet for kristen tro"