Fra gata til kirka

Høsten 2011 var Rassmus Wistedt (30) hjemløs, fattig, deprimert og visste ingenting om Gud. I dag er han student, gift med Karla, og har Jesus som fundament i livet. Alt startet med et møte på gata, og en kaffekopp.

Tekst: Dan Kristoffersen

– Foreldrene mine skilte seg da jeg var syv år gammel, og som tolvåring ble jeg deprimert. Skolen hadde gått skeis siden fjerde klasse, og jeg hadde enorme konsentrasjonsvansker, forteller Rassmus som er født og oppvokst i Stockholm.

Som attenåring flyttet han tilbake til faren sin, men mistet kontrollen over både alkoholinntak og økonomi. Han opplevde stadige brudd i parforhold, familieforholdene hjemme var vanskelige, og han fullførte ikke videregående skole.

– Jeg gikk alle tre årene, men besto ikke alle fagene. Jeg hadde butikkjobb noen år, og jobbet deretter noen måneder på et sykehjem.

I 2011, 21 år gammel, ble han kastet ut av leiligheten som han og noen venner delte i Stockholm. Det var da en bekjent tipset Rassmus om mulige jobber i Norge, nærmere bestemt Oslo. 16. august satt Rassmus og en kompis på bussen, på vei mot en ukjent fremtid.

– Det spilte ingen rolle, for ingenting kunne være verre enn det livet som bussen kjørte fra. Jeg hadde fullstendig mistet kontrollen.

Telt og campingvogn

Den nyinnflyttede svensken fikk en brutal start på livet i den norske hovedstaden. I bagasjen hadde han et gammelt og slitt festivaltelt, en sovepose, noen klær og litt lommepenger.

– Vi slo opp teltet midt i Ekebergskogen og var der i tre måneder. Avisene meldte at det ikke hadde regnet så mye på hundre år, og kombinasjonen slitt telt og billig sovepose fungerte dårlig. For å bruke minst mulig av de få lommepengene vi hadde, levde vi på Mariekjeks og sjokoladepålegg.

Fire måneder etter ankomst fikk Rassmus seg jobb med å selge telefonabonnement fra en stand i Brugata, men problemer med skattekortet gjorde at han ikke fikk lønn før to og en halv måned senere. I mellomtiden spiste han èn gang om dagen på jobbkantinen, men hadde ingenting når helgen kom. Etterhvert kom heldigvis lønna, og de to telt-beboerne fikk nok penger til å leie en campingvogn på Bogstad Camping, rett før vinteren banket på døren.

– Det ble egentlig ikke bedre, for i de mildere omgivelsene begynte jeg å fundere over livet mitt. Jeg hadde mistet all kontakt med familien, jeg hadde ingen venner, og jeg følte meg ubetydelig i verden. Jeg bare eksisterte, og depresjonen slo til med full kraft, forteller Rassmus.

– Etter tre måneder i campingvogna ønsket jeg å gi opp.

Et avgjørende møte

«Tror dere på noe?» Spørsmålet kom fra to unge menn som tok kontakt med Rassmus en dag han var på jobb.

– De ønsket å spandere en kaffe på meg og min kollega. Da vi hadde sittet på kafeen en stund og snakket sammen, spurte de om vi hadde noen tro. Vi sa det som det var, at vi hadde ingen tro og ingen erfaring med sånne ting.

De to fremmede tilhørte DNA-nettverket, et fellesskap av husmenigheter i Oslo. Den ene hadde selv vært kristen i knapt et år.

– De fortalte om en levende Gud som er aktiv i dag, og at han døde for akkurat meg for to tusen år siden. De fortalte at han ble reist opp fra de døde og gjort til Herre og frelser, at han lever i dag og vil ha en relasjon med meg, erindrer Rassmus.

– De sa at kirken ikke er noen bygning, men en familie som står sammen, med et felles oppdrag om å følge Guds plan for verden.

Rassmus hadde aldri møtt noen som var kristne, og han hadde alltid tatt avstand fra religion. Han ble forundret over hva karene fra DNA fortalte, for det var langt unna hva han hadde hørt i religionstimene på skolen. Selv om han nå fikk et positivt inntrykk, så virket tanken om Gud og kirke fjern.

– Jeg er ikke noen snill kirkegutt, tenkte jeg.

Frelse og vennskap

Likevel ble telefonnumre utvekslet, og allerede dagen etter mottok Rassmus en middagsinvitasjon til et kollektiv på Grønland. Der forsvant det han måtte ha av fordommer.

– De brydde seg virkelig om meg, og etter middagen inviterte de meg med bort til noen venner. Da vi kom frem gikk vi rett inn i en menighetssamling med rundt 15-20 personer. Det var rart og fremmed, men føltes allikevel på en måte riktig, forteller han.

– Jeg merket at disse menneskene hadde en kjærlighet til hverandre som jeg aldri hadde sett før.

Utover kvelden gikk samtalene, og da kom det livsforvandlende spørsmålet om ikke Rassmus også ville gi hjertet sitt til Gud.

– Nikolai og Tøger, de to gutta som hadde invitert meg, spurte om jeg ville la Jesus bli Herre og frelser i livet mitt. Jeg hadde ingenting å tape, for jeg orket ikke lenger å leve slik jeg gjorde. Jeg ba om at Jesus skulle komme inn i meg, og jeg ga opp mitt eget liv.

Den kvelden opplevde Rassmus at ti års depresjon forsvant, og få dager etter lot han seg døpe. Han hadde fått en ny start, en ny begynnelse. Nå ventet et liv med Gud som holdepunkt.

En ny start

Etter åtte måneder i en campingvogn flyttet Rassmus inn i et kollektiv med to venner. Det var ikke lett å gå fra gata til å bli en etterfølger av Jesus, men den nyomvendte svensken ble fulgt opp av sitt nye fellesskap, selv på ubeleilige tider av døgnet.

– Det var ledere som møtte meg klokka to på natta for å ta en pizza, selv om de skulle opp klokka seks for å levere i barnehagen, og så selv dra på jobb.

De nye vennene hjalp Rassmus med mange ting, både ved å be for han midt på natten når behovet var der, og ved å passe på at han betalte ned gjeld og fikk kontroll over økonomien sin.

– Det var nesten som om de oppdro meg slik jeg burde ha blitt oppdratt av mine egne foreldre, forteller han ettertenksomt.

Det tok ikke lang tid før han selv begynte å dele troen, med utgangspunkt i sin egen historie. Etterhvert ble han invitert til å snakke på arrangementene «Tverrkirkelig lovsang», «Bønn for Oslo» og på mindre samlinger.

– Jeg ble oppmuntret til å dele evangeliet slik jeg selv hadde fått det. Da jeg fikk meg ny jobb på Kiwi på Røa, satte jeg i gang fra dag èn, og fortalte mine kollegaer om Jesus. Jeg har forstått at kirke ikke er noe som vi går hjem fra, men noe som vi lever i hverdagen. Vi er Guds kropp på jorden, sju dager i uken, forklarer han engasjert.

Bare tre uker etter at Rassmus ble kristen, skjedde det samme med Kajsa, kollegaen fra salgsjobben i Brugata. Hun igjen delte troen videre, og flere ble kristne, blant annet en dame med latinamerikansk bakgrunn.

Sistnevnte hadde en søster som het Karla.

Ekteskap, menighet og studier

– Karla hadde ikke kristen bakgrunn, men ble frelst for tre år siden. Jeg ble raskt forelsket, forteller en smilende Rassmus.

– Men først var det tøft, for jeg ønsket at hun skulle ha sitt livsgrunnlag i Jesus før jeg delte mine følelser med henne. Derfor ventet og ba jeg i nesten et år før jeg sa noe. Heldigvis hadde jeg kristne venner som hjalp meg i prosessen med å vente.

Karla og Rassmus ble kjærester, og giftet seg i Ås kirke i fjor sommer. Nå bor de i en leilighet på Bjørndal på Søndre Nordstrand, og ønsker å gjøre Jesus synlig i bydelen.

(…)

Les hele historien til Rassmus i papirutgaven av Agenda 3:16 nr 3, 2020! Les om ulike former for abonnement her.