Gode kår for psykopater
Fellesskap preget av tillit og tilgivelse er sårbare overfor helseskadelige maktmennesker. – I kristne miljøer har personer med psykopatiske trekk det som reven i hønsegården, sier en som daglig hjelper ofrene.
Tekst Kristina Hvarnes Andersen
Denne artikkelen stod først på trykk i Agenda 3:16 nr 1,2016
«Bjørn» var kateket, og gledet seg til å lære mennesker om Jesus. Men sognepresten han skulle samarbeide med, gjorde at han gruet seg til hver arbeidsdag. «Elisabeth» trodde kjæresten hun ble kjent med i en kristen menighet var drømmemannen. Men med bryllupet startet også et mangeårig mareritt. Både Elisabeth og Bjørn har smertelige erfaringer som offer for personer med psykopatiske trekk. Før vi hører mer fra deres historier, skal vi møte sosionom Elin Brastein. Siden 2009 har hun ledet Epitel, Norges eneste hjelpetilbud for mennesker som blir trakassert av personer med psykopatiske trekk.
Det mest klassiske trekket er total mangel på empati, og ofrene blir utsatt for løgn og latterliggjøring og kjenner seg forminsket.
Elin Brastein
Foto: Joachim Hellenes
Mangler empati
– Jeg begynte med det som en fritidsgeskjeft, men pågangen var så stor at jeg sluttet i jobben for å drive med dette på heltid, forteller Brastein.
Agenda 3:16 møter Brastein på Fossnes i Vestfold, der Epitel har sine lokaler. I samme bygning driver hun også gjestehuset Spiren, der både psykopatofre og andre er gjester. Det mest klassiske trekket er total mangel på empati, og ofrene blir utsatt for løgn og latterliggjøring og kjenner seg forminsket, forteller Brastein.
På kontoret har Brastein en rekke fagbøker om psykopati. Verdens Helseorganisasjon (WHO) er forpliktet til å bruke et internasjonalt system når det gjelder diagnoser, og i dette systemet blir psykopati kalt dyssosial personlighetsforstyrrelse. Epitel bruker betegnelsen «personer med psykopatiske trekk».
Hun sammenligner psykopatiske personer med vampyrer, som lever av andres energi, og som suger ut livskraften til offeret.
FAKTA: Dette kjennetegner en psykopat
Omfattende undersøkelser fra 1980-tallet viser at det i USA var om lag fem prosent menn og én prosent kvinner som utviklet psykopatiske trekk i løpet av livet. Den norske rettspsykiateren Hans Jacob Stang mener at antall personer med slike trekk er likt fordelt mellom kjønn, og anslår at det omfatter omkring ti prosent av befolkningen.
Lettere innpass hos kristne
Gjennom jobben erfarer Elin Brastein at mennesker med psykopatiske trekk kan ha lettere for å få innpass i kristne miljøer. Brastein er selv troende.
– Vi kristne skal «vende det andre kinnet til», og vi skal tåle så mye. Dessuten er vi vare for at andre har erfaringer med Gud. Så når noen sier at «Gud har sagt til meg», så sier vi ikke lett imot. I kristne miljøer har den psykopatiske det som reven i hønsegården, sier Brastein.
Siden handlingsmønsteret deres er helt uhørt for vanlige samvittighetsfulle mennesker, så er vi oftest ikke forberedt på angrepene som kan komme.
Elin Brastein
Personer med psykopatiske trekk anvender ulike «våpen» for å nå målene i sin maktkamp mot andre mennesker, og midlene kan bli brukt åpenlyst eller i det skjulte.
– Siden handlingsmønsteret deres er helt uhørt for vanlige samvittighetsfulle mennesker, så er vi oftest ikke forberedt på angrepene som kan komme. Personer med psykopatiske trekk er gode alliansebyggere, og uten kunnskap om temaet, kan vi selv også bli brukt i personens spill, forteller Brastein.
Misbruk av Bibel og bønn
I en kristen setting har psykopaten to ekstra «våpen», å misbruke bibel og bønn. At Bibelen er Guds ord, er en vanlig holdning blant kristne mennesker. Det er en hellig bok, gitt av Gud. Det skal mye til for at en alminnelig kristen, enten leg eller lærd, vil opponere når det leses fra Bibelen.
– Å heve sin røst mot en som i sin tale krydrer det hele med bibelsitater er ikke uten videre enkelt. Dersom man har kritiske spørsmål til en psykopatisk persons uttalelser, kommer man raskt på vedkommendes liste over falne, vantro, stolte eller fortapte sjeler. Personen glemmer ikke kritikk eller spørsmål som vedkommende ikke liker. Dette vil opponenten bittert kunne få erfare, forteller Brastein.
Hun mener det er en fordel at menighetslederne har en solid teologisk skolering.
Noen må våge å reise seg og si maktpersonen i mot i riktig fora.
Elin Brastein
– Når usunne maktpersoner forsøker å tilrane seg kontroll, og gjøre bruk av prekestolen for å spre ondskap skjult i det hellige Guds ord, bør lederen bli oppmuntret til å vise styrke. Noen må våge å reise seg og si maktpersonen i mot i riktig fora. Kunnskap og dømmekraft er redskap som kan gi frimodighet og trygghet til nettopp dette, sier den erfarne sosionomen.
Bønn er et annet virkemiddel psykopaten kan bruke for å ramme den han vil angripe.
– Ofrene er ofte dem som står i veien for at psykopaten kan få den makten han vil ha, eller som har stilt seg undrende til diverse prosjekter vedkommende har fremmet, sier Brastein, og fortsetter:
– I bønnens kraftfulle språk kan det skjule seg manipulerende fremstillinger av den andre, og usunne maktmennesker er mestere i sin ordbruk på dette området. I denne type bønn kan personen også fremsette påstander av alle mulige slag. Slike uttalelser sniker seg under huden på de andre nærværende uten at de selv en gang er klar over det. Bemerkninger som blir sådd og som sakte men sikkert gror opp i miljøet, og som etter hvert forsøpler fellesskapet og gjør stor og ubotelig skade, sier Brastein.
Saken fortsetter under annonsen
Sammenbrudd i menigheter
– Er det noen menigheter eller forsamlinger som har søkt hjelp hos Epitel?
– Det er noen, men vi tror det skulle vært mange flere.
– Bør menigheten utstøte personer med psykopatiske trekk?
– Utstøte er et alvorlig grep jeg ikke anbefaler, men det bør settes grenser. De bør bli fratatt verv dersom de er reven i hønsegården. Vi vet om menigheter og kristne miljø som har vært så utsatt at de har brutt sammen. De har sluttet å fungere på grunn av et vedvarende høyt konfliktnivå. Under slike omstendigheter blir mange sykemeldte, og alt rakner, forteller Brastein.
Mennesker som er utsatt for psykopater, blir ofte sykemeldte, mens de som har skylda, får energi. De elsker å være i en slik rolle.
Ikke vanlig konfliktløsing
Konflikter der personer med psykopatiske trekk er innblandet, kan ikke løses ved at partene samles rundt et bord og drøfter, mener Brastein. I vanlige konflikter er det to jevnbyrdige parter, men slik er det ikke her. Konflikten har gått over fra å handle om sak til å bli angrep på person.
– Da vil endeløse rekker av konfliktløsningsmøter bli nye arenaer der psykopaten kan hevde seg. Dette gjelder enten slike asymmetriske konflikter skjer i ekteskap, menighet eller arbeidsfellesskap, sier Brastein.
– Er det også lettere for psykopater å få makt i ekteskap, dersom de er kristne?
– Ja, jeg tror at mange som vil etterleve Guds ord føler en ekstra forpliktelse til å holde ekteskapsløftet. De går mange ekstra mil for å holde ut. Veldig mange blir også utsatt for fordømmelse ved misbruk av Guds ord, dersom de ikke klarer å leve i ekteskapet.
– Hvilke råd gir dere i Epitel til personer som er gift med en psykopat?
– Vi tror at Gud synes menneskelivet ditt er viktigere enn ekteskapet. Og at ekteskapet er ment som en god favn, hvor du skal vokse. Men om ekteskapet er et torturkammer…
Brastein tenker seg litt om før, hun fortsetter:
– Vi tror ikke Gud vil at du skal dø før du dør…
Kan ikke helbredes
– En historie har gjerne to sider. Hvordan vet dere da at det er snakk om et farlig forhold, og at det er den andre som er gal?
– Selvfølgelig er det to historier, og den versjonen vi hører er farget av personen som forteller, men den som er offeret har en helt annen væremåte, enn den andre som aldri erkjenner skyld. Offeret vil gjerne løse floken, mens den andre vil offeret til livs. Den vil svartmale offeret. Men det er ikke motivet hos de som søker hjelp. De kontakter oss for at de skal få et bedre liv, og for å få vite hvordan de skal håndtere situasjonen.
– Er det noen som kan hjelpe psykopater til å ikke være psykopater lenger?
– Robert Hare, en canadisk psykiater, jobbet aktivt i årtier med det. Dette var i fengsel der personer som var diagnostisert som psykopater ble underlagt behandling. Han jobbet med grupper i ti år, og hadde klokkertro på endringens makt. Men det virket kontra produktivt. De lærte i stedet av hverandre, og ble mer kyniske. Men hvis de har noe de kan oppnå, skilsmisseoppgjør for eksempel, så kan de oppføre seg bedre en periode for å oppnå det de ønsker.
Tilfeller i Normisjon
Generalsekretær i Normisjon, Anne Birgitta Langmoen Kvelland, tror Brastein kan ha rett i utsagnet: «I kristne miljøer har psykopaten det som reven i hønsegården».
Foto: Siv Dolmen
– En person med psykopatiske trekk kan få arenaer til å utøve makt i det kristne miljøet, som formell eller uformell leder, taler og sjelesørger. Maktmisbruket kan styrkes om vedkommende tar Gud til inntekt for sine meninger ved å bruke løsrevne bibelsteder. Slike personer skaper skyldfølelse og frykt hos andre, og det gjør det vanskelig for de som utsettes å ta til motmæle. I kristne miljøer finnes også en tanke om at vi skal «vende det andre kinnet til». Det er et bibelsk prinsipp i en del sammenhenger, men ikke når det er snakk om maktmisbruk.
Maktmisbruket kan styrkes om vedkommende tar Gud til inntekt for sine meninger ved å bruke løsrevne bibelsteder.
Anne Birgitta Langmoen Kvelland
– Kjenner du til tilfeller i Normisjon der personer med psykopatiske trekk har påvirket enheter i organisasjonen?
– Ja, jeg kjenner til noen få enkelttilfeller, ikke blant ansatte, men i kristne fellesskap i lokalmiljøer.
– Hvordan ble det håndtert?
– Ved å samle de som har blitt utsatt for denne personens maktmisbruk og forklare og snakke om dynamikken. Den det gjelder har fått skriftlig beskjed om at han/hun ikke har organisasjonens tillit og ikke er ønsket i lederposisjon eller verv.
Prest som baksnakker
På 80-tallet var «Bjørn» nyutdanna kateket. I en menighet på Østlandet skulle han ha et nært samarbeid med sognepresten i menigheten.
Første året var det et godt forhold mellom kateketen og presten.
– Men etter hvert begynte jeg å lure, for han hadde stadig historier om de andre i staben og i menigheten, forteller Bjørn.
– Det var nedsettende sladder som ikke lignet noe, og jeg skjønte at han hadde kontroll på folk med ødeleggende historier, forteller Bjørn.
Han kunne også stå på talerstolen og kritisere meg.
Bjørn
Han så at personer i menigheten begynte å mislike hverandre på grunn av usanne rykter som sognepresten spredte. Bjørn reagerte også på andre ting ved sogneprestens oppførsel, som for eksempel på hvordan han tok imot henvendelser fra folk som ønsket dåp eller begravelse. Det var lite imøtekommende, og alt måtte skje slik det passet sognepresten best.
Da sognepresten skjønte at Bjørn var kritisk mot ham, fikk også Bjørn merke hvordan det var å bli trakassert.
– Hva konkret utsatte han deg for?
– Når jeg kom om morgenen…
Bjørn stopper opp, og tar seg til hodet.
– Dette her blir litt tøft. Jeg trodde ikke det skulle bli så vanskelig, for det er 30 år siden, forteller han, og forklarer:
– Jeg grua for å gå på jobb, for jeg måtte innom kontoret. Og veldig ofte når jeg kom på morgenen lå det en gul post it-lapp på pulten min, med en beskjed eller noe kritikk som slo meg rett i trynet. Selvtilliten bare forsvant. Jeg kan ikke jobben min.
– Stod det direkte, eller tolket du det slik?
– Det kunne stå direkte…
– Han kunne også stå på talerstolen og kritisere meg.
– I prekenen?
– Ja, i prekenen under gudstjenesten.
Raseriutbruddene og språkbruken var ikke typisk for en prest. Men da Bjørn tok problemet opp med menighetsrådsformannen, ble han ikke trodd.
– Ingen tror jo at presten banner og lyver.
Bjørn lånte en bok om psykopater av naboen som var psykolog. Da ble han overbevist om at sognepresten var en psykopat. Selv om ikke menighets-rådsformannen trodde på ham, var det flere som støttet ham. De fikk inn nye medlemmer i menighetsrådet, inkludert ny leder.
– Den nye lederen var advokat, og da han så alle de gule lappene sognepresten hadde gitt meg, ble sognepresten kalt inn til et møte med bedriftslegen, prosten og menighetsrådslederen. Da ble han avslørt. Han sprakk, og viste sitt sinne også mot dem. Han fikk sykemelding ett år, og måtte deretter slutte.
Gudstjenesten kunne feires
Bjørn blir blank i øynene, og forteller at han ble far samme uka som sognepresten skulle slutte.
– Kona sa at det var den beste presangen hun kunne fått, at han skulle slutte…
Dette hadde tydelig vært tøft for dem begge.
– På gudstjenesten vi hadde søndagen etterpå, med vikar, kjente vi en lettelse og en glede. Plutselig var ikke gudstjenesten noe tungt og vanskelig. Da kunne vi feire gudstjenesten, husker Bjørn.
Han ønsket at menigheten skulle bearbeide det som hadde skjedd. Han ønsket at menigheten kunne få snakke sammen om det de alle hadde vært utsatt for av manipulasjon og alliansedannelser.
– Men prosten satte et lokk på hele saken. Det ble derfor ikke noe bearbeiding, og konfliktene og problemene måtte bare dø ut over lengre tid.
Bjørn ble der i sju år til. Han har også jobbet i en annen menighet senere. Han mener Kirken er en arena der psykopater og maktmennesker lett kan skaffe seg posisjoner.
– Du bør utfordre de som utdanner prester, til å ta tak i det, sier Bjørn, og Agenda 3:16 henvender seg til Menighetsfakultetet (MF), landets største teologiske utdanningsinstitusjon med mer enn 1200 studenter.
Vurderer skikkethet
– Alle utdanningsinstitusjoner som driver med profesjonsutdanning, har også ansvar for å vurdere studentenes skikkethet for yrket. Slik er det også på MF når vi utdanner prester og andre kirkelige medarbeidere, sier Sjur Isaksen, praktikumlærer.
– Det kan være ulike grunner til at man ikke burde arbeide i kirken, noen av disse grunnene kan være knyttet til personlighetstrekk eller psykiatriske diagnoser, fortsetter MF-læreren.
Han sier at studenter med psykopatiske trekk kan framstå som ressursrike og sjarmerende, og med en viss evne til å regulere sin adferd.
– Derfor er det ikke alltid lett å oppdage eller avsløre dette. Også når vi får bekymringsmeldinger fra medstudenter eller selv blir bekymret for studenters adferd, er vi som lærere avhengig av at dette viser seg i noe mer enn en følelse av at noe ikke er som det skal, sier Isaksen.
– Gjør dere noe for å hindre at studenter med slike personlighetstrekk blir prester eller menighetsledere?
– Det er særlig to muligheter vi har hvis vi tenker at en student bør stoppes i sin utdannelse: Veiledning som tar sikte på å overbevise studenten om at dette studiet eller dette yrket ikke er det rette å velge. Dette er imidlertid ofte en vanskelig vei å gå overfor mennesker med såkalte psykopatiske trekk. De vil sjelden la seg overbevise, tvert i mot kan slik motstand få motsatt effekt. Andre ganger kan det hende at studenten på grunn av sin adferd kan stryke i praksisemner. Her er det en rekke kriterier som vurderes, også studentens modenhet, evne til samarbeid og evne til å bli veiledet. Men også i praksis vil det være mulig å dempe eller skjule de manipulerende tendensene i tilstrekkelig grad til at det går under radaren.
– Har det skjedd at dere har bedt noen slutte i studiet på grunn av en slik personlighetsforstyrrelse?
– Studenter har rettigheter. Det betyr at det skal svært god dokumentasjon til for å stoppe noen i sin utdannelse, dersom de for øvrig oppfyller utdanningens krav og består sine eksamener. Likevel skjer det at studenter som innebærer en risiko for seg selv og andre, blir stoppet, og trolig oftere enn før. Samtidig er det viktig å skjelne mellom utdanningsstedenes rolle og arbeidsgivernes rolle. Kirken har ikke plikt til å ansette eller ordinere, derfor vil det alltid være en del av denne vurderingen som må skje hos ansettelsesmyndigheten.
Livredning
I en leilighet i Oslo møter vi «Elisabeth», en kvinne i 50-årene.
– Det her er livredning. Det er så bra at dere vil skrive om dette, sier hun.
– Jeg møtte ham i et kristent ungdomsmiljø der han var en av lederne. Han var livlig og utadvendt, og fikk ting til å skje. Han var også pen å se på.
Elisabeth
På sofabordet foran seg har hun noen håndskrevne ark.
– Etter at du tok kontakt om intervju, så begynte kverna å gå, og jeg måtte skrive ned ting.
Hun har sagt ja til å fortelle om sine erfaringer med å være gift med en mann med psykopatiske trekk.
– Synes du det er greit å fortelle om dette, eller er det slitsomt?
– Jeg kan bli litt pumpa, men det er en pris som er veldig liten å betale sammenlignet med det jeg har vært gjennom. Det er mange som er i maken situasjon, og som trenger kunnskap om psykopati for ikke å bukke under.
Den attraktive lederen
– Hvordan møtte du eks-mannen din?
– Jeg møtte ham i et kristent ungdomsmiljø der han var en av lederne. Han var livlig og utadvendt, og fikk ting til å skje. Han var også pen å se på. Mange jenter hadde et godt øye til ham. Han virket som en veldig ålreit person, forteller Elisabeth.
At han kunne ha psykopatiske trekk, falt henne ikke inn.
– Jeg hadde ikke en slik radar oppe i det hele tatt. Jeg tenkte jo at et kristent miljø var et trygt sted.
Den attraktive lederen viste interesse for den gang 25 år gamle Elisabeth, og de ble kjærester.
Han fridde nesten med en gang. Vi kjente hverandre ikke i det hele tatt. Jeg ble fullstendig tatt på senga, men smigret.
Elisabeth
– Begynte du å merke noen psykopatiske trekk i kjærestetiden?
– Nei… Jeg hadde vært i veldig få forhold fra før, og hadde ikke mye greie på menn. I tillegg hadde jeg lav selvtillit. Så da han som jeg så opp til, var interessert i meg, ble jeg smigret. Om jeg oppdaget ting som skurret, tenkte jeg at det var fordi han var mann, at han hadde en annerledes utdannelse for eksempel. Jeg leita konstant etter forklaringer, men tenkte ikke på at det var psykopatiske trekk.
– Hva var det du reagerte på allerede i starten?
– Vi ledet cellegrupper sammen. Og det ble et slit, for han skulle aldri forberede seg. Og hvis noen strevde med ting og åpnet seg, viste han ingen interesse.
Elisabeth lot slike hendelser passere, og bare et halvt år etter at de ble kjent, giftet de seg.
– Han fridde nesten med en gang. Vi kjente hverandre ikke i det hele tatt. Jeg ble fullstendig tatt på senga, men smigret. En mann som mente alvor!
Ble iskald
På bryllupsdagen fikk Elisabeth sjokk. Mannen som hadde vist henne all oppmerksomhet, var iskald. Og starten på ekteskapet ble langt fra det hun hadde drømt om.
Han klaget så mye på meg, så jeg trodde hele tiden det var noe alvorlig feil med meg.
Hun hadde sett frem til å ha et åndelig fellesskap med sin ektemann. At de kunne be, og lese i Bibelen sammen.
– Men han ville ikke ha noe åndelig fellesskap med meg. Jeg ble holdt på utsiden. Jeg var ikke åndelig nok, eller ba ikke riktig. Det ble min store sorg i mange, mange år.
Det jeg egentlig gledet meg til, begynte jeg å grue meg til.
Elisabeth
Elisabeth ble også sjokkert over hvordan mannen kunne lyve uten å blunke:
– Han var med i evangeliseringsarbeid på gata, og fortalte fra plattformen at mange var blitt frelst på grunn av ham. Det var løgn. Men jeg fikk meg ikke til å si det til noen, for det var så skamfullt.
Han kunne være skremmende ansvarsløs, opptatt av oppmerksomhet og skulle bestemme selv hva som var tillatt eller ikke. Han var rastløs og kunne ikke slappe av eller kose seg hjemme.
– Hvis vi gledet oss til noe, jeg og barna, da måtte han ødelegge for oss. Han tålte ikke at vi gledet oss til for eksempel ferier eller selskaper, forteller Elisabeth.
Han kunne få raserianfall allerede når de pakket bilen for å dra på tur. Og ofte var han helt taus i timevis, men som en udetonert bombe bak rattet.
– Flere ganger bråstoppet han bilen og ville kaste oss ut, enten en av oss eller alle, til og med barna da de var små.
– Hvordan påvirket det deg?
– Det jeg egentlig gledet meg til, begynte jeg å grue meg til. Sorgene økte i antall og omfang. Det som kunne samlet oss, for eksempel en god ferieopplevelse, rev oss i stykker.
Det var mange slike episoder eller personlighetstrekk som hun ikke fikk helt til å stemme.
Ute blant folk kunne han åpenlyst klemme og kysse henne, og alle mente hun var heldig i livet. Ektemannen fremstod som kjærlig, han hadde en imponerende utdannelse og jobb, og de bodde i et stort, fint hus, og hadde god råd.
Ba og fastet
Elisabeth prøvde å finne svar i seg selv, og kunne kjenne på skyld.
– Han klaget så mye på meg, så jeg trodde hele tiden det var noe alvorlig feil med meg. Hvis du nevner ekteskapsproblemer i møte med andre kristne, får du også høre at du bare må be mer, og elske ektefellen din mer. «Du kan elske ham til å bli fantastisk.» Og jeg ba og fastet. Og prøvde å oppmuntre ham, lage ekstra god mat. Men det er ikke et normalt menneske man har med å gjøre, sier Elisabeth engasjert.
– Da jeg møtte ham, var jeg i full jobb, hadde en attraktiv utdannelse, bodde for meg selv, var sjelden syk, og livet var ålreit. Men etter jeg giftet meg, mistet jeg søvnen og matlysten, og jeg ble kjempetynn.
Ekteskapet var så forferdelig, med så mye sorg og forvirring, og jeg ønsket å dø. Ikke noe fungerte som det skulle.
Elisabeth
Etter hvert ble hun så dårlig at hun ikke klarte å jobbe, og trengte også hjelp med barna.
Hun klarte heller ikke å snakke med nære venner om hvordan hun hadde det. Det er vanlig at det er den krenkede part som har problemene med å bli trodd. Den som har personlighetsforstyrrelsen spiller rollen sin meget godt når andre mennesker er til stede. De oppleves gjerne som blide, hyggelige og hjelpsomme, mens de tyranniserer sine nærmeste.
– Jeg fikk jo høre at jeg var gift med drømmemannen, og at jeg hadde fått mer enn jeg hadde fortjent. Så det å betro seg i menigheten eller til andre, var uoverstigelig.
Datteren løste gåten
Eks-mannen var ikke fysisk voldelig mot henne, det var heller ikke mange stygge ord han sa. Men ofte lot han være å svare når hun behøvde et svar, da så han bare bort, og lo. Han kunne også kontrollere familien bare ved å bruke blikket sitt.
– Det er som å være gift med et pansra kjøretøy. Ord biter ikke. Tårer biter ikke. Sinne biter ikke. Du når ikke gjennom skallet, forklarer Elisabeth.
– Hvorfor ble du i ekteskapet så lenge, når du oppdaget tidlig at han ikke var grei?
– Jeg hadde opplevd å bli tråkket på før, så jeg var nok lett å hundse. Jeg hadde en sart samvittighet, og tenkte på ungene, og løftet til Gud og hvermann. Jeg var kristen, og ingen i min slekt hadde noen gang skilt seg. Og alle hadde jo så godt inntrykk av eks-mannen min, så det var vanskelig å få noe støtte. Og jeg ville jo så gjerne det skulle vare. Jeg satset hundre prosent på ham og familien.
– Hvordan fant du ut at han var psykopat?
– Datteren min gjorde det. Hun hadde lest om psykopater på internett. Da hun ringte meg og sa «Psykopat! Det er det pappa er», kjente jeg på sjokk og skam. At jeg ikke hadde skjønt det tidligere! Men så var det en slik enorm lettelse. Humøret mitt gikk til himmels! Ekteskapet var så forferdelig, med så mye sorg og forvirring, og jeg ønsket å dø. Ikke noe fungerte som det skulle. Jeg sleit livet av meg for å prøve å skape en familie, men det gikk ikke.
– Og så plutselig skjønte jeg at det ikke var noen vits i å prøve mer. Arbeidsdagen min var over. Dette skal jeg slippe å slite med lenger, dette umulige prosjektet, tenkte jeg.
Hun gikk på biblioteket og leste alt hun kom over om psykopater.
– Plutselig så jeg at de som hadde skrevet disse bøkene hadde språk til å forklare det jeg hadde opplevd. I bøkene var det så klart, det er akkurat som om de har vært fluer på veggen vår.
Elisabeth hadde vært gift i mer enn 20 år, da hun fant ut at mannen var psykopat.
– Ordet psykopat kom og forløste meg, sier hun.
Ga ham skilsmissepapirene
Hun bestemte seg for å gå fra ham, men brukte først tiden på å skaffe seg kunnskap og støtte. Når hun leste om psykopater lærte hun også hvordan hun best burde forholde seg til mannen sin. I samtale med ham gikk hun ikke lenger i dybden på ting, og hvis det var ting hun ønsket, måtte hun late som om det ikke var så viktig for henne. Så den dagen hun bestemte seg for å vise ham skilsmissepapirene, etter at de hadde bodd fra hverandre en stund, bagatelliserte hun det. «Kan ikke du skrive under her da?» spurte hun på en veldig ordinær måte, uten noe «vær så snill» og tårer, som om det var noe de hadde gjort hundre ganger før!
– Han nølte litt, men så underskrev han faktisk, sier Elisabeth med et litt overraskende uttrykk i ansiktet.
Det ble en tøff tid også i etterkant, med et to år langt rettsoppgjør og ny etablering. Men verst var det at datteren fortalte at faren hadde begått seksuelle overgrep mot henne da hun var liten.
– Jeg mister forstanden om jeg begynner å tenke på hva hun har opplevd. Livet mitt blir å reparere alt han har ødelagt, sier Elisabeth fortvilet.
Datteren fikk en sterk etter-reaksjon, og var suicidal lenge.
Troen svinger
– Anmeldte dere overgrepet?
– Vi har snakket med politiet om det, og med Støttesenteret mot incest (SMI). Men med det rettssystemet vi har i Norge, så tør vi ikke. Hvis hun hadde gått til sak, hadde han oppnådd å få oppmerksomhet, og sikkert sympati fra mange. Andre ville forbundet en anmeldelse med skam, og dårlig rykte, men han ville elsket oppmerksomheten det ga. Og selv om hun kunne ha vunnet saken, hadde han trolig anket, og sirkuset hadde vedvart i årevis, til glede for ham. Men politiet vet om oss, og hvis han plager oss, kan jeg ringe, og de kommer med en gang.
– Har dere konfrontert eksmannen din med overgrepene?
– Ja. Han sier bare «jeg husker ikke».
Nå er det sju år siden Elisabeth gikk fra mannen sin.
Det beste er å komme seg unna, men det er ikke alltid man har mulighet til det.
Elisabeth
– Hvordan har alt dette påvirket troen din?
– Jeg tok tilflukt til Gud, selv om jeg var fortørna på ham. Jeg beholdt håpet, og jeg klamret meg til Gud, leste Bibelen og ba, forteller hun.
I stille stunder med Gud fikk hun også underveis hint om at det skulle komme en løsning.
– Men når jeg tenker på datteren min, og alle de bønnene jeg har bedt om beskyttelse for henne siden før hun ble født… Jeg kan kjenne meg sviktet, og kjenne på raseri. Men så kan jeg også kjenne at han har tatt oss gjennom dette, selv om det er fælt, og selv om jeg fortsatt ikke er særlig arbeidsfør, og har hatt svære tap økonomisk og sosialt. Jeg har en tro, men den svinger litt, oppsummerer hun.
– Hva vil du anbefale hvis noen er i ekteskap med en psykopat?
– Skaff deg kunnskap. Les på nettet. Ring Epitel, der blir du trodd og hjulpet. Du kan bli med i nettverk med likesinnede, og få nøkler til å håndtere situasjonen. Det beste er å komme seg unna, men det er ikke alltid man har mulighet til det, så da er det viktig å skaffe kunnskap, og å få støttepartnere. For du er i krig, sier Elisabeth.