De fleste vinner ikke
De aller fleste som vil til topps, må kunne tape for å nå dit, mener Gudmund Skjeldal. Han maner til mer raushet og flere taperskaller i norsk idrett.
Tekst og foto Per Arne Gjerdi
Denne artikkelen stod først på trykk i Agenda 3:16 nr 3,2019
Gudmund Skjeldal var med på det norske landslaget i langrenn i årene 1991-94, og tok blant annet sølv på 5-mila i Holmenkollen i 1993. Etter at han la opp som toppidrettsutøver, tok han utdannelse i idéhistorie, og har arbeidet som lærer. Han er frilansskribent og forfatter av ti bøker. Den siste, Taparskaller, er en samling avistekster om idrett fra det siste tiåret. Agenda 3:16 møter ham på Idrettshøgskolen i Oslo, der han for tiden er forsker og stipendiat.
Treningsarena for voksenlivet
Hva tenker Skjeldal, som selv er far til to barn på vei inn i tenårene, om spenningen mellom leken og barneidrett og dagens toppidrett?
– Den norske idrettsmodellen innebærer en forestilling om at topp og bredde kan gå hånd i hånd. Men det er en modell som blir utfordret ikke minst innen utstyrsidretter. For eksempel kan det i langrenn fort bli dyrt å ha godt utstyr for å hevde seg, og relativt tidlig i barneårene, sier Skjeldal.
Taperskallen er jo ikke nødvendigvis en som aldri vinner, men som kan det å mislykkes.
Gudmund Skjeldal
– Barneidretten er en arena for utprøving av ferdigheter, og jeg tror den kan være en bra treningsarena for selvstendighet, med utstyr og lagidrett. Samtidig er det veldig påtrykk fra voksne om å organisere og hjelpe ungene mer, noe jeg tror kan ta vekk en veldig viktig dimensjon av idretten som treningsarena for voksenlivet.
Drømmer om å bli kjempegod
– Min egen sønn på 13 er veldig bitt av konkurransebasill innen langrenn, og følger med på hva de beste gjør. Mange i barne- og ungdomskullene drømmer om å bli kjempegod, men må legge det av seg. For en del er det fint å ha den drømmen. Men det er en utfordring å ta vare på de som er på et moderat nivå av interesse, slik at de ikke må velge idretten vekk når de blir tretten. Det å kanalisere krefter, trenere og ressurser inn på de som ikke nødvendigvis skal bli best, strever norsk idrett fortsatt med, mener Skjeldal.
– Når alt i media blir så rettet inn mot de få med vinnerskalle, er det ikke så lett å få øye på at den mest normale og vanligste erfaringen i idrett ikke er å vinne, sier han. Faktum er at de fleste i en konkurranse taper. De oppnår i alle fall resultater langt unna seierspallen.
– Men det er også slik at de aller fleste som vil til topps, må kunne tape for å nå dit. Det er i alle fall sånn at hvis du er redd for å mislykkes, binder du deg og får ikke sluppet løs de kreftene som bor i deg.
– Erfarer likevel de fleste at tap er å mislykkes?
– Ja, for eksempel i et skimesterskap for voksne, vil det være en større prosent av dem som er skuffet over at de ikke nådde målene sine, enn av dem som kom i nærheten av det de håpet på, sier Skjeldal.
– Det kan oppleves nådeløst, men det er likevel mindre farlig hvis man har evnen til å tape, og ikke hele selvbildet står på spill.
Det handler om å respektere de andre like mye som deg selv.
Gudmund Skjeldal
Holdningsendring
– Hvordan vil du definere uttrykket vinnerskalle?
– Her er det spenn fra nøktern forskning og intervjuer med folk som har nådd toppen, til en mer spisset definisjon av vinnerskallen som en ekstremt målrettet person, på grensen til kynisk, villig til å sette seg selv først i mange sammenhenger.
Skjeldal minner om at dette også henger sammen med vesentlig holdningsendring i løpet av noen tiår:
– Langrenn, som er den disiplinen jeg kjenner godt, var tidligere mer en kamp mot terrenget, skogen og klokka. Nå er det blitt mer en kamp mann mot mann, der det er bra å ligge på halen av et felt, la andre gjøre jobben, og så høste fruktene av det.
Raushet
Når Skjeldal bruker uttrykket taperskalle, betyr det ikke minst: For å vinne, må du kunne tape.
– Jeg tror det er grunnleggende for de aller fleste, sier han.
– Men det er også et annet element jeg er opptatt av, nemlig at konkurranseidretten kan vise fram en raushet. Hvis du ikke vinner, er du raus nok til å anerkjenne de som vinner, og unne dem den æren. Det handler om å respektere de andre like mye som deg selv.
Ti bud for bedre barneidrett
– Er den rausheten der, eller etterlyser du den?
– Det kan i alle fall virke som det i vinnerskallebegrepet ikke lenger er noe ideal å være en god taper, en verdig taper og en raus taper, mener Skjeldal.
– Vi blir ofte rørt av idrettsutøvere som har trent hardt og lenge, eller vært gjennom mye motgang, og så når toppen. Men en del av oss blir vel så mye rørt av idrettsutøvere som viser kameratslige og mellommenneskelige holdninger overfor konkurrenter.
LES OGSÅ: Ti bud til bedre barneidrett
En mer human toppidrett
– Jeg mener også at hvis ikke du har i deg at du unner andre de samme fordelene som deg selv, da er du i ferd med å rive grunnlaget under at du konkurrerer på like vilkår, sier Skjeldal.
Hans poeng er altså at taperskalle ikke bare er nødvendig for å vinne, men at det viser fram en mer human toppidrett.
– Det er viktig å ha både vinner- og taperskalle?
– Ja, og det er en sunnere måte å være menneske på. Og jeg tror du når lengst som idrettsutøver når du har begge kvalitetene. Taperskallen er jo ikke nødvendigvis en som aldri vinner, men som kan det å mislykkes.
– Med andre ord en god taper?
– Ja, og en potensielt veldig god vinner.
Livet fullt av frustrasjoner
– Ut fra erfaring vil jeg si at det barn og ungdom trenger å lære aller mest, er det som på engelsk kalles resilience, som betyr motstandskraft. At en takler motgang og motstand, og ikke gir opp når motbakkene kommer. Gjennom sånne erfaringer kan en nå langt. Og det rimer med mye i livet ellers. Det å bli voksen, ja, livet i det hele tatt, innebærer jo en del tapserfaringer, sier Skjeldal, og gir noen eksempler:
Du søker på en jobb, men er en av de mange som ikke får den. Du kommer ikke inn på studiet som mange kjemper om. Eller den du er forelsket i, velger en annen.
Livet er sånn sett fullt av frustrasjoner, tabber og nederlag, konstaterer skiløperen og idéhistorikeren. Derfor mener han vi trenger å øve oss mer på å tape enn å vinne, og lære oss at det kommer nye sjanser, og nye kamper vi greier oss bedre i.
– Det å øve seg på å tape, gir en viss trening i at det kommer noen store smell etter hvert, både i idretten og livet ellers, sier Gudmund Skjeldal.
I januar 2021 feirer Agenda 3:16 20 år. Vi vil i tiden fremover publisere saker som har skapt mye engasjement blant leserne.
