– Vi trenger ubehag

Å tåle å fryse. Å vente på tur. Å erfare at ingen i familien så deg spille en viktig fotballkamp. Å ta inn over seg andres vonde erfaringer. – Å lære seg å møte ubehag er nødvendig, påpeker Bård Eirik Hallesby Norheim. Forskeren tror at foreldre i dag gjør barn en bjørnetjeneste om de i for stor grad koster veien gjennom oppveksten for dem. 

Tekst og foto Kristin Wennemo Malmin


Denne artikkelen stod på trykk i Agenda 3:16 nr 5, 2018


For ett års tid siden satt Bård Eirik Hallesby Norheim en kveld i noe han beskriver som en «svett» gymsal på en ungdomsskole. Eldste datter skulle avslutte 10. klasse, og en rekke taler ble holdt.

– Det som slo meg, var at stort sett alle talene, enten de var fra lærere, foreldrerepresentanter, medelever eller rektor, formidlet at «uansett hva som skjer – vær deg selv». «Det eneste jeg ber deg om – vær den beste utgaven av deg selv». Da spurte jeg meg selv: Er dette det eneste vi har å si til 10.-klassingene? I seg selv er det ikke galt å skulle være seg selv. Men hva skjer når vi understreker en ting så sterkt – er det da noe som forsvinner?

LES OGSÅ: De fleste vinner ikke

Et av forskningsprosjektene Bård er involvert i på NLA-Høgskolen i Bergen sammen med kollega Joar Haga, handler om retorikk og ledertaler. Et hovedfunn i dette prosjektet er at lederens fortolkning av lidelse og ubehag er avgjørende for å framstå med troverdighet. I disse dager er de i ferd med å gi ut en bok på engelsk om temaet.

I gamle dager var det slik at en eller to foreldre fylte opp bilene og kjørte til kamp. Nå er vi veldig tett på.


– I dag er det blitt sånn at du nesten føler du må unnskylde deg om ikke begge sett med besteforeldre stiller opp for å se barnebarnet, sier forskeren Bård Hallesby Norheim.
Foto: Kristin Wennemo Malmin

Fristende å ville fjerne ubehag 

For å snakke om temaet ubehag, tar Bård meg med på en vandring i bydelen han bor i – Fana i Bergen. Fra familiens villa i et boligområde vandrer vi forbi bolighus, butikker, idrettsarenaer, skoler – og kirken der hans kone Kjersti jobber som sogneprest.

– Forskning forteller at dagens ungdomsgenerasjon har et tilspisset krav om å være seg selv, et krav om å være ekte, fortsetter Bård. 

– Det gjør at de kan være preget av ytelsestrang, og ikke mestringsglede. Derfor tror jeg ikke vi skal bruke uttrykket «generasjon prestasjon» så mye mer. Det kan bli en selvoppfyllende profeti, mener Bård. 

Han lurer på om voksne i dag har dannet en rolle der vi har som mål å fjerne ubehag for barna. Han viser til eksempelet når du er i butikken og går forbi godterihylla for andre gang, hvor mye lettere det er å si «du kan få» til barnet som maser.

– Eller i forbindelse med idrettsarrangement. I dag er det blitt sånn at du nesten føler du må unnskylde deg om ikke begge sett med besteforeldre stiller opp for å se barnebarnet.

I gamle dager var det slik at en eller to foreldre fylte opp bilene og kjørte til kamp. Nå er vi veldig tett på. Jeg tror det ligger en utfordring i en slik «nær» foreldrerolle, nemlig at vi fristes til å fjerne en del former for ubehag. 

Ungdomstiden er den viktigste overgangstiden i menneskelivet, om du ser bort fra fødsel og død.


Hjelp til å tolke ubehag

Både som ungdomsarbeider, som trener og som forsker, erfarer Bård at ungdom trenger mer hjelp til både å øve på å tåle ubehag, og hjelp til å tolke det – og til å finne ut av hva slags ubehag som skal tåles, og hva som ikke skal tåles.

– Ungdomstiden er den viktigste overgangstiden i menneskelivet, om du ser bort fra fødsel og død. Den har en egenverdi, men den handler også om hvordan du løser overgangen fra barn til voksen. Hvis de unge opplever en voksenverden som møter ungdomstiden ved å prøve å fjerne ubehag, får de ikke noe godt bilde av hva det vil si å være voksen, hva som kreves, sier Bård mens vi vandrer oppover en bakke. 

Han påpeker at for å kunne snakke om ubehag, må en grunnleggende erkjennelse av verdi være på plass.

– Ingen sier til et spedbarn: Vær deg selv. Et spedbarn gir du ubetinget omsorg. Det er både vanskelig og farlig å snakke om å tåle ubehag med noen som ikke har opplevd omsorg. Da kan all prat om ubehag slå feil. Men om det grunnleggende er på plass må du kunne lære å fryse litt, vente litt, kanskje lære å slå opp med kjæresten eller lære å kjempe for din første jobb. Du må til og med tåle å snakke med noen som ikke har det så bra, ja, tåle ubehaget med å tåle andres smerte, nevner Bård. 

Jeg tror det å bli seg selv også handler om å oppdage at jeg kan være noe for andre.

Bård Eirik Hallesby Norheim

Han er redd for at vi hindrer modning hvis den eneste voksenbeskjeden vi har til ungdom er «vær deg selv uansett». 

– Vi kan ikke bygge et samfunn på at alle skal «være seg selv».

Ubehagelig å innrømme feil

Bård stopper ved idrettshallen på Slåtthaug på Nesttun. Her tilbringer han flere timer hver uke, blant annet som håndballtrener for to av barna sine. Som trener ser han hvordan barn møter ulike former for ubehag.   

– Nylig hadde vi en historie der noen på laget hadde sagt noe stygt om andre. Vi tok en prat om det sammen. Da dukket det opp en annen form for ubehag, nemlig å be om unnskyldning. Å innrømme feil er en form for ubehag ikke alle takler like lett. Det gjelder også ubehaget ved å takle nederlag, eller ved at kroppen er sliten.

– Derfor er det dypt meningsfullt i denne fasen av livet å være med i et lokalmiljø som håndballtrener, og å følge lagene og spillerne gjennom forskjellige faser av barne- og ungdomstiden, legger Bård til.

– Hva slags ubehag tenker du at man ikke bør tåle?

– Du skal for eksempel ikke akseptere ubehag som handler om at noen misbruker deg, trakasserer deg eller mobber.

– Om du skulle holdt en tale til 10.-klassingene – hva ville du lagt vekt på da? 

– Jeg tror jeg ville startet med å spørre: Hvem trenger deg? Hvem er det som trenger dine talenter, dine krefter, din innsats? Ofte er det nemlig slik at vi finner ut mer av hvem vi er i relasjon til andre. Jeg tror det å bli seg selv også handler om å oppdage at jeg kan være noe for andre. Det er et eksempel på hva slags ubehag man bør tåle – det å tåle å nærme seg den andre, nærme seg det ukjente. Tåle å ta den andres perspektiv, og prøve å forstå den andre. 

– Som prestefamilie har vi opplevd det veldig meningsfullt å ha faste møter med konfirmanter her i forbindelse med påske. Da er det alltid noen som trenger å ta en ekstra runde, kanskje stoppe ved en grav, sier Bård Eirik Hallesby Norheim.
Foto: Kristin Wennemo Malmin

Død og ubehag midt i livet

Vi forlater idrettshallen, går over en bro og ned til kirkegården. Her er vi omgitt av gravkapell, skole og menighetshus.  

– Her ligger det en fortelling om død og ubehag midt i livet. Som prestefamilie har vi opplevd det veldig meningsfullt å ha faste møter med konfirmanter her i forbindelse med påske. Da er det alltid noen som trenger å ta en ekstra runde, kanskje stoppe ved en grav.

Bård er opptatt av at om evangeliet skal fremstå troverdig, må kirken være et sted der vi snakker sant om lidelse og ubehag. For det er der kirken i stor grad henter sin troverdighet.

– Derfor tenker jeg at påskevandring på kirkegården sier noe om at vi er mennesker som går gjennom og ikke utenom. 

Bård trekker frem ungdoms behov for å gråte. 

– Jeg synes det er veldig interessant med behovet for å gråte sammen som mange ungdommer ser ut til å ha. På alle leirene vi drar, møter vi behovet for å sitte stille ved lys som er tent – og vi møter behovet for å gråte. Det blir et sjeldent sted der det er greit å vise svakhet, å åpne for at også i mitt liv er det noe som ikke henger helt sammen. 

– Å tåle egen svakhet er kanskje en av de store utfordringene?

– Skal du være den beste utgaven av deg selv, kan det oppleves «feil» å erkjenne svakhet. Når du skal være «den beste utgaven av deg selv» hele tiden, høres det ut som menneskelivet handler om å prestere og stadig optimalisere, både skoleflinkhet, det å lykkes på idrettsbanen og i relasjoner. Men vi må ha andre mål for hva en god håndballkarriere er, hva en god venn er, eller en god elev. Det handler ikke bare om å vise frem en karakterbok eller telle mål – eller å se hvor mange likes du har et eller annet sted. Oppgaven for kirken og oss voksne er å skape et rom der du ikke bare leter innover i deg selv – men bryner deg på livet – og ubehaget – i møte med død, og i møte med andres behov.

Gravfølge og narkomane

Bård peker bort på skolen der tre av barna hans går, og viser hvor gravfølget tar veien når det er begravelse.

– Det er fascinerende for våre unger at de går på en skole som er omgitt av en kirkegård. Når min kone har begravelse går de ofte veien forbi skolen. Jeg synes det er fint at de må forholde seg til at dette er en del av livet. 

– De andre som går rett forbi skolen er narkomane, fortsetter Bård. 

Å innrømme  feil er en form for ubehag ikke alle takler like lett.

– Det finnes et mottakssenter og et bofellesskap på den andre siden av skolen. Elevene har måttet lære hva de skal gjøre om de ser sprøytespisser, og så videre. Det finnes definitivt en spenning i foreldregruppen som handler om at «dette må vi holde unna». Noen har foreslått at vi nærmest må mure skolen inne med gjerde. Det synes jeg er en veldig dårlig løsning. Dette finnes. Det finnes mennesker som er syke på denne måten. Da må du lære deg å forholde deg til det. Dette er igjen et eksempel på denne fristelsen til å «plastre inne». Som forelder har du lyst til å ta bort ubehaget – i stedet for å lære dem at du ikke skal plukke opp sprøytespissen. 

Bård forteller at det har vært noen episoder – at noen til og med har vært på legevakten fordi de har vært borti en sprøyte. 

– Men alternativet – å alltid «gå med hjelm», å aldri kunne skade seg – det er veldig mye mer skremmende enn det å lære dem opp til å leve midt i verden.  

– Som kirke kan vi være med å påminne foreldre om å ikke miste disse nære stundene med barna, men å lete etter nye stunder med nærhet og omsorg, mener Bård Erik Hallesby Norheim.
Foto: Kristin Wennemo Malmin

Kirken som møteplass

For Bård ender spaserturen i kirken, som er åpen. På alteret henger et maleri av den oppstandne Jesus. 

– Alle stedene vi har vært i dag har en betydning. De representerer plasser der vi kan møtes for å tåle hele livet sammen. For min del er kirken start- og sluttpunktet for denne fortellingen, for evangeliet. 

Bård forteller at han er del av en kvartett som pleier å synge når det er foreldremøte for konfirmanter i kirken. Da pleier de å synge en jamaicansk godnattsang på engelsk. Etterpå spør han foreldrene når de sist var inne og sa godnatt til barnet sitt, som kanskje er i en fase der de ønsker å legge seg selv uten at mor eller far sitter på sengekanten. 

– Da skjer det noe i samtalene etterpå. Som kirke kan vi være med å påminne foreldre om å ikke miste disse nære stundene med barna, men å lete etter nye stunder med nærhet og omsorg.

– Hva ville du sagt om du skulle holdt et foredrag for foreldrene som var samlet til 10.-klasse-avslutningen du fortalte om? 

– Det er mye å glede seg over i foreldrerollen som vår generasjon foreldre representerer. Jeg tror jeg ville spurt meg selv og resten av foreldrene: Hvilke steder gir vi barna, der de kan søke skikkelig nærhet? Hvor får de oppleve ubetinget omsorg fra deg? Og så ville jeg spurt: Når lar vi dem gå og sier: Dette tror jeg du klarer selv. 


I januar 2021 feirer Agenda 3:16 20 år. Vi vil i tiden fremover publisere saker som har skapt mye engasjement blant leserne.